På Gaza kan vi kalle det vi ser et økologisk mord.
«Er du en antisemitt?»
NRK-journalist Yama Wolasmals spørsmål dirrer i lufta på Marienlyst. FNs spesialrapportør for Palestina, Francisca Albanese, svelger og himler med øynene. Det sukkes tungt, før hun denne februar-kvelden tålmodig forklarer Urix at hun ser på Israel som en kolonialistisk okkupasjonsstat.
Å si det, og å vise til konkrete handlinger som viser dette, er ikke antisemittisme, forklarer hun.
De ville at stater i Midtøsten skulle underkaste seg en egen frihandelsavtale.
Nå får Albanese drahjelp fra den ferske boka “The Destruction of Palestine Is the Destruction of the Earth”, skrevet av den svenske forfatteren, forskeren og klimaaktivisten Andreas Malm.
Malm sparer ikke på kruttet i denne korte boka, der han inviterer inn til en ny forståelse av det historiske bakteppet som har gjort Palestina til den tragedien det er. Forfatteren legger en klasseanalyse til grunn og tvinger oss til å se historiske realiteter i øynene.
Boka har stoff nok i seg til å endre leserens virkelighetsforståelse. Samtidig gjør Malm seg skyldig i, etter min mening, en stor unnlatelsessynd når han analyser massakren som skjedd på israelsk territorium 7. oktober 2023.
Den ukjente forhistorien
De fleste kjenner til antisemittismens historie, med gjentatte pogromer i Europa, og til slutt, holocaust. Staten Israel opprettes gjennom et FN-vedtak i 1947, godt hjulpet av sionistbevegelsen, som siden 1897 arbeidet for nettopp en egen jødisk stat. Men, ifølge Malm, ble grunnlaget for denne jødiske staten lagt lenge før sionistbevegelsen så dagens lys.
Det er her den fossile tidsalderen kommer inn, ifølge Malm. Storbritannia utviklet fra tidlig på 1800-tallet dampdrevne maskiner, inkludert båter. Landet hadde store kullreserver, og importerte også etter hvert olje fra utlandet.
Krigsskip drevet av effektivt fossilt brensel gjorde at landet kunne forflytte seg raskere på de syv hav. Det ga muligheten for et aktivt kanondiplomati, der de kunne presse britiske løsninger på andre land. Det betydde kontroll over viktige deler av verdenshandelen. Briter bosatte seg ute og etablerte også flere setlerkolonier, som i Australia og Kenya.
Palestina som et mikrokosmos
Storbritannias store påvirkning på verden fikk dermed avgjørende drahjelp gjennom overgangen til fossile energikilder og tilhørende teknologiske nyvinninger. Malm sporer dette tilbake til 1840 og det britiske imperiets utplassering av dampdrevne krigsskip for å fremme sine imperialistiske interesser i Midtøsten. Det gjaldt særlig å ha kontroll med Egypt, en av det osmanske rikets provinser.
Datidens Storbritannia, skriver Malm, oppfattet jødisk kolonisering av Palestina som en forlengelse av sine egne kapitalistiske interesser.
Den egyptiske pasjaen Mohammad Ali, «yppet seg» og ville utvikle egen bomullsindustri, og etter hvert også egyptisk kullutvinning. Dette passet dårlig med britenes behov for å kontrollere både handel og territorier. De ville at stater i Midtøsten skulle underkaste seg en egen frihandelsavtale. (Ikke så ulikt det maktspillet president Trump nå holder på med på toll- og tariffronten).
Pasjaen hadde den gang kontroll over deler av Palestina, og for å få ham til å føye seg, bombarderte og ødela britene i 1840 fortet i den palestinske byen Akko, rett nord for Haifa. Bak det hele lå også en større stormaktsrivalisering, der det osmanske riket var den sentrale aktøren, med Russland som lurte i randsonene.
I 1841 okkuperte britiske tropper Gaza en kort stund, og ødela matressurser der, for på den måten å legge ytterligere press på Egypt. De seirende britiske troppene skapte begeistring i hjemlandet. Særlig Lord Palmerstone (1784-1865, og statsminister i to perioder) var euforisk.
“The road to free trade in the Middle East has been cleared.”
Han ville hive alt av egyptisk industrielt utstyr i Nilen, og sørge for at Egypt forble et agrarsamfunn. Egypt ble formet i dette avhengighetsregimet, den nye fossiløkonomien, importert fra London, skriver Malm.
Han er nøye med å belegge hvilke kilder han bruker, og forteller om nye bøker som er rett rundt hjørnet, som går enda mer i dybden, og som også benytter seg av arabiske kilder.
Kristensionister før sionismen
Samtidig med dette er såkalte kristensionister på fremmarsj i Storbritannia. Kristensionistene argumenterer for jødisk bosetning i det historiske Israel, som del av Guds endetidsplan. Nå ivret flere av dem for at britenes vellykkede anslag mot pasjaen og Egypt kunne få driftige britiske jøder til å kolonisere deler av Palestina.
Datidens Storbritannia, skriver Malm, oppfattet jødisk kolonisering av Palestina som en forlengelse av sine egne kapitalistiske interesser. Britiske avisrapporter fra Palestina den gang beskriver et karrig land, uten folk. Dette ble også deler av den israelske fødselsmyten, cirka 100 år senere.
USA er verdens største militære utslippsnasjon.
Her ble formularet for koloniseringen av Palestina lagt, hevder Malm, 57 år før den første sionistkongressen, 77 år før Balfour-erklæringen, der britene garanterer for et senere jødisk hjemland, og 107 år før FNs delingsplan for Palestina.
Men britiske jøder rundt 1840 var absolutt ikke interessert i et slikt kolonieksperiment; de var briter og fornøyde innbyggere der de bodde. Med andre ord eksisterte sionismen lenge før den ble omgjort til en jødisk ideologi. Malm konkluderer derfor med at før sionismen ble jødisk, var den «imperial, keiserlig, og kolonial».
Olje som drivkraft
Etter andre verdenskrig utviklet noen av datidens sionistiske ledere, som David Ben Gurion, den såkalte Dalet-planen, som innebar en etnisk rensing av deler av det Malm kaller «urbefolkningen» i Palestina. Hendelsene er kjent under det palestinske begrepet «katastrofen», Nakba.
Dette er godt dokumentert av flere israelske historikere, som Benny Morris, Avi Shlaim og Ilan Pappe. Resultatet var at det nye Israel fikk større landområder enn FNs delingsplan la opp til og færre palestinere. Benny Morris mener at dette var militært nødvendig, og vil ikke kalle det for etnisk rensing, i motsetning til Shlaim og Pappe.
Viktig for den nye staten var uansett at USA etter hvert så på en mulig palestinsk frigjøring som en trussel mot amerikansk dominans av Midtøsten som helhet, med alle sine uvurderlige oljereserver.
Mer enn fem prosent av de årlige globale utslippene kommer fra militærvesenet.
Siden har Israel, langsomt, men sikkert, også sikret seg en viss rolle i olje- og gassindustrien. Selv om Israel fortsetter med sin brutale fremferd i Gaza, drar de fortsatt nytte av gassleting. Tamarfeltet ligger utenfor kysten av Gaza, og har BP som en operatør. De israelske feltene Karish og Leviathan ligger i territorier krevd av Libanon.
I 2015 solgte Tyskland fire krigsskip til Israel, og de patruljerer i disse områdene. Det israelske selskapet Ithaca Energy er dessuten involvert i prospektering i Europa, i britiske farvann, i omstridte felt som Cambo og Rosebank.
Tidligere president Joe Biden har ved flere anledninger sagt at Israel er den beste investeringen USA noen gang har gjort i Midtøsten. Hadde ikke Israel eksistert, måtte USA ha funnet det opp. Og Biden har gang på gang siden 7. oktober 2023 vist at nesten uansett hvor grusom den israelske bombarderingen av Gaza har vært, så står USA støttende ved deres side.
Anders Malm er kanskje mest kjent for boka Hvordan sprenge en rørledning (på norsk i 2024) der han argumenterer for sivil ulydighet og folkelig motstand mot de rikes klimaødeleggelser. Verden fortsetter ufortrødent med massiv oljeutvinning.
Bare i 2023 delte USA ut 758 nye lisenser for olje og gass, noe som var ny rekord. Det er en kjent sak at krig er en klimaversting. Malm viser til en tidlig analyse fra Gaza-krigen som viser at utslipp fra de første 60 dagene var like stor som de årlige utslippene fra mellom 20-33 lavutslippsland.
Malm forsøker å forstå et undertrykt folks muligheter for å holde motet oppe.
Et slikt uendelig forbruk og en slik ødeleggelse er bare mulig ved at vi produserer enda mer fossilbasert avfall. Mer enn fem prosent av de årlige globale utslippene kommer fra militærvesenet, men før krigshandlinger. Internasjonal luftfart står for bare tre prosent.
USA er verdens største militære utslippsnasjon, og verdens største enkeltstående oljekonsument. Både økonomien og det militærindustrielle kompleks er avhengige av fossile kilder. Beskyttelsen av denne essensielle varen blir god nok grunn til å opprettholde krigens logikk, ifølge Malm.
Mandela som vitne – men holder det?
Men hva da med palestinerens terror? Er de ikke selv skyldige i det som nå skjer på Gaza? Malm, som i tidligere bøker, bruker internasjonale ikoner som Nelson Mandela som veiviser, både for sivil ulydighet og for væpnet motstand. Mandela sa under sitt Gaza-besøk i 1999:
“Choose peace, rather than confrontation – except in cases where we cannot proceed, where we cannot move forward. Then the only alternative is violence, and we will use violence.”
Hamas er ikke guds beste barn, medgir Malm.
Malm forsøker å forstå et undertrykt folks muligheter for å holde motet oppe. Uten motstand er det ingen stolthet igjen. Og ingenting å kjempe for. Nordmenn drev sabotasje mot tyskerne under okkupasjonen 1940-45, og noen høytstående militære og kollaboratører ble drept.
Men hva om Tyskland, i tillegg til sine mange tusen soldater, hadde etablert seg i Norge med 100.000 tyske nybyggere? Ville ikke noen patriotiske nordmenn da ha drept noen av dem, som del av motstandskampen, spør Malm.
Og hvor mange brutte løfter skal palestinerne tåle? Skal de bare «ta imot» den behandlingen de blir til del? Da de organiserte den store protestbølgen i 2018-19, «the great march of return», ble 223 palestinere drept og 10.000 skadet.
Hamas er ikke guds beste barn, medgir Malm, like lite som de palestinske selvstyremyndighetene er det, eller Egypts diktator el-Sisi. Men Hamas har nå strøket den håpløse antisemittismen fra sitt gamle charter av 1988, skriver Malm.
Den nye staten kan ikke tillate seg å vise svakhet.
Kvinner tvinges heller ikke til å gå med hijab, hevder han. Og hadde israelerne løslatt den fengslede Marwan Bharghouti, ville han kanskje kunne bli en palestinsk Mandela. Bharghoutis navn er på listen over personer Hamas krever å få løslatt, men foreløpig sier Israel nei.
En annen svensk forfatter, terrorforskeren Magnus Ranstorp, er også ute med en fersk bok, Hamas – terror innefra (2025). Selv om også han skriver at antisemittismen er borte fra Hamas’ charter og det religiøse plikt-budskapet tonet ned, er fortsatt Hamas er kynisk og beinhard geriljabevegelse, og en fare for Israel.
Manglende humanisme
Malm valgte likevel å juble med de palestinerne som krysset grensen til Israel den 7. oktober. Tenk at de hadde klart å komme seg over en av verdens best bevoktede grenser! De kom seg helt til byen Sderot der de tok seg inn på politistasjonen, i denne «etnisk rene byen», bygd på ruinene av landsbyen Najd, okkupert siden 1948.
Det er dette vi ikke må glemme, mener Malm. Israel er en nybyggerkolonistat, som bokstavelig talt har etablert mange av sine byer og landsbyer på gamle palestinske landsbyer og bosettinger.
Men etter jubelen over at palestinerne hadde klart å trenge inn på sine tidligere hjemsteder, kom redselen, skriver Malm. Dette fordi, som antikolonialisten Franz Fanon har skrevet, en nybyggerkolonistat utøver ubegrenset voldelig herredømme.
Spesialrapportør for Palestina, Francesca Albanese, er ingen antisemitt.
Den nye staten kan ikke tillate seg å vise svakhet. Israel vil aldri vise noen som helst form for svakhet vis-a vis Gaza eller palestinerne. Det har det siste halvannet året vist oss, til fulle. Og nå truer de med å forvise og fordrive ikke bare folk fra Gaza, men kanskje også fra Vestbredden. Med den uforutsigbare President Trump som mulig tilrettelegger.
Mange steder i Europa og i USA får ikke kritiske stemmer mot det som nå hender slippe til, av redsel for at det skal fremstå som antisemittisk.
Personlig synes jeg det er kritikkverdig at Malm ikke fordømmer drapene palestinere begikk den 7. oktober. Vi kan forstå den undertryktes handlingsmønster – men vi kan ikke unnskylde den. Da mister vi vår menneskelighet. Skal vi stå opp mot Israels undertrykkende og folkerettsstridige politikk, må vi alltid ha med oss humanismen.
Malm skriver seg inn i et stort perspektiv
Til tross for dette, leser jeg Malms bok med stor interesse. Den er kort, men den er kompakt og åpner for en ny historisk forståelse. Koblingen mellom klimaendringer/klimakamp og Palestina er original, og jeg kan med litt velvilje se relevansen. Men for min del holder det lenge med det historiske blikket på Midtøsten, og klasse- og imperialismeperspektivet.
Malms bidrag minner meg om Mike Davis’ bok The Late Victorian Holocausts: El Niño Famines and the Making of the Third World (2000). Davies beskriver sammenhengen mellom 18-tallets rådende politiske økonomi, kolonialismen, det globale klimaet og El Niño-fenomenet, med påfølgende massiv tørke.
Etter å ha lest Andreas Malms bok er svaret klart.
Dette bidro til omfattende sultkatastrofer på slutten av 1800-tallet. Boka konkluderer med at 30-60 millioner mennesker døde. Dette var et folkemord, først og fremst på grunn av britisk og amerikansk politikk, skriver Davies.
Det var den gang. I dag er vi vitne til nye krigsforbrytelser og folkemord. På Gaza kan vi også kalle det vi ser et økologisk mord, et økosid (ecocide). Alt er pulverisert. Slik bare en nybyggerkolonistat kan klare. Over 40.000 er drept, og titusener av barn har fysiske og mentale skader som aldri blir leget.
Spesialrapportør for Palestina, Francesca Albanese, er ingen antisemitt.
Hun er opptatt av lover og regler – og humanisme. Det går lange historiske linjer fra et fossilbasert kolonialistisk Storbritannia og til dagens Gaza og Vestbredden. Kan det på basis av denne kunnskapen forsvares at vårt Pensjonsfond Utland fortsetter sine investeringer i oljeselskap og i selskap som opererer i de okkuperte palestinske områdene?
Etter å ha lest Andreas Malms bok er svaret klart.
Kommentarer