– Lockdown er ikke verdt det

«Det var den pandemien».

Overlege i Folkehelseinstituttet (FHI) og kommunelege i Arendal og Froland, Preben Aavitsland, høstet storm første helga i juni med en liten tweet. I koronaens tid er vi alle eksperter og vi mener mye om pandemien. Aavitsland fikk forklart seg, samtidig som han mildt ble pisket på plass, og det hele blåste over.

Aldri har vitenskapen klart noe lignende.

Men få fenomen har skapt så mye debatt og blitt så politisert som den snart nedkjempende pandemien. I nabolandet vårt, Sverige, har debattklimaet vært tøffere enn her hjemme. En fersk bok gir oss en vitenskapsjournalists perspektiv. Forfatteren fremstår som en svensk Dr. Stockmann.

Amina Manzoors bok ”Pandemier!” har vakt oppsikt hos søta bror. I et av kapitlene beskriver hun hvorfor hun midt under pandemien sier opp sin gode jobb i Dagens Nyheter. Hun føler seg dårlig behandlet som journalist og medarbeider. Hennes daværende redaksjonssjef, Caspar Opitz, skal blant annet ha nektet henne å delta som debattant i et radioprogram. Han følte hun ikke var kritisk nok. En tweet av hennes ektemann ble også problematisert, som om det var Manzoors ansvar. Ifølge Manzoor påvirket avisens koronastrategi det journalistiske arbeidet.

Bøker av ymse kvalitet og hysteriske debattprogram

Dette hadde kanskje vært å anse som en av mange stormer i vannglass under pandemien, hadde det ikke vært for det faktum at Amina Manzoor er en svært profilert og prisbelønt vitenskapsjournalist. Gjennom boka Pandemier! får vi vitenskapsjournalistens skildring av koronapandemiens utvikling. Det hele er godt plassert i en historisk ramme. Hva visste vi på forhånd, og hva vet vi i dag? Må neste pandemi føre til like strenge tiltak?

Det tok mindre enn ett år fra utbruddet i Wuhan i desember 2019 til at vi hadde de første vaksinene klare i november 2020. Aldri har vitenskapen klart noe lignende. Og aldri har media vært mer på ballen – på godt og på vondt. Det har vært daglige oppdateringer i aviser og radio på antall smittede og innlagte på intensivavdelingene. Alle land har hatt sine opphetede medieøyeblikk, og bokutgivelser, underveis.

Sverige har hatt det tøft til tider, samtidig som deres statsepidemiolog Anders Tegnell har stått rakrygget.

Vi glemmer ikke Fredrik Solvangs tidvise halvhysteriske debattprogram med gjester som spredte frykt og anklager, samt redaksjonens prosentregningstabber. Forfatteren Maja Lunde kom med en form for dagbok, med sin De første dagene (Aschehoug, 2020). Den fikk hard medfart. Andre pandemiutgivelser kan vise seg å bli «moderne klassikere», slik som juristen Hans Petter Gravers bok Pandemi og unntakstilstand – hva covid-19 sier om den norske rettsstaten (Dreyer forlag, 2020).

Tengell blir til Tengele

Hva er den beste strategien mot smittespredning? Hvordan kan vi få sikker kunnskap? Manzoor begir seg i boka ut på en nitid analyse av det som hendte i nabolandet da covid-19 slo til for alvor. Med på kjøpet får vi nærmest et metodekapittel om hvordan vi skal vurdere forskningsartikler. Og vi er innom det som hører med i denne sagaen: antistoffer, superspredere, historiske pandemier, som den russiske snuen, en influensapandemi som herjet mellom 1889 og 1895, spanskesyken og svineinfluensaen. (Manzoor mener den russiske snuen kan ha vært et tidlig covid-utbrudd).

Sverige har hatt det tøft til tider, samtidig som deres statsepidemiolog Anders Tegnell har stått rakrygget. Noen ekstreme svenske miljøer kaller ham Tengele, etter den tyske massemorderen og legen Joseph Mengele. Tengell, og mange andre eksponerte leger og forskere, har operert med livvakter. Tonen i media, ikke minst på Facebook har vært hatsk. Egne grupperinger har spydd ut tweets og annet for å påvirke opinionen og svensk press for å fortelle hvor feilslått svensk politikk har vært.

Det har vært dårlig for folkehelsen generelt og for samfunnsøkonomien spesielt.

Sannheten er kanskje et sted midt imellom. Sverige har klart seg ganske så gjennomsnittlig, men med langt flere døde og smittede enn sine skandinaviske naboer. En delforklaring er at Sverige nølte litt for lenge med å sette inn preventive tiltak, både når smitte var et etablert faktum og når smittespredning virkelig skjøt fart høsten 2020. Mange eldre måtte bøte med livet. Men det har kanskje også mye å gjøre med at svenske sykehjem gjennomgående er større og mer sentraliserte enn norske. Det var en manglende samfunnsberedskap hva gjaldt sikkerhetsutstyr. Kanskje var eldreomsorgen generelt for dårlig og for skåret ned til beinet?

Lockdown er ikke verdt det

Manzoor er på Tegnells side. Frivillighet er viktig. Lockdown er et dårlig alternativ. Land som har stengt ned har nok kunnet stoppe en del smittespredning, men det har vært en kortsiktig strategi, uten at noen har overskuet konsekvensene. Det har vært dårlig for folkehelsen generelt og for samfunnsøkonomien spesielt, skriver Manzoor. Igjen er Norge et annerledesland, som har kunnet pumpe massive summer inn i det nedstengte samfunnet.

Manzoor er opptatt av det store bildet. Og barna. Nedstengningen har i mange land ført til dårligere kosthold, og det gjelder ikke bare i den fattige verden. Beregninger viser at cirka 200 000 barn i Storbritannia måtte hoppe over måltid under nedstengingen. Vaksiner mot polio og meslinger har blitt satt på pause i visse land. Millioner av barn har blitt frarøvet skolegang, og i fattige land hadde de ingen mulighet til å følge fjernundervisning.

Nå har all vår kraft gått til å minimere risiko. Og mye annet har blitt satt på vent.

Vil de som er ungdom i dag få mindre livsinntekt ettersom det kan være vanskelig å ta igjen tapt skolegang? Og hvilke negative helseeffekter vil vi på sikt se på barn som i lengre perioder ikke fikk gå ut?

Vi opplever egne land som episenteret for det som skjer. Men covid-pandemien er et globalt fenomen. Nå har all vår kraft gått til å minimere risiko. Og mye annet har blitt satt på vent. Men, som så mange andre ganger i historien, må vi også på sikt lære oss å leve med dette viruset – samtidig som vi må ruste oss mot nye virus.

Den nye verden som må komme

Amina Manzoor følger pandemiens utvikling, nesten fra måned til måned, og skriver inn små personlige livsbetraktninger underveis. Det gir boka en viss temperatur og vi følger en vitenskapelig orientert journalist inn og ut av viktige fagdiskusjoner. Det er enkeltindividet, det er journalisten og den uavhengige stemmen som blir sannhetsvitnet vi stoler på. Manzoor blir litt som en kvinnelig utgave av Ibsens figur, den sannhetssøkende Dr. Stockman, fra stykket En folkefiende (1882).

Ingen er trygge, før alle er trygge.

Overordnet samfunnsplanlegging vil måtte endres. Vi trenger smidigere rutiner for raskt å få opp nok intensivsengeposter, kanskje vi bør få opp en egen nasjonal medisinproduksjon og kanskje også bedre matberedskap med kornlagre?

Globalt minner pandemien oss om hvor viktig fortsatt fattigdomsbekjempelse er. Vi trenger en ny holdning til intakt natur, dyrehold og regnskogsbevaring. Og vi må fortsatt beskytte og utvikle de ulike dialog- og diskusjonsarenaer vi har.

Ingen er trygge før alle er trygge

Pandemien er snart over i Europa. Preben Aavitsland har nok har sine ord i behold og vi kan glede oss til en ganske normal høst. Men den store og endelige boka om den svenske eller norske covid-19 tiden er ennå ikke skrevet. Det er litt som med 22. juli. Det måtte gå ti år før en kunne begynne den skikkelige analysen over hva som skjedde, hvem de ulike aktørene var, og hva vi lærte.

Det er et stort arbeid som gjenstår.

Mye vil være kjent fra før for leserne av denne aktuelle boka, ettersom utfordringene fra land til land i Europa har vært ganske like og vi har åndet og levd dette dramaet fra dag til dag. Manzoors bok vil sannsynligvis bli stående som en viktig gjennomgang av det svenske corona-året. Men mens vi venter på en liknende norsk bok, er det bare å minne hverandre om det samme som Manzoor avslutter sin bok med: Ingen er trygge, før alle er trygge.

Med andre ord: Det er bare å sørge for at WHO og andre aktører får store nok bevilgninger og vaksiner slik at også den fattigste avkrok der ute nås. Det er et stort arbeid som gjenstår.