FOTO: Adam Marcucci/Unsplash

Når de kaller deg en terrorist fordi du er svart

Boka «When They Call You A Terrorist – A Black Lives Matter Memoir» forteller historien bak en av USAs aller viktigste folkebevegelser i dette århundret.

Det begynte som en hashtag på Facebook, det som skulle vokse til å bli en av USAs aller viktigste folkebevegelser i dette århundret. Den svarte tenåringen Trayvon Martin hadde vært ute og kjøpt seg godteri og isté. Han kom aldri hjem; han ble skutt til døde av den hvite, selvutnevnte borgervernsgardisten George Zimmerman som «følte seg truet» av den ubevæpnede Martin.

Hun snakker om familie i bred forstand

Da Zimmerman ble frikjent, skrev Alicia Garza i New York et langt innlegg på Facebook. Patrisse Khan-Cullors svarte fra Los Angeles med hashtaggen #BlackLivesMatter, som spredte seg som ild i tørt gress i alle sosiale medier.

I takt med at det ble gjort kjent flere tilfeller av grove overgrep og dødsfall som svarte ble utsatt for i møtet med politi og hvite sivile,  og hvor det ikke har vært konsekvenser for den som utførte drapet, økte protestene fra sosiale medier til å bli en desentralisert bevegelse over hele USA og Canada.

Opal Tometi var den tredje grunnleggeren, en profesjonell kommunikasjonsarbeider som bidro til at slagordet «Black Lives Matter» spredte seg. Ettersom marsjene ble stadig flere, begynte også fiendtlige tolkninger å stige til overflaten. Black Lives Matter ble raskt en kontroversiell bevegelse, av de mest ivrige motstanderne kalte dem for en terroristorganisasjon.

 

Oppvekst i 80- og 90-tallets USA

Patrisse Khan-Cullors er nå aktuell med boka «When They Call You a Terrorist – A Black Lives Matter Memoir», i samarbeid med poeten og aktivisten Asha Bandele. Med forord av forfatteren, akademikeren og borgerrettighetsaktivisten Angela Davis.

Den er skrevet i to deler. Den første, «All The Bones We Could Find», beskriver livet i det fattige nabolaget Van Nuys i Los Angeles. Khan-Cullors vokste opp der, midt i 80- og 90-tallets «krig mot narkotika» som allment anses som et påskudd for å overvåke minoriteter som potensielt kriminelle.

Her møter vi en bror som påtar seg det store voksenansvaret. En bror som kjemper mot psykisk sykdom. En mor som fikk barn som ung og ugift, og derfor ble ekskludert av Jehovas Vitner og sine foreldre. En mor som, tross flere jobber, har hatt vansker med å forsørge familien.

Vi møter en hengiven far, som etter å ha mistet industrijobben sin sliter med å finne ansettelse og derfor forlater familien sin. Og så møter vi hennes biologiske pappa som gir seg til kjenne og åpner for enda en familie, mens han kjemper mot narkotikamisbruk og til slutt havner i fengsel og dør tidlig.

Nesten forbigående forteller hun om hvordan politiet, i barndommen hennes, stormet inn i leiligheten på jakt etter onkelen hennes

Det er nettopp familien som er den urokkelige basen for Patrisse Khan-Cullors, og det er omkring den hele boka kretser. Hun snakker om familie i bred forstand. Den hun ble født inn i, den hun tas opp i som tenåring, den hun skapte med venner og gjennom sitt sosiale arbeid, og omsider den skeive familien hun selv stifter. Hun lar oss slå følge gjennom økonomisk kamp og urettferdighet, men gir oss også innblikk i en sterk solidaritet.

Fra da til nå

Vi blir med når hun som tolvårig elev på en nesten helt hvit friskole plutselig innser at hun ikke lever under samme vilkår som andre. Handlinger som de hvite klassekameratene uten videre slipper unna med, straffes hun for. Hvordan bestevennens vennlige pappa er deres slumlord.

Nesten forbigående forteller hun om hvordan politiet, i barndommen hennes, stormet inn i leiligheten på jakt etter onkelen hennes. Det er en kraftfull måte å fortelle om hvor vant man er med denne typen møter med politiet. Det er også fortellingen om et senere politibesøk der politiet, uten tillatelse, utførte en husransakelse etter at Black Lives Matter hadde tatt form som organisasjon.

Her redegjøres det for flere tilfeller av politivold mot ubevæpnede, svarte sivile som resulterer i dødsfall

På nært hold og utførlig vis forteller hun om brorens strevsomme kamp mot psykisk sykdom som førte til arrestasjon og en torturliknende tilværelse i fengselet. En bror som, etter løslatelse og enda en psykose, holdt på å ende livet med livstids fengselsstraff under Californias harde «three strikes and you’re out» politikk.

Deretter opplever han og familien hvor umulig det er å få tilstrekkelig behandling, jobb og bosted som tidligere straffedømt.

Den andre delen, «Black Lives Matter» er lagt nærmere nåtid og innledes med det avgjørende øyeblikket i 2013 da mannen som drepte Trayvon Martin (han nevnes ikke ved navn) blir frikjent.

Vi får skildret hvordan man kom sammen og trøstet hverandre i fortvilelsen over mangelen på rettferdighet, og hvordan dette så spredte seg til hele landet. Her redegjøres det for flere tilfeller av politivold mot ubevæpnede, svarte sivile som resulterer i dødsfall. Det nevnes også eldre tilfeller av det samme i amerikansk historie.

Hverken optimistisk eller pessimistisk

Noe overraskende går forfatterne derimot lite innpå Black Lives Matter som organisasjon, og sier lite om den fra et makroperspektiv. Samfunnsvitenskapelige teorier uteblir også. I stedet fortelles det generelle gjennom det spesifikke. Khan-Cullors’ egen historie som svart, fattig, skeiv kvinne gir en interseksjonell forståelse av det amerikanske samfunnet og den politiske kampen der.

Khan-Cullors’ fortelling vil gi en gjenklang hos dem som deler hennes erfaringer med undertrykkelse

Språket er sparsommelig, nesten goldt, men også vakkert, rytmisk og framfor alt presist. Hvert ord i de korte setningene er valgt med omhu. Visse episoder fortelles i imperfektum, men for det meste plasserer Khan-Cullors og medforfatteren Bandele leseren i hendelsenes sentrum og forteller i presens.

I blant stopper hun opp ved et tidspunkt og forteller påfølgende hendelser i futurum. Uvanlig, men det fungerer. Språket har intensiteten til muntlig fortelling og man kan nesten forestille seg et konsentrert publikum ved opplesningen. Forfatterne drar leseren inn gjennom å iblant skrive et scenario i andreperson, og lar oss på den måten bli stedfortredende subjekt.

Dette er ei bok som holder leseren i grepet sitt og innbyder til å lese i et strekk. Den er i høy grad personlig og avslørende. Khan-Cullors’ fortelling vil gi en gjenklang hos dem som deler hennes erfaringer med undertrykkelse.

De som ikke gjør det vil likevel, med både tanker og følelser, kunne leve seg inn i den ufattelig smertefulle kampen som den ikke-hvite befolkningen fortsatt kjemper i det amerikanske samfunnet. Sinnet mot det undertrykkende samfunnet som skaper denne smerten er nærværende men tilbakeholden. I stedet er det kjærligheten til, og solidariteten med de utsatte som skinner sterkest gjennom.

Boka er hverken optimistisk eller pessimistisk. Patrisse Khan-Cullors konstaterer krast at det fortsatt er en kamp som må føres, særlig under den sittende regjeringen, for at hennes sønn og framtidige generasjoner skal slippe å kalles terrorister utelukkende på grunn av hvordan de ser ut.

Oversatt til norsk av Sigrid Strømmen