Raseriets røtter

I The Age of Anger viser den indiske forfatteren Pankaj Mishra hvordan den islamistiske terrorismen som hjemsøker verden deler kulturelle og ideologiske røtter med europeisk anarkisme og nasjonalisme. Han avslører også hvor villedende det er å tenke på høyreekstreme og islamistiske terrorister som grunnleggende forskjellige. Begge er drevet av bitterhet, kulturell rotløshet og hat mot ytre og indre fiender.

Moderne litteratur er spekket med unge menn som søker lykken i byen uten å oppnå noe.

I En ung manns historie forteller Gustave Flaubert om Frédéric Moureaus forsøk på å klatre på den sosiale rangstigen i 1800-tallets Paris. Han forsøker seg som kunstner, politiker og spekulant, men forspiller alle sjansene han får, iblant ved å misforstå de sosiale kodene som rår de parisiske salongene, iblant ved å slippe alt han har i hendene for å treffe sin utkårede, kjøpmannskonen Madame Arnoux.

Romanen slutter med at Frédéric vender tilbake til hjembygda etter å ha lidd nederlag i storbyen. Der møter han sin barndomsvenn Deslauriers, som også har spilt fallitt i Paris. De to vennene mimrer om da de som tenåringer våget seg til det lokale bordellet bare for å måtte snike seg vekk da det kom for dagen at Frédéric var pengelens. «Det var nå det beste vi har opplevd!», sier Frédéric, hvorpå Deslauriers svarer «Kanskje det. Ja, det var nok det beste vi har opplevd.»

Frédéric og Deslauriers finner trøst i nostalgien.

Moderne litteratur er spekket med unge menn som søker lykken i byen uten å oppnå noe. Lengslene og utskeielsene deres skildres i en rekke romaner, fra Hamsuns Sult og Célines Reisen til nattens ende til Dag Solstads Arild Asnes. Det er ikke så underlig. Utallige unge mennesker i moderne samfunn har søkt lykken i den moderne byen bare for å flykte utenlands eller vende hjem til landsbygda med bøyd nakke.

Frédéric og Deslauriers finner trøst i nostalgien, akkurat som dem som alltid vender tilbake til studentlivets utskeielser når klokken har passert midnatt. The Age of Anger er historien om dem som ikke finner noen trøst i å dvele ved fortiden. Mishras sentrale tese er at moderne samfunn på én og samme tid tilbyr uante muligheter for suksess og fiasko, og at noen av de som havner på feil side vender seg til ekstrem nasjonalisme og terrorisme.

Grunnene til det kan være mange: alt fra å komme til kort på det erotiske området – en erfaring som var en del av motivasjonen til Virginia Tech-morderen Seung-Hui Cho og antakelig store deler av alt-right-bevegelsen – til at ens eget land er truet av en fremmed makt; dette er blant kildene til raseri og terror.

Mishra spenner opp et historisk og geografisk lerret som strekker seg fra Rousseau, som fordømte den urbane franske kulturen som inautentisk og utpenslet en visjon av samfunnet hvor borgerne handlet på vegne av noe større enn seg selv, nemlig staten, til Charleston-teroristen Dylann Roof og Utøya-terroristen Anders Behring Breivik. På veien møter vi den tyske filosofen Fichte, som henga seg til etnonasjonalistisk agitasjon under Napoleonskrigene, den indiske nasjonalisten Savarkar, Oklahoma-bomberen Timothy McVeigh og en rekke andre skikkelser fra historiens mørkeste kapitler.

 

Ressentiment, terror, illiberalisme

Hva har disse dystre skikkelsene til felles? Mishra mener å ha identifisert en psykologisk drivkraft som forener ekstremister verden over: ressentimentet. Ressentiment er et begrep som opprinnelig ble tatt i bruk av Friedrich Nietzsche. Hos Nietzsche er ressentimentet en type aggresjon som rettes mot dem som representerer disse verdiene og mot styrke og vitalitet generelt.

Det blir stadig vanskeligere for den kulturkonservative nedre middelklassen å se seg selv som kulturbærere.

I et av hans hovedverk, Moralens genealogi, brukes det for å forklare det han kalte «slaveopprøret i moralen», den fiktive historiske prosessen som frambrakte moralske og politiske systemer som sikrer de svake mot overgrep fra de sterke, på bekostning av de verdiene Nietzsche satte høyest: vitalitet, kreativitet og dristighet. I hans «genealogi» for vestlig moral, er det ressentimentet som gir opphav til jødisk-kristen religion og de moralske og sosiale normene som preger våre samfunn.

Mishras forståelse av ressentiment er mindre elitistisk, og derfor mer fruktbart. Han anser ressentimentet som en negativ og gjennomgripende følelsesmessig grunnstemning. Den kan oppstå når vi føler at en nasjon eller et folk ikke nyter den posisjonen de fortjener, at medlemmer av eliten stenger oss ute fra posisjoner vi har krav på i kraft av vårt talent, eller når vi føler at inntrengere – det være seg jøder, muslimer, vestlige invasjonsstyrker, kvinner eller franskmenn – bryter ned det kulturelle fellesskapet vi er en del av.

Ved å peke ut noen andre som årsaken til en oppfattet urettferdighet, får sinnet et mål. Konsekvensene kan være ekstremisme og terror, andre ganger sjåvinistisk, fremmedfiendtlig og autoritær politikk.

Felles for alle er en glorifisering av militant maskulinitet.

Samtidig fører Mishras fokus på ekstremisme til at han ikke lykkes med å forklare det ressentimentet som har de største politiske konsekvenser i dag: de fremmedfiendtlige og autoritære strømningene som har rystet Europa og USA de siste årene. Flere studier tyder på at en av de viktigste grunnene til at vestlige velgere støtter høyrepopulistiske partier, er en opplevelse av at samfunnet, kulturen og moralen utvikler seg i en retning hvor tradisjonelle (oftest kristne) middelklasseverdier spiller en stadig mindre rolle.

Det blir stadig vanskeligere for den kulturkonservative nedre middelklassen å se seg selv som kulturbærere. Følelsen av å tapt sin sosiale posisjon omsettes ofte i autoritære verdisyn og fiendtlighet overfor minoriteter. Slik beredes grunnen for sinne rettet mot politikere som støtter globalisering og liberalisering og mot de minoritetene som blir et synlig uttrykk for hvor samfunnet er på vei. Resultatet er hindunasjonalistiske statsledere som Modi, illiberale statsministere som Viktor Orban og suksess for folkeforførere som Donald Trump.

En hellig krig mot franske vantro

The Age of Anger er en opplysende, provoserende og annerledes bok. Mishra beskriver hvordan impulser fra den tyske nasjonalismen på 1800-tallet spredte seg over hele verden. De inkluderer Herders forestilling om at en nasjons identitet var bygget på dens språklige og kulturelle frambringelser – et område hvor tyske intellektuelle raskt overbeviste seg selv om at de var franskmennene overlegne – og filosofen Fichtes fanatiske nasjonalisme, som nådde sitt høydepunkt i en tale hvor han lanserte ideen om å dyrke fram et renraset tysk folk.

Dette tankegodset knytter sammen de tyske nasjonalistene fra det 19. århundret, anarkistene som herjet i Europa ved forrige århundreskifte, iranske og indiske nasjonalister, dagens islamistiske terrororganisasjoner og hvite ekstremister som Timothy McVeigh og Breivik. Felles for alle er en glorifisering av militant maskulinitet og tilhørende kvinnefiendtlighet, samt en hang til voldelige aksjoner.

Det går en modernitetskritisk åre gjennom The Age of Anger.

Et av de mest slående eksemplene finner Mishra i den tyske motstanden mot Napeoleon. Teologen Schleiermacher – i Norge best kjent som en av hermeneutikkens opphavsmenn – presederte over en religiøs seremoni som markerte begynnelsen på krigen mot de franske vantro. «Dette er ikke en slik krig som den kongene kjenner,» skrev dikteren Theodor Körner på samme tid, «det er et korstog, en hellig krig». Ekkoene av islamistisk ekstremisme, som også har sine røtter i fremmede makters militære nærvær i Midtøsten, er umiskjennelige.

Mot slutten av boken skildrer han det han kaller «det mest opplysende sammentreffet i vår tid» – vennskapet som oppstod mellom Oklahoma-bomberen Timothy McVeigh og Ramzi Ahmed Yousef, som plantet sprengstoff under World Trade Center i en mislykket terroraksjon i 1993, i et høysikkerhetsfengsel i Colorado. Vennskapet mellom de to står som kulminasjonen av en lang historie om hvordan ideer som oppstod i nasjonalistiske kretser i Tyskland i det 18. og 19. århundret, ble eksportert til resten av verden, blant annet Japan, Iran og India.

Den indiske nasjonalisten Savarkar elsket Nietzsche, de japanske nasjonalistene på 1800-tallet omfavnet Herders ideer om folk og nasjon, og Al e-Ahmad, som spilte en viktig ideologisk rolle i den islamske revolusjonen i Iran, argumenterte for at religion var det eneste mulige grunnlaget for et iransk folkeopprør som ikke var tilsmusset av det læreren hans, Ahmad Fardid, kalte «vestlig forgiftning».

Gjenklangen av de tyske nasjonalistenes ideer om en nasjonal identitet bygget på kulturelle særtrekk og overlegenhet, er på ingen måte tilfeldige. Al e-Ahmad var inspirert av Heidegger og de franske eksistensialistene, som han studerte med stor iver ved universitetet i Teheran.

Den innsikten alene gjør boken mer enn leseverdig.

Et sentralt poeng i The Age of Anger er at terrorismen vi i dag forbinder med IS, så dagens lys i Europa ved det forrige århundreskiftet, da ytterliggående anarkister omfavnet «handlingens propaganda», som for dem var terroraksjoner rettet mot sivile og politiske mål. På samme måte som den franske terroristen Emile Henry sprengte en bombe i Café Terminus ved Gare Saint-Lazare i 1894 for å «knuse borgerskapets skamløse triumfer», skjøt Ahmad Al Mohammad, Bilal Hadfi, Samy Amimour, Omar Ismail Mostefai, Ibrahim Abdeslam løs på konsertpublikummet på Bataclan i Paris for å ramme det dekadente Vesten.

At den islamistiske terrorismen som rammer verden i dag deler kulturelle og ideologiske røtter med anarkistisk og nasjonalistisk terrorisme, er en viktig påminnelse i en tid hvor vestlig kultur framholdes som en motsetning til ekstremisme, og hvor det er vanlig å omtale hvite terrorister som «massemordere» eller «ensomme ulver», mens terrorister med ikke-vestlig opphav kalles ved deres rette navn. Den innsikten alene gjør boken mer enn leseverdig.

Kulturkritikk og pessimisme

Det går en modernitetskritisk åre gjennom The Age of Anger. Mishra anerkjenner at globaliseringen og utbredelsen av demokrati og internasjonal handel har ført til enorm velstandsøkning og forbedring av vanlige menneskers liv. Samtidig mener han at moderne, urbane samfunn lover hele verden til sine innbyggere samtidig som mulighetene er forbeholdt et mindretall, det være seg oss i Vesten eller lokale eliter.

The Age of Anger er likevel en viktig og opplysende bok.

Slik gir de næring til ressentiment og hat. Hvis Mishra har rett i at ressentimentet er terrorismen og ekstremismens utspring, er det vanskelig å forestille seg at mislykkede og fremmedgjorte mennesker vil slutte å organisere seg i obskure forbund eller sprenge seg i luften for å ramme det de anser som fienden med mindre globale og lokale ulikheter jevnes ut. Det er liten tvil om at Mishra har rett i at de kommende klimaendringene og deres konsekvenser for framvoksende økonomier kommer til å forsterke denne tendensen.

Mishras samtidsdiagnose er imidlertid ikke feilfri. Det blir særlig tydelig gjennom kritikken som rettes mot Voltaire. Mishra har lite annet enn forakt til overs for opplysningsfilosofen som hyllet ytringsfrihet og framveksten av global handelsvirksomhet det ene året og støttet Katarina den Stores invasjon av Polen det neste. I Mishras øyne er Voltaire prototypen på en naiv liberaler som tror at økt velstand, urbanisering og internasjonalisering sakte men sikkert vil føre til verdensomspennende fred og demokratisering.

Mishra beskylder den «rasjonelle og utilitaristiske» tilnærmingen til politiske og sosiale spørsmål han forbinder med Voltaire for å bryte ned lokale kulturelle bånd og for å mislykkes med å skape sosial sammenhengskraft og sosial rettferdighet.

Den er også en dypt pessimistisk bok.

Det er uklart om «den utilitaristiske og rasjonelle» tilnærmingen til politikk og samfunnsutvikling i seg selv har en ødeleggende innflytelse på de samfunnene hvor den blir introdusert, eller om det er korrupte eliter, uansvarlige sosialingeniører eller ideologiske fanatikere som må bære skylden når politikken bærer galt avsted. Mange av skadevirkningene Mishra trekker fram – korrupsjon, overgrep, kulturell forvitring – har gjennomsyret en rekke nye statsdannelser og politiske omveltninger gjennom historien, og kan vanskelig betraktes som unike for den liberale og kapitalistiske utviklingen Mishra gir skylden for framveksten av ressentiment, ekstremisme og terror.

The Age of Anger er likevel en viktig og opplysende bok om en av det moderne samfunnets sentrale patologier. Den er også en dypt pessimistisk bok. Når han avslutter med å utpeke Pave Frans til den mest troverdige intellektuelle og ideologiske skikkelsen i vår tid, er det vanskelig å oppfatte det som noe annet enn et desperat forsøk på å peke ut en vei videre.

Mangelen på overbevisende løsninger er imidlertid ikke en grunn til å avfeie boken, men til å lese den som en utfordring. Hansken er kastet. La oss håpe at vi tar den opp.