Rasistisk, jeg?

Vant Donald Trump det amerikanske presidentvalget på grunn av rasisme?

Siden valget har spørsmålet blitt stilt om og om igjen. Enkelte hevder svaret ja er for enkelt, og at seieren skyldes fremmedgjøring og arbeidsløshet i den hvite, amerikanske arbeiderklassen.

Ta-Nehisi Coates er på sin side uten tvil: Det var rasisme. Om ikke alene, så i stor grad.

År for år

Siden det store gjennombruddet i 2015 med boken Between the World and Me, har Coates vist seg å ikke bare være en av USAs mest habile kritikere av rasisme, men også en av landets aller skarpeste penner.

We Were Eight Years In Power viser parallelt utviklingen av Coates selv og landet rundt ham. Over ni essays om Obama, Trump, massefengsling og annet, maler Coates et bilde av USA under åtte år med Obama. Hvert essay starter med en kortere tekst i formen av en dagbok, hvor Coates beskriver hvordan det faktisk var å leve i USA i disse årene og hvilke tanker han gjorde seg om temaene han senere skrev om.

Overalt er mennesket i lenker

Så hvordan kunne en mann som ble kjent i politikken for å trekke Obamas fødselsattest i tvil, bli president i USA? Hvorfor segregeres fortsatt afroamerikanere i egne gettoer hvor de er ett dårlig øyeblikk unna å bli skutt av en politimann? Ifølge Coates må man se til 1600-tallet og slavetiden for å finne et svar.

Coates beskriver kraftfullt mangelen på å overhodet å ville konfrontere denne delen av amerikansk historie i den amerikanske befolkningen.

Eksempelvis beskriver han i essayet “Why Do So Few Blacks Study The Civil War?” at afroamerikanere gjerne inviteres til å lytte og diskutere borgerkrigen, men at det forventes at de ikke uttrykker hva de egentlig synes om krigen: nemlig at den var et gode.

For det hvite USA, forklarer Coates, var borgerkrigen en opprivende strid mellom brødre. De er ikke villige til å diskutere faktum at når borgerkrigen i 1865 nådde sin slutt, var resultatet at to prosent av befolkningen i USA lå døde for en krig som handlet om retten til å eie andre mennesker.

Afroamerikanernes egen krig begynte mye tidligere. Den begynte i 1661 da kolonien Virginia begynte å utskrive dokumenter som beskrev slavestatusen deres. Reaksjonen til den afroamerikanske slaven var å reagere voldelig.

Når borgerkrigen var over, og afroamerikanerne i teorien var frie, begynte en ny strid. De rasistiske og segregerende Jim Crowe-lovene, massefengsling, ekskludering fra velferdstiltak og politivold, er bare noe av det afroamerikanske menn og kvinner har måtte stri med siden den gang.

Forsøk har blitt gjort på å nedfelle en sannhetskommisjon rundt afroamerikanernes opplevelse, men forsøkene har møtt laber entusiasme eller blitt ignorert.

Heller, skriver Coates, “er det en rar og sterk tro på at om man knivstikker en svart amerikaner, så slutter blødningen og helbredelsen begynner det øyeblikk kniven treffer bakken.”

Coates er forkjemper for at den amerikanske stat skal utbetale erstatning til etterkommerne til afrikanske slaver. I flere essays argumenterer han indirekte for tiltaket, men direkte i “The Case For Reparations”.

I essayet konkluderer han med at “Erstatning – som her betyr en full anerkjennelse av vår kollektive historie og dens konsekvenser – er prisen vi må betale for å kunne se oss selv i speilet.”

Å ikke kunne seg selv i speilet

Så langt, hevder Coates, har ikke oppgjøret med fortiden blitt tatt. Resultatet er Donald Trump. Mannen Coates i essayet “The First White President” hevder nær utelukkende ble valgt som president som et direkte tilsvar til Obamas mørke hud.

Det er heller ikke vanskelig å finne bevis på at Trump ble båret til presidentskapet på en bølge av rasisme. Blant annet er det ikke slik at det utelukkende var fattige, hvite arbeidere som stemte frem Trump. Tvert imot vant han en majoritet av de hvite stemmene i alle inntektsklasser.

Data fra nettstedet Mother Jones viste saktens at om valget kun hadde basert seg på de hvites stemmer, så hadde Trump slått Clinton overveldende.

Coates argumenter derfor mot myten om den opprørske hvite, amerikanske arbeiderklassen, forfektet av republikaner, demokrater og media under og etter valgkampen. For de er nettopp det, en myte.

Afroamerikanere fortsetter å være blant de med lavest inntekt i USA. Dette leder til et skille ikke bare i absolutt fattigdom, men også en forskyvning av hele klassesystemet. Blant annet bor gjerne afroamerikanere med en inntekt på 100.000 dollar i året i nabolag hvor hvite tjener 30.000 dollar i året.

Coates hevder derfor at den hvite arbeideren ikke har falt til noe særegent nivå av fattigdom, men at han bare har falt til nivået afroamerikanerne alltid har ligget på. Glorifiseringen av disse hvite arbeiderne som særlig akterutseilt i kjølvannet av globalisering og frihandel, blir derfor helt feil.

Å være like maktesløs som deres tidligere slaver, og i tillegg ha en av dem som president, ble rett og slett for mye for mange hvite amerikanere, hevder Coates. At det kom en ekstremt rasistisk reaksjon, var med andre ord ikke overraskende.

Omstridt mann

For sine synspunkter har Coates fått hard motbør fra den amerikanske høyresiden. Han har også møtt motstand fra egen leir. Senest fra den afroamerikanske professoren Cornel West. I The Guardian kalte West Coates “den sorte frigjøringskampens nyliberale ansikt”.

Mer spesifikt hevder West konflikten mellom dem ligger i at “enhver analyse eller visjon av vår verden som utelater påvirkningen av Wall Streets makt, USAs militære politikk, og den komplekse dynamikken mellom klasse, kjønn, og seksualitet i det sorte Amerika, er for smal og farlig misledende.”

På nettstedet The Intercept var skribentene Naomi Klein og Opal Tometi mer eller mindre enige med West. Feiden mellom West og Coates, mente de, var en avledning, men spørsmålene stilt av West var legitime: Kan man snakke om undertrykkelsen av en hvilken som helst minoritet uten å ta innover seg det større bildet?

Man kan aldri dekke alt i en bok, og det har heller ikke Coates gjort. West, Klein og Tometi har et gyldig poeng. Nemlig at det ofte er en enorm mengde forskjellige faktorer som påvirker hvordan en minoritet undertrykkes, men å hevde at Coates burde ha dekket dem alle på drøye 300 sider, er urimelig.

Som også nevnt av Jelani Cobbs, skribent i The New Yorker, er det vanskelig å svelge at en mann som utrettelig kjemper for erstatning til afroamerikanere, en enorm omfordeling av rikdom, skulle være en hardbarket nyliberaler.

Det er lett å føye seg til Ane Farsethås’ (kulturredaktør i Morgenbladet) beskrivelse av boken: “Den viktigste boken om hvorfor amerikanerne først valgte Obama og så Trump. Skrevet av en av USAs fremste forfattere, uansett sjanger.” For boken er solid.