Revolusjonens verdenshistorie

Hellas i januar er stort sett et godt sted å være. De såkalte «Halcyon-dagene» er et tidsrom på et par uker i midten av januar når været er så fint og temperaturene så behagelige at du skulle tro det var april.

Dette pauseinnslaget med godvær er blitt lovprist i den sørøstlige middelhavsregionen i hvert fall siden Aristofanes – og senere også av Ovid og Lucian. De refererer til disse fjorten lyse og vindstille vinterdagene som inntreffer omtrent samtidig som isfuglen (også kalt «kongefiskeren») legger eggene sine. Vindguden Aiolos tillot, ifølge myten, fugledatteren sin, Alkyone (Halkyónē på gammelgresk, som betyr kongefisker), å bygge reir på sandstrendene ved Egeerhavet.

Dessverre ser det ut til at global oppvarming sakte, men sikkert har begynt å true Halcyon-dagene i Hellas, og det kjennes på kroppen. Uvanlige lange perioder med kaldt vær, sammen med overfladiske holdninger til influensavaksinen, har resultert i minst 38 dødsfall fra det notoriske H1N1-viruset i Hellas bare i løpet av årets første 31 dager. Jeg var også uklok nok til å la være å bli vaksinert i år og pådro meg viruset. I nesten to uker var jeg nede for telling og klarte å gjøre lite annet enn å sove og lese – og sistnevnte ble først mulig da jeg fikk antivirusmedisin fra sykehuset.

Jeg har innledet denne omtalen med tidenes digresjon for å fortelle at hadde jeg ikke blitt syk, hadde jeg kanskje ikke hatt tid, eller vilje nok til å pløye meg gjennom en svært krevende, 400 sider lang akademisk tekst om revolusjoner. Men det ville ha vært synd, for Revolution: Structure and Meaning in World History presenterer en spennende tese.

Hvis du erstatter «religion» med «ideologi» og «gruppe» med «parti», får du, ifølge Arjoman, Huntingtons idé om «den østlige revolusjon» 600 år før han lanserte den.

Bokas hovedargument er at revolusjoner, slik vi kjenner dem, er en moderne myte – en kulturell myte skapt som en konsekvens av den franske revolusjonen i 1789, og som nå, gjennom en systematisk oppgulping fra generasjoner av intellektuelle og profesjonelle revolusjonære, har blitt en årsak til påfølgende revolusjonære bevegelser. Revolusjon for revolusjonens skyld, så å si – altså revolusjon som selve symbolet på framskritt, ofte med et kommunistisk parti i fortropp.

Dette er, i et nøtteskall, den sentrale ideen til den iranskamerikanske sosiologen Saïd Amir Arjoman i hans nyeste bok. Dette er ikke første gang Arjoman tar for seg revolusjonens sosiologi. Hans kritikerroste monografi, The Shadow of God and the Hidden Imam (1984), kartla den ideologiske og religiøse dynamikken som førte til den iranske revolusjonen i 1979. Med historiske gjenskapninger avslørte han det revolusjonære potensialet i sjiaislam, og kartla hvordan insisteringen på et førmoderne religiøst narrativ førte til at det moderne statsapparatet ble styrtet.

Med andre ord argumenterer han for at det vi i Vesten kaller «historisk framskritt» ikke er noe uunngåelig, men noe som gjentatte ganger i historien er blitt reversert av reaksjonære krefter – med revolusjonære metoder.

I Revolution benytter Arjoman seg av en liknende type analyse på global skala og lager klassifiserer globale revolusjoner før 1789. Han forsøker dermed å skape en evolusjonær teori om revolusjoner som ser på kulturelle årsaksfaktorer, snarere enn bare strukturelle eller sosioøkonomiske krefter, slik marxistisk teori tilsier. Med et bredt spekter av revolusjoner – fra opprør i 700-tallets Irak til den engelske borgerkrigen – og analyser fra en enda mer imponerende samling revolusjonsteoretikere (fra Aristoteles til Averroes til Ibn Khaldun), er Arjomans hovedprosjekt å motbevise ideen om at revolusjonsteori er forbeholdt marxistisk teori og 1900-tallets tenkere.

Arjoman er ikke den første forfatteren til å begi seg ut på dette. I boka som la grunnlaget til Samuel Huntingtons kontroversielle teori om sivilisasjoners sammenstøt (Political Order in Changing Societies, Yale University Press, 1968), har Huntington allerede presentert en grov dikotomisering mellom «vestlige» og «østlige» revolusjoner. «I den vestlige revolusjonen», påsto han, «er politisk mobilisering en konsekvens av det gamle regimets kollaps», mens «i den østlige revolusjonen er politisk mobilisering årsaken til at det gamle regimet kollapser».

I kontrast skjer moderne revolusjoner for å oppløse autoriteten til en stat som allerede har mistet store deler av sin legitimitet.

Men Huntington var heller ikke den første i rekken her, viser Arjoman. Den arabiske historikeren og filosofen fra 1300-tallet, Ibn Khaldun, hadde en teori om revolusjoner som gikk ut på at den naturlige «sykliske dynastiske endringen» kunne forstyrres av en marginalisert, tungt bevæpnet gruppe som var forent i en religiøs sak (ringer det bjeller til dagens Syria?). Hvis du erstatter «religion» med «ideologi» og «gruppe» med «parti», får du, ifølge Arjoman, Huntingtons idé om «den østlige revolusjon» 600 år før han lanserte den.

I kontrast skjer moderne revolusjoner for å oppløse autoriteten til en stat som allerede har mistet store deler av sin legitimitet. Igjen finnes det forgjengere til Huntington: Alexis de Tocqueville. Arjoman tar Tocquevilles teori et steg videre: I moderne tid, påstår Arjoman, har vi sett hvordan ideen om revolusjon blir årsaken til nye revolusjoner. Det er først i moderne tid at vi ser en historiefilosofi hvor revolusjon representerer ideen om framskritt. Førmoderne revolusjoner, derimot, ble motivert av religiøse og kulturelle overbevisninger.

Hva var det igjen som var poenget bak denne sosiologiske og historiske analysen? Jo, å vise at marxismen ikke har, og ikke kan ha, monopol på revolusjonsteori. Og enda viktigere: å argumentere for at marxismen ikke en gang er kilden til den moderne myten om revolusjon (den om at revolusjoner avler flere revolusjoner – for revolusjonens sak).

Arjomans viktige bidrag til analysen av den iranske revolusjonen var en ikke-marxistisk tolkning av ayatollahenes vei til makten.

Arjomans arsenal av historiske eksempler og analytiske verktøy er unektelig imponerende. I kapittel 8 har han en tour-de-force presentasjon av adskilte hendelser i Midtøsten mellom 744 og 763 e.Kr. som, sett i sammenheng, kan forklare hvordan umajjad-kalifatet ble styrtet i Abbasid-revolusjonen. Hvordan kan marxister – spør Arjoman med rette – tolke mordet på kalifen, et kiliastisk opprør samt andre lokale og føydale former for opprør, ut ifra en klassebasert forståelse av revolusjoner? Hvordan kan de i det hele tatt forsøke seg på en slik analyse?

Min følelse er at han har rett: Man kan ikke avfeie kultur, ideologi, religion, messianisme, kirkedynamikk og alle de andre faktorene Arjoman grundig siterer, som drivkrefter i den revolusjonære prosessen? Hvordan kan du tolke en førmoderne revolusjon med marxistiske verktøy uten å marsjere rett inn i anakronismens felle?

Arjomans viktige bidrag til analysen av den iranske revolusjonen var en ikke-marxistisk tolkning av ayatollahenes vei til makten som konfronterte den klassiske klassebaserte analysen og argumenterte for at reaksjonære krefter ofte hindrer og reverserer historiens progressive utvikling, eller framskritt.

Det gjenstår å se hvorvidt Arjoman, med sin rike evolusjonære klassifisering, vil ha en like stor innvirkning på sammenliknende historisk sosiologiforskning, og klare å overbevise leserne med en analyse av revolusjoner i et helhetlig perspektiv.

(Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen)