Rød alarm

Det går et spøkelse gjennom Storbritannias og USAs litterære liv: sosialisme-bøkenes spøkelse. The Socialist Manifesto av Bhaskar Sunkara, den amerikanske grunnleggeren av det populære venstresidemagasinet Jacobin, er den siste i rekken av bøker som fordømmer kapitalismen.

Løftet opp av Bernie Sanders’ suksess i USA og Jeremy Corbyns i Storbritannia, argumenterer Sunkara for at sosialismen er på frammarsj igjen fordi de rådende økonomiske forholdene tvinger det fram. «Det jeg er sikker på er at vi lever i en verden preget av ekstrem ulikhet, av unødvendig smerte og lidelse, og at en bedre verden kan skapes,» skriver Sunkara.

Og han har kanskje rett i å være optimistisk. Mer enn fire av ti amerikanere mener nå at sosialisme vil være et gode for USA, mens en YouGov-poll fra 2016 fant at briter flest så mer positivt på sosialisme enn kapitalisme.

Boken argumenterer for at mainstream sosialdemokrati har feilet i sitt forsøk på å temme kapitalismen, og at mer radikale tiltak kreves. Med Sverige som eksempel argumenterer Sunkara for at seirene som de reformistiske sosialdemokratene har vunnet nesten alltid har vært pyrrhiske og kortvarige; det som sosialdemokratiet har oppnådd har til sist blitt skylt bort av kapitalistisk strukturell makt.

The Socialist Manifesto er ikke egentlig et manifest i det hele tatt, men en kritikk av tingenes eksisterende orden og en kjapp gjennomgang av historien til den sosialistiske bevegelsen. Boken ligner sånn sett mange andre venstrefløy-bøker av i dag. Imidlertid, og i motsetning til disse bøkene, er denne velskrevet, ofte intelligent og tilgjengelig til det bredere publikumet sosialister burde snakke til.

Likevel har boken sine svakheter. For det første: Hva betyr det å være sosialist i 2019? Selv ikke sosialister selv vet. I stedet foretrekker de det usammenhengende og platte. «Å være sosialist i dag er å tro på at mer, ikke mindre, demokrati vil bidra til å løse sosiale problemer – og å tro på at vanlige folk kan forme de systemene som former livene deres,» skriver Sunkara.

Så langt er dette fint, men hva innebærer det egentlig?

Sunkara antyder at sosialisme betyr sentralisert økonomisk planlegging. Han går videre til å argumentere for planlegging på bakgrunn av at Asda/Walmart gjør noe lignende, som tydeligvis viser at det kan funke.

Sunkara likestiller også sosialisme med demokratisk kontroll for arbeiderne. Her er det imidlertid en selvmotsigelse Sunkara hopper bukk over. Sentralisert planlegging står tvers mot målet om demokrati på arbeidsplassen og utsikten til, slik Sunkara formulerer det, «mer, ikke mindre demokrati». Du kan ikke ha en sentralisert plan uten at organisasjonene og arbeiderne går med på det. Derfor kan du ikke argumentere for sentralisert planlegging på den ene siden og demokrati på arbeidsplassen på den andre. Så snart arbeiderne gjør opprør mot statens sentrale plan, blir de demokratiske rettighetene revet fra dem. Det var akkurat dette som skjedde under eksperimentene innen arbeiderdemokrati i tidligere Jugoslavia og andre steder.

Sjekk ut Agenda Magasins podcast:

Videre, hvis vi skal bygge et mer demokratisk samfunn, et mål jeg er sikker på at mange har sympati med, er det åpenbart viktig å grundig renske ut fra den sosialistiske bevegelsen de som ser nostalgisk på fortidens stalinistiske eksperimenter. Sunkara hyller Corbyn og corbynismen i boken, men nevner ikke det faktum at mange av Corbyns nærmeste allierte og rådgivere er sovjet-nostalgikere av den gamle typen. Han avfeier all kritikk av antisemittisme i Corbyn-bevegelsen som svartmaling og et forsøk på å «undergrave [Corbyns] lederskap».

Sunkara misliker det faktum at sosialisme er assosiert med gulag og terror av sosialismens motstandere.

Sunkara misliker det faktum at sosialisme er assosiert med gulag og terror av sosialismens motstandere. Hva forventer han når så mange av tilhengerne fremdeles unnskylder den slags? Sunkara faller selv i denne fellen flere ganger. Han skriver vanvittig nok at Feliks Dzerzjinskij, lederen for Tsjekaen som sto for de vilkårlige drapene på titusener i Sovjetunionen under Den røde terroren, «hadde kvaler med hver henrettelsesordre han underskrev».

Sunkara skriver i samme gate entusiastisk om den cubanske revolusjonen og dens «bragder». Han skriver ingenting om de 15.000 politiske fangene Fidel Castro holdt på et tidspunkt, eller henrettelser uten lov og dom i tusentall, arbeidsleirene for skeive, eller det faktum at cubanske doktorer, som hjelper «millioner utenlands» som Sunkara formulerer det, blir satt på slavekontrakter og blir fratatt passet.

LES OGSÅ: BLOODWORTH OM KRISEN I OMSORGSSEKTOREN

En annen elefant i rommet er Venezuela. For mindre enn et tiår siden trakk sosialister fram sosialismen i Venezuela som et bevis på at «en annen verden er mulig». I dag har landet blitt visket ut fra det kollektive minnet deres – som en bolsjevik-kamerat som har blitt pusset vekk fra et offisielt Sovjet-foto. Den økonomiske katastrofen som kom ut i den andre enden har skapt den største flyktningkrisen i latinamerikansk historie. Likevel virker Sunkara – som påstår å bry seg en hel del om menneskeheten – å mene at de undertrykte i Venezuela ikke er verdig å nevnes en eneste gang i en 243-siders bok om sosialisme.

Sunkara gjør rett i å gyve løs på identitetspolitikkens narsissisme, som likestiller offerposisjon med visdom

Sunkara gjør rett i å gyve løs på identitetspolitikkens narsissisme, som likestiller offerposisjon med visdom. Ironisk og fiffig nok var det filosofen Bertrand Russel som først beskrev samtidens identitetspolitikk som «tankefeilen om de undertryktes særlige dydighet» og som også skrev en av de tidligste og beste kritikkene av den russiske revolusjon, som Sunkara misledende kaller en «ekte folkerevolusjon ledet av industriarbeidere».

Videre har Sunkara rett i å understreke viktigheten av klasse: likhet er ikke et etnisk mangfoldig og kjønnslikestilt styrerom hvor sjefene er betalt hundre ganger mer enn de som vansmektes på butikkgulvet. Rosenrødt næringslivsspråk om «mangfold» og «inkludering» er verdiløst hvis arbeidere av alle hudfarger, kjønn og seksualiteter er redd for å ta dopause.

Men marxistisk sosialisme glir lett ut i totalitarianisme fordi å endre den økonomiske strukturen i samfunnet ikke fundamentalt endrer hvordan mennesker oppfører seg. Marx tok feil da han skrev i Det kommunistiske manifest at «All historie om samfunnene til i dag er historien om klassekamp». Driften etter status, makt og ego har drevet fram like mange kriger som klasseinteresse. Selv om man skulle klare å avskaffe klassekategorier som sådan, ville andre ulikheter snart vokse fram. Når alle har et hus begynner kampen om hvem som har et hus på kysten med sjøutsikt.

Videre, når folk lager enormt forskjellige liv for seg i frie samfunn, er ikke det simpelthen fordi de har ulik formue (selv om det selvsagt hjelper). Noen jobber hardere og er mer ambisiøse enn andre.

Konflikt og urettferdighet kommer i mange forkledninger, som er grunnen til at staten aldri vil «visne bort» – som Marx hevdet den ville – under kommunismen. I stedet vokser den seg større mens den bulldoser over det maktfordelingsprinsippet som beskytter innbyggere i liberale demokratier fra vilkårlig maktbruk.

Ønsket om å «demokratisere alle deler av livet» – en frase demokratiske sosialister elsker – er også mindre ønselig enn det lyder. En mobb burde ikke bestemme fargen på meningene du kan lese i avisen. Majoriteten burde ikke bestemme hva folk gjør i privatlivet bak lukkede dører. Og kanskje burde de ikke heller bestemme hvem man kan inngå økonomiske relasjoner med. Markedsliberalisten er forfeilet i å tro at arbeidere selger arbeidet sitt fritt og uten tvang. Men sosialisten fremmer en like gal påstand i å si at alt lønnsarbeid er «en uakseptabel form for utbytting».

Sosialdemokratiet forstår dette, og begrenser seg derfor til å styre kapitalismen mot det et bedre samfunn heller enn å forsøke å kullkaste hele verden.

Sunkara siterer Rosa Luxemburg i positive ordelag. Hun sammenlignet sosialdemokratisk reformisme med Sisyfos som rullet kampesteinen sin opp på et fjell – bare for at den skulle rulle ned igjen. Men dette eksistelle dilemmaet kan ingen rømme fra, som filosofen Albert Camus forklarte.

Noen sosialdemokratiske seire kan vise seg å leve kort. Men dette er ikke et bevis på at prosjektet ikke er fruktbart. I stedet er det en innebygget del av et fritt samfunn: du vinner noen kamper og du taper noen kamper, og diskusjonen går videre. Tanken om et «sosialistisk sluttmål», som Sunkara formulerer det, er en farlig forestilling. Det innebærer at det er mulig å rømme for godt fra konflikt og usikkerhet og til et slags bikube-samfunn hvor alle spenninger og uklarheter er utryddet. Et samfunn med bare et perspektiv er totalitært i seg selv, selv om det «proletariatets diktatur» man søker etter er en majoritet som undertrykker en minoritet.

Mange av de som i dag går med Che Guevara-skjorter var ikke en gang født da Berlinmuren falt i 1989.

Ønsket som et økende antall unge har om å prøve det sosialistiske eksperimentet på nytt har flere sannsynlige årsaker. En er, som Sunkara skriver, økonomisk usikkerhet. «Noen blomstrer gjennom å stjele friheten fra andre, milliarder lider i en verden av overflod og vi beveger oss stadig nærmere økologisk katastrofe,» skriver han.

En annen årsak er mangel på minne: Mange av de som i dag går med Che Guevara-skjorter var ikke en gang født da Berlinmuren falt i 1989.

Sosialismens tilbakekomst er antakelig også gjennomsyret av religiøs lengten. «Kristne visste at Kristus skulle komme tilbake i all sin ære for å dømme de levende og de døde. [Sosialister] visste at hvert øyeblikk drev dem nærmere frelse her på jorden,» skriver Sunkara om den tidlige sosialistiske bevegelsen.

Akkurat som tradisjonell religion gir en form for trøst og tilhørighet for noen, gir sosialisme andre en grunn til å stå opp om morran.

Mange, virker det som, kan ikke leve uten en tro på at historien – og som en forlengelse deres eget liv – har en form for videre formål eller mening. Oscar Wilde klagde en gang på at sosialismen tok opp for mange kvelder. Men for mange av dagens sosialister virker dette å være del av appellen. Akkurat som tradisjonell religion gir en form for trøst og tilhørighet for noen, gir sosialisme andre en grunn til å stå opp om morran.

Jeg har ingen problemer med slike villfarelser – så lenge jeg holdes utenfor. Men når jeg leser bøker som denne, med fromme formaninger om å endre verden, blir jeg minnet hulheten i slike håp. Du er kanskje ikke interessert i saken, men saken er interessert i deg. Det er derfor sosialismens tilbakekomst – eller kommunismens, hvis vi skal gi den sitt ekte navn – ikke fyller meg med samme glede som det gjør for Sunkara og andre som ham.

Denne anmeldelsen ble først publisert på unherd.com. Oversatt fra engelsk av Axel Fjeldavli