Selektiv opplysning

Når Harvard-professor og evolusjonspsykolog Steven Pinker skriver ny bok, blir det gjerne oppstuss i akademiske kretser. “The Blank Slate” tok et kraftig oppgjør med enkelte fagdisipliners fornektelse av at menneskets biologi og evolusjonære historie, noe som blant annet inspirerte programmet “Hjernevask” her hjemme.

“The Better Angels of Our Nature” var et 800 siders knusende argument om at menneskeheten har gjort og fortsetter å gjøre store sivilisatoriske fremskritt, til tross for hva kulturpessimister måtte mene. Vi dør sjeldnere av drap og krig, vi lever lenger og menneskerettighetene står sterkt. Opplysningens lampe er tent og skinner stadig sterkere. Ferdig snakka.

Eller er vi det? I hans nyeste bok, “Enlightenment Now”, ser det ut som om Pinker gjerne vil varme opp diskusjonen de to tidligere bøkene beredte grunnen for. Tidligere lesere vil kjenne igjen gamle argumenter og problemstillinger. Det nye er ikke tematikken, men ønsket om å trekke tidligere slutninger noe lenger.

Pinker viser at fornuften og vitenskapen har tjent oss vel og gjort oss kapable til å leve i en verden som konstant forsøker å ta livet av oss.

Der tidligere bøker primært handlet om å fremstille vitenskap klart og forståelig, bærer “Enlightenment Now” i større grad preg av å være en bok for den bredere samfunnsdebatten. Han viser ikke bare opplysningens suksesser, men gir også tydelige anbefalinger for hvordan samfunnet kan og bør rette seg etter opplysningsverdiene. Samtidig angriper han nådeløst de mørkemakter som ikke bekjenner seg til samme tro.

 

Kampen for tilværelsen

Premisset i boken er ganske greit: Opplysningstidens idealer om vitenskap, fornuft, humanisme, kosmopolitisme, klassisk liberalisme med åpne markeder og liberale rettigheter er selve årsaken til omtrent alle menneskelige fremskritt. Mennesket har aldri hatt det bedre og levd mer fredelig.

Vi lever lenger, har bedre helse, matforsyning, velstand og lykke. Det er ifølge Pinker opplysningstidens idealer vi har å takke for det. Noe av hans store appell ligger nok i hans evne til med elegant penn å hamre inn poenger som tilhører kategorien dette-burde-da-alle-fornuftige-mennesker-skjønne.

Pinker viser at fornuften og vitenskapen har tjent oss vel og gjort oss kapable til å leve i en verden som konstant forsøker å ta livet av oss. Alle organismer må til enhver tid kjempe mot prosesser i både biologien og fysikken som truer med å kaste oss ut i kaos. Det er vår evne til å bruke systematisert informasjon, spesielt i form av vitenskap, som gjør det mulig å bekjempe disse kreftene.

I første del av boken får vi vite at vår evne til å lagre, dele og kritisk vurdere informasjon, er menneskets vinneroppskrift, og fornuften var og er vår viktigste ingrediens. Særlig fascinerende er beskrivelsen av livet som en kamp for å absorbere energi for å motvirke entropi, kraften som trekker alt i universet i retning av kaos og uorden.

Dette bakteppet gjør at man roper et stille hurra når man kan lese at alle utviklingssprang vi har hatt i vår evne til å fange energi, ble til enorme fremskritt i menneskehetens skjebne. Fortellingen om jordbruksrevolusjonen og den industrielle revolusjon gis her en litt uvant, men veldig pen innpakning.

 

Mørk religion og malplassert romantikk

Imidlertid observerer han forbløffet og noe teatralsk at denne for ham selvinnlysende argumentasjonsrekken møter motstand fra ulike hold. Mest åpenlyst er allehånde religiøse krefter, som lar Gud spille en avgjørende rolle i suksesshistorien.

Dessverre blir han av og til så revet med at han hopper bukk over innvendinger som kan regnes som relevante.

En annen gruppe er de som fornekter teknologien og vitenskapens muligheter i den vrangforestilling at det “naturlige” er det beste. Økologiske hipstere som heller vi ha en liten jordlapp istedenfor å la det mekaniserte jordbruket ta seg av verdens sultne, er et hyppig brukt eksempel.

Så har man de som lar seg inspirere av Friedrich Nietzsche og romantiserer menneskets mindre sjarmerende sider, gjennom voldsforherligelse, fantasier om overmennesket eller forestillinger om at det moderne livet har gjort oss veike og luksusvante.

 

Ignorante intellektuelle og konfliktglade kollektivister

En gruppe motstandere som ofte angripes i boken, er intellektuelle og forståsegpåere som enten frykter vitenskapen av fagdogmatiske grunner (tenk kjønnsforskere i møte med biologer) eller som lever av å hausse opp folk (tenk terroreksperter). En subkategori her er de som C. P. Snow definerte som “The Second Culture“, altså litteratene og humaniorafolket som samtidig både kritiserer og misforstår vitenskapen.

Pinkers forakt for postmoderne teori og svadavitenskap er en videreføring av kritikken fra “The Blank Slate” og andre bøker. Mye av det er helt berettiget. Dessverre blir han av og til så revet med at han hopper bukk over innvendinger som kan regnes som relevante.

En bok om opplysningstidens idealer kan godt gjøre narr av en tenker som Michel Foucault, men den franske filosofen en kanskje den som sterkest har fremmet tanker om hvordan opplysning og vitenskap også er en form for maktutøvelse, som for eksempel har gitt samfunnet retten til å sperre folk inne som gale.

Det kan godt tenkes at Pinker har vinnende motargumenter mot Foucaults opplysningskritikk, de finnes det nok av, men i “Enlightenment Now” henfaller han stort sett til latterliggjøring. Pinkers forsvar av opplysningstiden handler ikke alltid om å møte dens kritikere, men å vise at positive trekk ved samfunnet har sitt opphav i opplysningstidens idealer. Unntaket her er opplysningskritikk fra religiøst hold, som filleristes heftig og godt i bokens siste del.

Vitenskapsmenn har produsert slike fremskritt uten å få den anerkjennelse Pinker mener de fortjener.

Sist, men ikke minst, kritiserer Pinker alle som ser samfunnet ut ifra et eller annet kollektiv, e.g. folk, nasjon eller klasse, i strid med en klassisk liberalistisk individualisme. Denne gruppen inneholder både etnonasjonalister og kommunister, i tillegg til identitetspolitikkens tilhengere. Sistnevnt illustreres med “Social Justice Warriors” som politisk korrekt kontrollerer folks potensielle antifeministiske eller antirasistiske språkbruk på Facebook. Men like ille er parti- eller ideologikaniner som ser verden gjennom ideologiske briller istedenfor gjennom rasjonell lorgnett, slik Pinker selv gjør.

 

Vitenskapens moralske triumf

I bokens andre del kommer grafene og datasettene på løpende bånd. Vi lever lenger. Vi er sunnere. Vi har mer mat. Vi er rikere. Det som har tatt oss dit er vitenskap og fornuftige ting som vaksiner, gjødsel og frie markeder. De som tror at menneskeheten er i tilbakegang, er på villspor. Kort og godt må vi anerkjenne fremskritt som fremskritt.

Vitenskapsmenn har produsert slike fremskritt uten å få den anerkjennelse Pinker mener de fortjener. Under det hele hviler en konsekvensialistisk forsvar for vitenskapen: Vi må sette pris på vitenskapen fordi den hjelper så mange. I tillegg er han relativt teknologioptimistisk i kapitlene om kunstig intelligens og klimakrisen. Han argumenterer blant annet mot det irrasjonelle i å ikke ta i bruk atomkraftverk, som per dags dato gir enorme mengder energi med marginalt klimaavtrykk.

Kanskje er det også meningsløst å kjempe for at folk skal begrense eget forbruk istedenfor å videreutvikle karbonlaggringen.

Senere i boken raljerer professoren over at en rapport fra Harvard omtalte vitenskap som både positivt og negativt, og sidestilte disse. Det blir ifølge Pinker som å si at klassisk musikk kan både stimulere økonomisk aktivitet og inspirere nazister. Problemet er bare at dette utsagnet virker ganske rimelig.

Både klassisk musikk og vitenskap er nøytrale fenomener, de kan brukes til bra ting og de kan brukes til dårlige ting. Ved å legge bånd på seg og bruke det til bra ting, vil begge kunne gi stor glede, skjønt potensialet i begge ender er større i vitenskapen enn i populærmusikk fra 1700-tallet.

Han mener rett og slett at økonomisk ulikhet har blitt en usunn besettelse for venstresiden.

Koblingen mellom vitenskap og etikk kan illustreres med at Pinker mener vitenskapsmennene Carl Bosch og Fritz Haber burde berømmes som menneskehetens største velgjøre, fordi de optimaliserte produksjonen av gjødsel som mangedoblet landbrukets produksjon, hvilket detonerte befolkningseksplosjonen i verden.

De har indirekte muliggjort milliarder av menneskers liv. Men de gikk i litt forskjellig retning etter det. Bosch mistet jobben fordi han kritiserte nazistene, mens Haber også ble den kjemiske krigføringens far, og bidro til grusomme lidelser på slagmarkene under første verdenskrig. Å insistere på at vitenskap også kan bidra negativt, er ikke å være mot opplysning eller si at den er umoralsk, snarere er det å anerkjenne hvilke enorme krefter som ligger i den.

 

Unødvendig harselas

Når Pinker på slutten av boken harselerer over hvor vanskelig det er å få forske på mennesker og latterliggjør bioetikk som fag, blir det derfor litt for enkelt. Det er helt klart at det finnes ufornuftige begrensninger på å bruke forskningsdata, særlig store anonymiserte datasett.

Han bruker imidlertid ikke så mye tid på å diskutere hvor denne grensen bør gå, men polemiserer istedenfor mot overdrevne stråmenn. Senere sier han også at hele FN er uvitenskapelig basert på et enkeltsitat fra en bekjent av ham og mener unge smarte folk ender opp som nihilistiske hedgefondforvaltere fordi de desillusjoneres i møte med vitenskapskritikk på pensum i ex. phil.

Dette kan bare være flåsete spissformuleringer, men det er såpass mange av dem i tredje del av boken at den oppleves som forskjellig lesning fra de mer etterrettelige og grundige tidligere delene.

Litt karikert virker det som om han i tredje del ikke aksepterer at det finnes andre legitime retningslinjer for samfunnet enn de som har sitt utspring i opplysningstiden. Utfordringen blir da at søkelyset så sterkt rettes mot opplysningstidens idealer at relevante fenomener utenfor disse havner i mørke og får en litt mer lemfeldig behandling, noe som blir tydelig når han snakker om to andre deler av opplysningstidens arv: Markedsliberalismen og individualismen.

 

Marked og ulikhet

I “Enlightenment Now” kan man lett være enig i hovedbudskapet om at fornektelse av fornuft og vitenskap vil være katastrofalt for menneskeheten. En vanskeligere pille å svelge, særlig for venstresiden, er hans klare standpunkt om at opplysningstidens tro på en liberal markedsøkonomi er en nødvendig del av samme pakke.

Han presenterer data som viser at verdensøkonomiens skifte i retning av åpne økonomier, globalisering og spesialisering har bidratt til en enorm velstandsøkning. Og før noen innvender at penger ikke gjør deg lykkelig, har han overbevisende tall for en systematisk sammenheng mellom velstand og lykke. I land med høy velstand har folk mer fritidsmuligheter, mer tid til familien, midler til å investere i fremtiden og et høyere nivå av målt lykke.

Først og fremst er det ingen som mener at det å løfte folk ut av absolutt fattigdom, ikke er viktigst.

Så langt kan man nok nikke anerkjennende. Men så kommer et kapittel om ulikhetsdebatten, som Pinker har lite til overs for. Han mener rett og slett at økonomisk ulikhet har blitt en usunn besettelse for venstresiden. Argumentene her bygger på litt enkle forutsetninger. For det første sier han at absolutt fattigdom i form av sult og nød er langt verre enn relativ fattigdom, der noen er mye rikere enn andre.

Så lenge vår markedsøkonomi bidrar til å løfte milliarder ut av absolutt fattigdom, og det gjør den, kan vi leve med ulikheten den skaper. Selv om ulikheten innad i noen land øker, går ulikheten mellom land i verden nedover. I den tredje verden er folk langt lykkeligere i land der økonomien og ulikheten vokser, enn der den krymper eller står stille.

Den andre forutsetningen er at rike mennesker gjerne har gjort noe for sin rikdom. J.K. Rowling er rik fordi mange vil lese Harry Potter, og hvorfor skulle vi ikke unne henne det? For det tredje finnes det gode sosiale ordninger for fattige og et progressivt skattesystem som gjør at ulikheten til dels utjevnes gjennom velferdsstaten.

 

Selektiv opplysning

Ulikhetskapitlet er et eksempel på at fornuftig kritikk havner i mørke når kun det som henger sammen med opplysningstidens idealer, skal ha plass i boken. Det er tre hovedutfordringer med dette kapitlet.

Først og fremst er det ingen som mener at det å løfte folk ut av absolutt fattigdom, ikke er viktigst.

Det betyr imidlertid ikke at stor ulikhet og relativ fattigdom ikke er et problem, om enn et mindre problem enn sult og nød. Pinker kritiserer Wilkinson og Picketts bok “The Spirit Level” for ikke å få med seg dette problemet. Men dette anerkjennes både av dem og de fleste andre som har jobbet med ulikhetsproblematikken. Pinker trekker frem at ulikhet korrelerer med masse problemer (drap, psykiske plager, fysiske helseproblemer etc.), men at det ikke nødvendigvis innebærer kausalitet.

Arv eller absurde lønninger er slike ting som folk flest anser som urettferdig ulikhet.

Men det finnes nok av forskning, som “The Spirit Level” bygger på, som viser at relativ inntekt har mye å si, i alle fall på helseområdet. Det er ikke den eneste relevante faktoren, men en viktig faktor. Dermed vil stor ulikhet potensielt kunne bidra til helseproblemer og kan også svekke samholdet i samfunnet.

For det andre er J.K. Rowling-argumentet litt for enkelt. Folk aksepterer ulikhet dersom den anses som rettferdig. Pinker siterer Piketty som om den franske økonomen har misforstått forskjellen på relativ og absolutt fattigdom, men ser ut til å ha hoppet over de delene av “Capital in the Twenty-First Century ” som viser at konsentrasjonen av store og arvede formuer øker.

Selv i Norge ser man at blant våre hundre rikeste er 2 av 3 arvinger. Piketty går også inn på utfordringen med lederlønninger som er helt frakoblet ledernes egne bidrag til virksomheten. Arv eller absurde lønninger er slike ting som folk flest anser som urettferdig ulikhet.

 

Interessekonflikten i samfunnet

Den siste utfordringen ved ulikhetskapitlet er kanskje den største svakheten ved boken. Pinker påpeker at til tross for ulikhet, har man progressive skattesystemer i stort sett hele Vesten og jevnt over finnes det gode velferdsordninger for fattige.

En slik forglemmelse burde ikke en så empirisk anlagt bok være bekjent av.

I tillegg er det som han sier ingen motsetning mellom markedsøkonomi og globalisering og anstendige arbeidsforhold med trygghet på arbeidsplassen. Men ingen av disse tingene kom av seg selv, eller som et heldig biprodukt av opplysningstidens idealer. Fagforeninger, sosialistiske og sosialdemokratiske bevegelser, har måttet kjempe en bitter kamp mot klassiske liberalistiske politikere for å få på plass utjevningsmekanismer, trygd, universelt helsevesen og at økende velstand også kommer i form av mer fritid og høyere lønn.

Selve drivkraften for disse bevegelsene har vært at urettferdig ulikhet må bekjempes politisk. Hvis man ikke organiserte seg som klasse, ville man aldri kunne slippe nedverdigelsen av å stå med lua i hånda.

Pinker forstår ikke politikk som interessemotsetninger. Han følger Karl Poppers tanke om at demokratiet først og fremst handler om å kunne kvitte seg med dårlige ledere uten blod og at man bør holde seg unna de store ideologiske visjonene. Resten bør, som Pinker sier, bestå av å gjøre reformeksperimenter for å se hva som fungerer bra og hva som ikke funker.

I ham har klassiske idealer fra opplysningstiden funnet en heftig ridder som holder lesere i age gjennom endeløse rekker av grafer og tabeller.

Den ideologiske tilnærming, der man definerer noen gruppeinteresser som en klasse eller det noe mer ulne “fellesskapet” på venstresiden, synes for Pinker å være en hovedfiende av opplysningen og dens vekt på individualisme. Dermed står gjerne markedsøkonomien alene, sammen med fornuften og vitenskapen, som den store velgjører av menneskene i vesten og han ser systematisk bort fra alle de interessepolitiske bidragene som sørget for at velstanden kommer alle, ikke bare de rikeste, til gode.

En slik forglemmelse burde ikke en så empirisk anlagt bok være bekjent av. Og kanskje verre, hans forakt for organiserte fellesskap gjør at ideologier som ønsker å sikre anstendige forhold for de som har minst fra før, slås i hartkorn med fascisme, nasjonalisme og autoritær populisme.

 

Opplysningen trenger venner

Steven Pinker er en belest forsker og begavet forfatter. I ham har klassiske idealer fra opplysningstiden funnet en heftig ridder som holder lesere i age gjennom endeløse rekker av grafer og tabeller. Bokens første del er klassisk vitenskapsformidling av beste sort, og i andre del kan man langt på vei følge ham i argumentasjonen for at opplysningstidens idealer har gitt sivilisatoriske fremskritt.

Imidlertid dukker det i denne delen opp passasjer som stiller opp stråmenn som kritikere, snarere enn reelle innvendinger. Som i ulikhetskapitlet. Denne tendensen er mest tydelig i tredje del, der flere unødvendige overdrivelser bidrar til at han, i mine øyne, ikke klarer å overbevise om at vi kun trenger opplysningstidens idealer for å bygge gode samfunn.

Så den store diskusjonen Pinker har satt i gang er, kanskje heldigvis, ennå ikke ferdig snakka.