«Slikt som skjer», hvis du er jente

Det finnes et kjent bilde jeg har sett utallige ganger: En ung kvinne går nedover en gate, forbi eller gjennom en gruppe menn som, alle som en, stirrer på henne. Noen gliser, noen ler, noen roper noe, men først og fremst er alle blikkene vendt i hennes retning. Hun holder hodet hevet, unngår blikkontakt og trekker sjalet tettere mot kroppen med den ene hånden. Ansiktsuttrykket er plaget. Komposisjonen er perfekt.

Som alle andre har jeg selvsagt anekdoter på lager.

Fotografiet har tittelen «American Girl in Italy». Kvinnen som er avbildet har senere nektet for at bildet har noe med trakassering å gjøre – «Det viser en kvinne som har det helt fantastisk!» – men for mange som ser fotografiet, meg selv inkludert, vekker det et klart ubehag. At kvinnen ser plaget og ubekvem ut, at hun er alene og kroppsspråket minner om selvbeskyttelse, legger ingen demper på mennenes moro og insisterende blikk.

Modellen følte seg angivelig trygg i virkeligheten. Men det er ikke det som kommuniseres på bildet, og jeg tror mitt eget ubehag handler om gjenkjennelse av en viss følelse av utsatthet, av å bli sett og ikke ha kontroll over situasjonen.

Å ha blitt utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet er en erfaring de fleste, kanskje alle, kvinner deler, noe #jegharopplevd og #yesallwomen blant annet har satt fokus på. Oppmerksomheten kan komme i form av nokså ufarlige tilrop, men også i mer invaderende, ubehagelige og krenkende form. Som alle andre har jeg selvsagt anekdoter på lager:

Å plutselig bli kløpet i puppene av en skolekamerat i 9. klasse. Å få en fremmed mann gående ved siden av seg i flere kvartaler på veien hjem som tenåringsjente i Oslo. Å bli grafset i skrittet på Kaizers-konsert på Rockefeller på 18-årsdagen av en eller annen anonym drittsekk i mengden. Den ti år eldre fyren jeg hadde snakket med på fest som ble så sur da kjæresten min dukket opp at han tok tak i ansiktet mitt og tvang seg til et hardhendt kyss. Han i Berlin som fortsatte å ringe meg i månedsvis etter at vi hadde drukket en kaffe, selv om jeg aldri tok telefonen. Små ting har festet seg.

Storbyer åpner for oppførsel som ikke ville vært mulig på mindre anonyme steder.

Jessica Valentis bok “Sex Object” kan forstås som et forsøk på å fange inn hvordan erfaringer med objektivisering, seksualisering og drøyere former for seksuell trakassering kan forme en person, nærmere bestemt Valenti selv. Valenti er en profilert amerikansk feminist med flere bøker bak seg, og har blant annet grunnlagt nettstedet Feministing.

Hennes profesjonelle liv havner imidlertid i bakgrunnen i denne boka. I motsetning til Valentis tidligere bøker, som har vært essayistiske, analytiske og aktivistiske, er Sex Object selvbiografisk, en memoar som særlig henter sitt stoff fra privat- eller intimsfæren; forhold og seksuelle erfaringer, opplevelser av trakassering og krenkelser, abort og traumene knyttet til en vanskelig fødsel. Målet er å utforske hvordan sexisme manifesterer seg i en kvinnes liv, «fra det hverdagslige til det eksistensielle».

Valenti har vokst opp i New York City, noe som ifølge henne selv gjør henne til ekspert på trakassering. Når jeg leser anekdotene fra barndom og tidlig ungdomsliv, er det vanskelig å være uenig: Storbyer åpner for oppførsel som ikke ville vært mulig på mindre anonyme steder.

Den første gangen en mann viste penisen sin til Valenti på t-banen, var hun 12 år. Etter hvert skjer det så jevnlig at det blir rutine å unngå helt tomme eller veldig tettpakkede t-banevogner. Menn hvisker obskøniteter i øret hennes og følger etter henne på gata. En gang hun går av t-banen, stikker hun hånda i baklomma og kjenner at den er våt: Noen har gitt seg selv utløsning på buksene hennes.

Når gutter kommer til det punktet, kan de gjøre ting som virkelig er ille.

Disse opplevelsene er ikke unike, skriver Valenti, det er «slikt som skjer» hvis du er jente, særlig i New York og særlig mens du er ung, utsatt og uerfaren. Etter hvert som hun nærmer seg attenårsalderen begynner blottingen å avta, forteller Valenti.

Hva slags konsekvenser har slike erfaringer? Hvordan påvirker det ens atferdsmønster og selvbilde? Det koster noe å vokse opp i en kultur der objektivisering og trakassering blir normalisert.

Da Valenti som førsteårsstudent blir trakassert av eksens venner etter bruddet – en av dem henger et brukt kondom på døra til rommet hennes og skriver «hore» over, en annen sier han har hørt at hun liker å «bli tatt i ræva» – mener faren hennes hun bør være glad for at det ikke var verre: «Det kunne vært mye verre… Når gutter kommer til det punktet, kan de gjøre ting som virkelig er ille.»

Da hun nesten blir dratt inn gjennom et bilvindu av en runkende mann, sier tantene etterpå at hun var dum som gikk bort til bilen. Og da en gutt hun har datet har sex med henne mens hun er bevisstløs av alkohol («av en eller annen grunn har jeg aldri klart å kalle det et overgrep»), nøyer hun seg med å få ham til å kjøpe et ostesmørbrød til henne dagen etter.

Om sin egen mangel på reaksjon, som hun skammer seg over, skriver hun: «Jeg vet at min… usikkerhet antagelig hadde å gjøre med at jeg på det tidspunktet ikke følte meg som en person som var i stand til å bli krenket, fordi jeg på det tidspunktet bare så vidt anså meg selv som en person.»

Er voldtektsofferet et «verdig offer» eller var hun full og lettkledd?

Valenti skriver om sitt eget liv uten å idealisere og innrømmer underveis flere ganger en «feministisk ambivalens» av typen beskrevet ovenfor: Hvorfor er hun ikke mer uavhengig, hvorfor føles det så viktig å please menn, hvorfor føler hun stadig et slags behov for den bekreftelsen hun egentlig helst vil være foruten?

Jeg kjenner på noe av den samme ambivalensen da hun beskriver å ha vært utro eller en drittsekk mot kjærestene sine: Burde ikke hun være bedre, gå foran med et godt eksempel? Undergraver ikke hennes egen oppførsel til tider budskapet?

Grunnleggende rettigheter – slik som kroppslig autonomi, bevegelsesfrihet og frihet fra trakassering – er ikke noe man skulle behøve å gjøre seg fortjent til. Likevel ser vi denne dynamikken på alle nivåer i samfunnet når det kommer til kvinners rettigheter.

Hvilke bokser skal kunne krysses av før det blir akseptabelt å «grab her by the pussy»?

Er voldtektsofferet et «verdig offer» eller var hun full og lettkledd? Har feministen som blir trakassert på nett noen gang i sitt liv opptrådt hyklersk, eller hatt på seg en stram t-skjorte på et møte med Bill Clinton? Er hun en bitch? (Valenti er en av de offentlige feministene som får aller mest hets på nett, og i fjor måtte hun i en periode stenge sin Twitter-konto etter døds- og voldtektstrusler mot sin fem år gamle datter)

Da Valenti blir trakassert av eksens kamerater på college, er det fordi hun – etter bruddet – har gjort noe «utilgivelig», nemlig ligget med hans romkamerat. I slike tilfeller ser vi hvordan, selv i et samfunn som på overflaten definerer trakassering som galt, kvinner som trer utenfor grensene for det «akseptable» blir utdefinert fra det opplevde rettighetsfellesskapet, fra de som fortjener å behandles med respekt.

Akkurat samme rettferdiggjøringsmekanisme ser vi overalt hvor kvinner blir trakassert, enten «grunnen» er at hun har avslørt at hun har en seksualdrift (som når unge jenter tar nakenbilder av seg selv og får dem spredt på nett), at hun har på seg feil type klær eller bare at hun våger å befinne seg med kroppen sin i et offentlig rom (som den velkjente gatetrakasseringen i Kairo eller altså New York). Hvilke bokser skal kunne krysses av før det blir akseptabelt å «grab her by the pussy»?

Det sies at feminister er besatt av seksuelle overgrep og trakassering.

Valenti beskriver også hvordan en utsatthet virker å være «nedarvet» i hennes familie: Både moren og mormoren ble som yngre utsatt for seksuelle overgrep. Hun spør seg i hvilken grad traumer og angst forplanter seg nedover i generasjonene – et spørsmål som også er blitt stilt av forskere på andre former for PTSD.

Å oppleve krenkelser av sin kroppslige autonomi kan – i større og mindre grad – oppleves som et traume, og noe av det verdifulle i å se kvinner skildre egne erfaringer med trakassering eller det som kalles «gråsoneovergrep», er at nettopp de psykiske ettervirkningene kommer til syne.

Det sies at feminister er besatt av seksuelle overgrep og trakassering. Noen vil utvilsomt assosiere slike skildringer av hverdagstrakassering som Valenti bedriver med en «offerrolle», eller lignende. Valenti kommenterer selv dette, men gjør krav på å kunne skildre egne erfaringer uten at de skal måtte rettferdiggjøres av et slags overordnet tragisk narrativ.

Har man blitt utsatt for trakassering eller sexistiske nedvurderinger nok ganger, vet man at det alltid er en mulighet, og tilpasser seg gjerne deretter, enten det er gjennom å være mer forsiktig eller late som det ikke går inn på en når det skjer. Å synliggjøre hvordan det ikke alltid er så lett å riste av seg, slik Valenti gjør, tror jeg er viktig.

Valenti skriver med en til tider ypperlig tørr humor.

Sex Object er lett tilgjengelig, skrevet i et catchy språk og rask å lese – men kan noen steder oppleves som vel generaliserende eller noe lettvint i sine påstander. Dette er til en viss grad et sjangertrekk ved denne typen populærformidling. 

Valenti skriver med en til tider ypperlig tørr humor, og er kontant og kraftfull i sine beskrivelser. Stilen bærer innimellom preg av noe summarisk idet Valenti sammenfatter større hendelsesforløp eller sammenhenger i én setningsjafs.

Her og der savner jeg litt mer dybde – følelsesmessig eller analytisk – i resonnementene; andre steder kunne sammenfatningene utgjort en mikronovelle eller korttekst.

Å kombinere en personlig, ærlig memoarbok med eksplisitt aktivisme, kan være en utfordrende øvelse, men i det store og hele balanserer Valenti godt.