Snikmordere i kattepine

I en fortelling som ofte tilskrives Æsop, men som fabelforskerne har kommet til at ble nedskrevet vel tusen år etter hans død, opplever en uskyldig musegjeng å stadig bli terrorisert av en morderisk katt. Det avholdes allmusemøte og forslag blir fremmet om å snike seg innpå katten når den sover og henge en bjelle rundt halsen på den. Problemet oppstår når ingen melder seg frivillig til å gjennomføre det farefulle oppdraget. Alle har en god unnskyldning.

De siste årene har et nettverk av selverklærte borgerjournalister lykkes i å henge bjelle på noen av vår tids mest skruppelløse bakgårdskatter.

Fabelen om å «henge bjella på katten», eller «belling the cat» på engelsk, forteller oss at det ikke er nok å ha et god plan og et verdig mål. Man må også være i stand til å sette planen ut i live.

De siste årene har et nettverk av selverklærte borgerjournalister lykkes i å henge bjelle på noen av vår tids mest skruppelløse bakgårdskatter. I den ferske boka «We Are Bellingcat: An Intelligence Agency for the People» forteller grunnleggeren, britiske Eliot Higgins, den utrolige historien om hvordan en gruppe datanerds med hjemmekontor på hver sin kant av kloden bygget opp sitt folkelige etterretningsvesen. Bellingcat har ikke bare skapt overskrifter i verdenspressen, men identifiserer drapsmenn og ansvarlige bak forbrytelser mot menneskeheten. På sitt beste har det nettbaserte kollektivet satt flombelysning på tårnet av løgner som autoritære statsledere balanserer på, og fått det til å vakle.

Ingenting er sant og alt er mulig: Kanskje ukrainerne skjøt ned MH17 selv, for å skylde på Russland?

15. juli 2014 ankom den 53. luftvernbrigade fra Kursk i Russland til militærbasen Millerovo, nær grensen til Ukraina. I kolonnen var et kjøretøy lastet med fire såkalte BUK-missiler, som snart ble fraktet over til separatist-kontrollerte områder i Donbas. 17. juli ble det samme luftvernssystemet brukt til å skyte ned et passasjerfly fra Malaysia Airlines som hadde tatt av fra Schiphol flyplass i Amsterdam tre timer tidligere.

Om bord på flyet var blant annet nederlandske barnefamilier på vei til Malaysia på sommerferie. 298 uskyldige mennesker ble drept i en militær konflikt mange av dem sannsynligvis aldri hadde hørt om. Flydeler, bagasje og døde mennesker lå spredd i solsikkeåkrene utenfor Donetsk mens rakettsystemet kjørte hjem til Russland, nå med én rakett mindre om bord.

Takket være OSINT, kort for open-source intelligence, eller frikildeetterretning på norsk, kan vi slå fast at det foregående ikke er én blant mange likeverdige teorier om hva som skjedde i Øst-Ukraina den 17. juli 2014, men sannheten om det som skjedde. I den grad det fortsatt hersker tvil i offentligheten om hvem som bærer ansvaret for nedskytningen av flight MH17, er det grunnet en statlig finansiert desinformasjonskampanje fra det Higgins kaller «the counterfactual community».

Det antifaktiske fellesskap er antagonisten i «We Are Bellingcat». De forsøpler det offentlige ordskifte og sår tvil, forvirring og misforståelser i det «postfaktuelle samfunn». Ingenting er sant og alt er mulig: Kanskje ukrainerne skjøt ned MH17 selv, for å skylde på Russland? Kanskje De hvite hjelmer i Syria iscenesetter kjemiske angrep for å skylde på Assad? Beviser avvises som russofobi: Kanskje Aleksej Navalnyj forgiftet seg selv, for å skylde på Putin?
Propagandakanalen Russia Today sitt slagord, «Question More», handler ikke om søken etter sannhet, men om å spamme offentligheten med så mye fjas at man til slutt ikke lenger vet hva spørsmålet er.

«Det som irriterer det antifaktiske miljøet mest er at ingen tar dem på alvor,» skriver Higgins. Autoritære regimer som Iran har derimot blitt nødt å forholde seg til miljøet rundt Bellingcat for å motvirke fordømmelse og sanksjoner. Den uavhengige avisa Novaja Gazeta, hvor Anna Politkovskaja og flere andre modige russiske journalister hadde sine skrivebord, publiserte kort tid etter tragedien i Øst-Ukraina en forside som lød, «Vergeef ons, Nederland» – tilgi oss.

Fremveksten av sosiale medier har endret etterretningsbransjen radikalt, ifølge Higgins.

Higgins trekker paralleller til katastrofen i Teheran i januar 2020, da et passasjerfly fra Ukrainian Airlines ble skutt ned like etter avgang. Iranske myndigheter benektet først skyld, men etter at Bellingcats analyser av tilgjengelig videomateriale dukket opp på nettet, valgte Iran å innrømme at flyet ble skudd ned ved en feil.

De etterlatte etter MH17 får hverken innrømmelser eller bønn om tilgivelse. Men takket være Higgins og hans kolleger har Russlands øverstkommanderende for lengst fått bjelle rundt halsen.

Eliot Higgins begynte sin oppsiktsvekkende karriere rundt 2012, ved å dekke krigsforbrytelser i Syria og Jemen som blogger under pseudonymet Brown Moses. Navnet var hentet fra en Frank Zappa-låt. Higgins hadde ifølge seg selv ikke mer våpenkunnskap enn den jevne X-Box-bruker, men utviklet seg til å bli en selvlært våpenekspert etter hvert som han viet all fritid til å identifisere og spore nye våpen i konflikten i Midtøsten.

Fremveksten av sosiale medier har endret etterretningsbransjen radikalt, ifølge Higgins. Han anslår at om 90 prosent av verdifulle kilder tidligere var hemmelige og 10 prosent var åpne, så er tallet nå reversert. Vanlige folk trenger ikke lenger stole blindt på statlig etterretning. Den som har tid og interesse kan etterprøve Bellingcats funn ved å følge linker til åpne kilder og vurdere saken selv. Hovedfokus i boka er nettopp på å forklare Bellingcats metoder. Gjennom analyse av skyggene i fotografier kan man fastslå når på dagen bildet ble tatt. Gateskilt, busker og hustak i en video leder til et bestemt nabolag i Syria eller Jemen.

Higgins unngår heldigvis å tonesette historien om seg selv med Hollywood Strykeorkester.

Agenda Magasin omtalte for et par år siden etterretningens verdenshistorie, et mursteinsverk av professor Christopher Andrew. Andrews fortelling om «den hemmelige verden» gjennom to tusen år er historien om statlige etterretningstjenester. Higgins’ mål for Bellingcat er derimot et folkets etterretningsvesen, en e-tjeneste ute på dugnad. Med beskjedne ressurser og innovative metoder ligger nettverket tidvis både ett og to hestehoder foran storebror. Bellingcat har bidratt til å identifisere gjerningsmenn i alvorlige forbrytelser, som GRU-agentene bak giftangrepet i Salisbury, eller FSB-offiserene bak forgiftningen av Aleksej Navalnyj i Russland i fjor.

Higgins unngår heldigvis å tonesette historien om seg selv med Hollywood Strykeorkester, selv om boka imponerer også på det personlige plan. Man aner konturene av en sjenert datanerd som gir seg hen til arbeidet og som i dag leder et høyteknologisk gravekollektiv med hovedkontor i Haag. Til tross for en overvekt av menn i tradisjonelle datamiljøer er dette ingen gutteklubb, snarere et Detektivbyrå Nr. 2: Higgins kan stolt meddele at organisasjonen nylig oppnådde likevekt av mannlige og kvinnelige ansatte.

Higgins vedgår at det er fysiske farer forbundet med tradisjonell krigsjournalistikk som hans ansatte helt og holdent unngår. Organisasjonen har utvilsomt forarget flere mannevonde regimer, men i den grad Higgins frykter hevnangrep så er det fra ustabile enkeltpersoner som har latt seg forlede av konspirasjonsteorier, snarere enn fra stater selv. Den største trusselen er psykologisk.

Bellingcat sine ansatte går daglig gjennom store mengder videoopptak og fotomateriale av mest groteske sort. Foruten å lete etter avslørende detaljer i videoer av halshogginger og terroraksjoner samarbeider organisasjonen med politiet for å identifisere overgriperne bak barneporno. Inntrykkene kan gi alvorlige plager og de kan komme fra uventet hold. Higgins forsøker å unngå å engasjere seg emosjonelt i det han ser, men rystes når han oppdager samme type leke som hans datter har blant vrakrestene etter MH17.

I kampen mot straffefrihet for menneskerettighetsbrudd har Bellingcat enormt potensial.

«Vi har ingen agenda, men vi har en trosbekjennelse: Beviser eksisterer og usannheter eksisterer og folk bryr seg fortsatt om forskjellen,» skriver Higgins. Han avviser anklager om at han fokuserer ensidig på forbrytelser begått av et lite utvalg stater. Oppmerksomheten rettes naturlig mot særlig kyniske regimer som Russland og Syria, som også markerer seg ved å etterlate seg en sti av bevis på nettet. Korrupsjonsnivået i Russland gjør regjeringen «lekk», som Higgins nylig sa det i et intervju med Financial Times.

Dette er en bokomtale og ikke en vurdering av Bellingcat som organisasjon, men det skal også nevnes at gruppen ikke er ukontroversiell i menneskerettighetsmiljøer. Noen mener organisasjonens «trosbekjennelsen» er limt på det som i essensen er et hackermiljø. Andre påpeker at Higgins overdriver «borgerelementet» i Bellingcat. Arbeidet krever språkkunnskap, kulturkunnskap, militær og juridisk innsikt og ikke minst enorme mengder tid som hvermannsen ikke har. Et nettverk som dette kan aldri erstatte samfunnsfunksjonen ordinære sikkerhetstjenester utfører i demokratiske land.

Nettverket har blitt kritisert både for å avsløre kilder og for å unnlate å kreditere dem, særlig i oppstartsfasen. Det første kan være livsfarlig for lokalbefolkning på stedene de skriver om, det andre kan føre til irritasjon i et lite miljø. Noen setter spørsmålstegn ved Bellingcats vilje til å kjøpe personopplysninger på svartebørsen i land som Russland.

I kampen mot straffefrihet for menneskerettighetsbrudd har Bellingcat enormt potensial, og historien om deres arbeid fortjener å leses. Å forstå deres arbeidsmetoder kan bli essensiell kontekst for samfunnsinteresserte smågravere, for Higgins og hans kolleger vil utvilsomt skape overskrifter igjen. Og nye katter vil få bjelle om halsen.