Søta brors fall

Hvem sviktet det svenske samhellet? Jo, sossarna – sosialdemokratene. De lot seg presse av høyreorienterte tankesmier, økonomer, næringsliv og politikere.

Denne friske anklagen fremsettes i boka Förbannelsen – hur Sverige fastnade i 90-talet och förlorade framtiden.

Pettersson var flink. Hun ble håndplukket til daværende finansminister Göran Perssons departement.

Det er spennende med selvransakelser. De åpner for nye tanker. Denne boka fremstår for meg som antitesen til den norske økonomen Martin Bech Holtes salgssuksess, Landet som ble for rikt (Kagge, 2025). Holtes oppskrift er enkel: Kutt offentlige utgifter med 300–400 milliarder, la heller disse pengene komme folket og næringslivet til gode i form av skatte­lette. Osv.

En god analyse, med personlig vri

Den svenske «motsvaret» er uhyre interessant, fordi den kan, forenklet sagt, leses som en fasit på hvordan et samfunn som følger Bech Holtes råd ender opp. Men den er mye mer; den er et oppgjør med en tidsånd. Forfatter Karin Pettersson, født i 1975, er i dag kulturredaktør i Sveriges største avis, Aftonbladet. Hun har skrevet en personlig beretning som tar for seg Sverige fra 1990-tallet og til i dag. Hun blir et tidsvitne, gjennom barndom, ungdom, studietid og profesjonelle karriere.

Vi møter forventninger til livet, kriblingen ved å få spennende jobber i maktens sentrum, og følelsen av å ha sviktet eget samfunn. Vi blir invitert med inn til forfatterens oppgjør med det systemskiftet som fant sted i Sverige på 1990-tallet. En vind av nyliberale reformer, samt en blåøyd tro på markedets fortreffelighet, forandret det gamle folkhemmet. Det hjemmet er borte. Virkelig borte, ifølge Pettersson. Og hva verre er: de strukturelle endringene som fant sted på 1990-talllet og i begynnelsen av det nye årtusenet, holder dagens politikere i et jerngrep.  Dette er forbannelsen forfatteren snakker om, som spredte seg over sveariket, og som fortsatt ligger der som en tykk tåke.

Cool Britannia, og Göran Persson 

1990-tallet, med dereguleringer og frislipp på mange områder, førte til optimisme og en følelse av fortryllelse, skriver Pettersson. Og den falt også forfatteren selv for. Men det ble en forbannelse for samfunnet. Og hvordan kunne hun, med sin bakgrunn fra et sosialradikalt hjem, falle for dette?

Det får jeg ikke helt grep om, men skjønner at den generelle samfunnsånden fra den gang påvirker en ung sjel. Pettersson studerte økonomi ved den prestisjetunge Handelshøyskolen. Her yret det av konservative unge menn, og mange fra familier med gamle penger. Og dem er det flere av i Sverige enn her hjemme.  Senere ble det University of Chicago – kjent som nyliberalismens og den neoklassiske økonomiens høyborg.

Bokas grunnpremiss er at denne fortidens politikk er skyldig i det forfatteren omtaler som «nutidens kris».

1990-tallet var en reformtid. I Storbritannia kom det som ble kjent som New Labour til makten, med folk som Tony Blair og Peter Mandelson i spissen. I dag to blamerte herrer. Ideologi var ut. Cool var in. Store penger var i omløp i et finansmarked som ble deregulert. Bedrifter satset stort internasjonalt. Mange var høye på seg selv og sikre på egen fortreffelighet.

Pettersson var flink. Hun ble håndplukket til daværende finansminister Göran Perssons departement. Det var krisestemning i landet på slutten av 1980 og på begynnelsen av 1990-tallet. Valutaen var i ulage, det var bank- og finanskaos. Arbeidsledigheten steg, og rentene likeså. Pettersson ble en medspiller når Persson og co skulle sørge for at Sverige aldri igjen skulle gjennomleve et slikt økonomisk kaos.

Spare, kutte, skjære ned

Medisinen ble sparepolitikk. Svensk LO ble holdt på en armlengdes avstand, og idealistiske partifolk sett på som naive. Pettersson følte seg utvalgt:

”Själv var jag gärna med och sade nej. Att genomdriva den hårda ekonomiska politiken som varit otänkbar för ett socialdemokratiskt parti bara tio år tidigare fick mig att känna mig utvald. Nejet var en symbol för makt och kom med en särskild tyngd. För detta hade också studietiden förberett och format mig på precis rätt sätt.”

Sverige gikk fra å være et av verdens mest økonomisk likestilte land, til tross for sitt aristokrati og gamle penger, til å bli svært skjevfordelt. Markedets logikk tok helt over. Dette systemskiftet var en gammel drøm for høyresiden, skriver Pettersson. Men det overskygger likevel ikke det faktum at det ble gjennomført av datidens ledende sosialdemokrater, som, f.eks tyske Gerhard Schröder og nevnte britiske Tony Blair. Og i Sverige, av sosialdemokratiets egen Göran Persson.

Også Norge

Her vil jeg jo for egen regning si at det samme skjedde i Norge. Ap var tidsriktige og lot seg i samme periode presse av Høyre i en mer nyliberal retning. Sannheten er vel at de ikke var så vanskelige å overtale heller. Frislippet i boligsektoren var delvis Aps verk, og andre dereguleringer også, børsnotering av store selskap likeså. Mantraet, som i Sverige, var økt produktivitet og effektivitet. Dette førte til vekst en periode, både i Sverige og Norge, og det legitimerte videre nyliberal politikk.

Det hele føles sant, kanskje fordi forfatteren både skriver med intensitet og driv, og har faktabelegg.

Bokas grunnpremiss er at denne fortidens politikk er skyldig i det forfatteren omtaler som «nutidens kris». Og denne krisen består i dårligere velferd og skrantende infrastruktur. I tillegg har svenskene fått et skoleverk som ikke henger med i svingene, men der det derimot nå dreier seg om velferdsprofitt for noen utvalgte private eiere. Internasjonal kapital har fått kraftig fotfeste også i våre land, og lokalsamfunn har følelsen av å ha mistet kontroll. I Norge er dette velkjente utfordringer når det gjelder vindmølleanlegg og store datasenter, som utenlandske eiere.

Tapet av svensk uskyld

Dette er jo på en måte gammelt nytt. Samtidig er det interessant med en slik samtidsdiagnose. Det hele føles sant, kanskje fordi forfatteren både skriver med intensitet og driv, og har faktabelegg. Pettersson har god oversikt over økonomisk litteratur, kilder og personer, og her er det nok å ta av. Mye har skjedd i verden siden 1990, men vi får det presentert på en oversiktlig måte. Vi er med når forfatteren minnes og kommenterer mordet på Olof Palme, murens fall, krigene på Balkan og angrepet på tvillingtårnene. Og all viraken rundt verdens handelsorganisasjons toppmøte i Seattle i 1999, som endte i kaos og protester. Antiglobaliserings-protestene tok av.

Petterssons bok kan derfor leses som en klar advarsel til nettopp oss i Norge: Ikke gå ned den veien svensken gjorde!

Dette balet på seg, og et stort EU-møte finner sted i Gøteborg sommeren 2001. Samtidig kommer også den amerikanske presidenten George Bush til byen. Vi følger den 25-årige Pettersson som har store forventinger til denne demokratiske muligheten for påvirkning og meningsfull deltagelse, også fra sivilsamfunnet. Daværende statsminister Persson var tydelig på at de sosiale bevegelsene skulle få sine synspunkter frem og selvsagt delta i ordskiftet. Men det motsatte skjedde. Enkelte av demonstrantene ble stengt inne, og det ble bråk og politiet skjøt etter hvert med skarpt.

Sammenstøtene mellom demonstranter og aktivister med politiet var de mest omfattende i Sverige på flere tiår. Til sammen ble 53 politifolk og 90 demonstranter skadet, og det var omfattende materielle skader. Den generelle konsensusen etterpå var at alle demonstranter var noen bråkmakere. Person hyllet politiet som demokratiets redningsmenn. Det hele ble en forsmak på en mer autoritær retning, ifølge Pettersson. Den svenske uskylden forsvant.

Svikeren Persson

Dette er en politisk oppvåkning for Pettersson. Hun skriver om Göran Persson og hans krets: «Han lät som en socialdemokrat, men det var ett borgerligt land han byggde.»

Pettersson viser hvordan sosialdemokratiske ledere sømløst glir over til å dyrke økonomiske modeller som undergraver den samfunnsmodellen som deres forgjengere opprinnelige hadde bygd opp. Sykelønnsordninger svekkes, og ulike skatter senkes, som inntektsskatt, formuesskatt, eiendomsskatt, og skatt på arv. Hørt om slikt her hjemme? Samtidig, skriver Pettersson, går barnepsykiatrien og sosialtjenesten nedenunder og hjem.

1990-tallets deregulering førte til en massiv utflytting av jobber. Bedrifter ble lagt ned. Mye ble effektivisert. Men det var få svar på hva som skulle skje med dem som mistet jobbene sine. Den unike svenske veven, med gode skoler med nok personell, et riksdekkende politi og gode sykehus, fikk store sår. Konklusjonen Pettersson drar er nådeløs: «Innebörden var att staten inte längre försvarade sina medborgare mot världen, utan de världsekonomiska intressena mot medborgarna.”

Et Sverige som kuttet så drastisk i velferd var heller ikke rustet til å møte den store immigrasjonsbølgen fra 2015. Som et langsiktig resultat truer nå høyreradikal nasjonalisme demokratiet vårt, skriver Pettersson. Paradokset er at det nye høyre har fått sin fremste talsmann i en milliardær. Donald Trump og hans menn har i bunn og grunn kapret frihandleskritikk- temaet, som tidligere tilhørte venstresiden.

Søta bror er i knestående.

Og Pettersson er ikke synlig optimistisk når det gjelder venstresiden og sosialdemokraters evne til å vinne velgere på nytt:

”Att denna världsbild lockar många väljare beror delvis på att vänstern knappt för fram någon grundläggande kritik mot den nyliberala ordningen. I stället har de i demokratins namn blivit försvarare av ett orättfärdigt system. Kamala Harris centrala argument var att hon inte var Donald Trump, i Sverige har Socialdemokraternas viktigaste löfte länge varit att inte samarbeta med Sverigedemokraterna. Men det är ett löfte som är tomt på framtidsvision, det räcker inte som svar.”

I ringen med Pettersson og Bech Holte

Det er urettferdig mot Martin Bech Holte å dra noen direkte sammenlikning av hans salgssuksess, Landet som ble for rikt, og den mindre suksessrike oppfølgeren, Alternativt Statsbudsjett (Kagge 2026), med Petterssons Förbannelsen. Sistnevnte tilhører, etter mitt skjønn, tungvekterklassen, mens Bech Holte sannsynligvis havner i fjærvekt. Men begge er svært relevante. Derfor burde noen få oversatt Petterssons bok til norsk. Så kunne Pettersson og Bech Holtet ha møttes til samtale og debatt. Jeg melder meg gjerne som ordstyrer.

Søta bror er i knestående. Petterssons bok kan derfor leses som en klar advarsel til nettopp oss i Norge: Ikke gå ned den veien svensken gjorde! Men vi har mange nok som vil lede oss dit. Og det gjelder ikke bare høyresiden. Hva med finansminister Jens Stoltenbergs herjinger med det som en gang var etiske retningslinjer for pensjonsfondet vårt?