Hvem stemmer på Erdoğan?

Å karakterisere Recep Tayyip Erdoğan som en kameleon i tyrkisk politikk, er neppe en kontroversiell påstand. Som bevis kan man nøye seg med å se på retningen hans egen politiske reise har tatt fra grunnleggingen av Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) i 2001 fram til i dag.

Erdoğan er mannen som i påskudd av landets potensielle EU-medlemskap, har lyktes i å oppløse den tyrkiske «dype staten», og nøytralisert hærens styrke til den grad at støttespillerne hans klarte å forhindre et militærkupp sommeren 2016. Erdoğan er mannen som har ridd på bølgen av demokratiske valg, og samtidig ført Tyrkia ett steg nærmere oppløsningen av alle demokratiske kontrollsystemer.

De som kommer til å stemme på Erdoğan er, ifølge Aretaiois, en påfallende lite homogen blanding av folk.

Erdoğan er mannen som så gjennom fingrene med Ankaras forsyning av våpen til syriske rebeller (og dermed til ISIS), og gikk fra å støtte forsøket på å fjerne Syrias Bashar al-Assad, til i dag å alliere seg med ham. Det er Erdoğan som ga blaffen i at Vladimir Putin anklaget Tyrkia for å være «terroristenes støttespillere» i november 2015 da et russisk jagerfly ble skutt ned over Tyrkia, mens han i dag stiller seg side ved side med Putin i alle saker som vedrører Midtøstens framtid.

Mindre enn to måneder før valget som sannsynligvis vil gjøre Erdoğan til den sterkeste herskeren i Tyrkias historie, kanskje til og med sterkere enn Kemal Atatürk, kommer den ferske boka av journalisten Evangelos Aretaios. Den forsøker å besvare to høyst aktuelle og viktige spørsmål: Hvem er det som stemmer på Erdoğan? Og hvorfor?

Aretaios har vært utenrikskorrespondent for gresk og kypriotisk media i Tyrkia og Midtøsten i 20 år. De siste fem årene har han også utviklet seg til å bli en skarp krigskorrespondent og reist rundt i kurdiske områder og rapportert om den falmende fredsprosessen med Ankara og områdets (tilbake-)fall inn i borgerkrig og urban geriljastrid.

Han har fulgt utallige vogner av fordrevede flyktninger som forsøker å krysse grensa til EU, og malt følsomme portretter av fortapte og hjemløse liv, knuste drømmer og skjebner der eksil og død har blitt hverdagslig.

I denne boka, From Gezi Utopia to the failed Coup: a journalist’s diary in today’s Turkey, argumenterer han for at «det kurdiske problemet» er nøkkelen til å forstå gåten om Tyrkias motstridende innenriks- og utenrikspolitikk fra 2013 og utover.

Mange har forsøkt å gi svar på disse spørsmålene, men ingen har gjort det på en så treffende måte som Aretaios gjør med denne boka. Han bygger opp et narrativ fra bunnen av, fra vitnesbyrdene til den vanlige tyrkeren på gata, og bretter opp for leseren det mangefasetterte lappeteppet som det tyrkiske samfunnet faktisk er.

Han snakker med folk fra alle samfunnslag: motkulturelle pønkere, anarkistiske rappere, professorer som levde ut sin «utopiske revolusjon» i Gezi Park-demonstrasjonene, kurdiske geriljakrigere, sekulære og religiøse forretningsfolk, og noen av de mest utdannende og overraskende fornuftige tilhengerne av det styrende Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP).

Velgerne hans er nasjonalister i alle utgave.

De som kommer til å stemme på Erdoğan er, ifølge Aretaiois, en påfallende lite homogen blanding av folk. Det er de fattige og de småborgerlige som frykter at ethvert slag mot dagens etablerte orden vil slå ut på landets økonomi, og stemmer på Erdoğan for at rentene skal holdes nede slik at de vil være i stand til å betjene de skyhøye lånene sine.

Det kan være konservative kurdere, som ikke overbevises av kravene om frigjøring og et flerkulturelt Tyrkia fra Gezi-favoritten Demokratisk folkeparti (HDP), og samtidig skremmes av utbryterretorikken om uavhengighet fra Kurdistans Arbeiderparti (PKK). Velgermassen vil sannsynligvis også inkludere millioner av kvinner – med og uten hodesjal – som under AKPs styring har fått muligheten til å flytte ut, studere, lære seg utenlandske språk, tjene penger, engasjere seg i politikk og slutte å være annenrangsborgere.

Den vil inkludere de såkalte «svarte tyrkerne» i Anatolia – religiøse og ikke-urbane mennesker som ikke ønsker å gå tilbake til en tid da «hvite» sekulære kemalister og militærelskende nasjonalister nektet det «ekte folket» tilgang på mulighetene og fordelene som endelig ble skjenket dem under Erdoğans styre.

AKPs «nye kvinner» ser helt annerledes ut.

Velgerne hans er nasjonalister i alle utgaver, som anser ham for å være den eneste garantisten for Tyrkias nasjonale sikkerhet og den eneste som oppriktig taler for den internasjonale anerkjennelsen av Tyrkia som en storslått nasjon.

Med andre ord er Erdoğans velgere – og likeledes de som stemmer mot ham – umulig å sette i bås både av hans politiske motstandere og av eksterne «vestlige» observatører. Aretaios bok viser at det tyrkiske samfunnet motstår enhver form for vertikal eller horisontal avgrensning langs kjente politiske, økonomiske, religiøse eller etniske akser.

Et typisk eksempel som motstrider «vestlige» antakelser, er det styrende partiets kvinnelige tilhengerskare. For to tiår siden pleide de kvinnelige tilhengerne av Necmettin Erbakan (tidligere statsminister og utvikler av tyrkisk politisk islam, og tidligere mentor av Tayyip Erdoğan) å smyge seg inn i folkemengder ikledd lange, mørke jakker som tildekte ethvert snev av femininitet og former.

De er lite gjennomtenkte og nervøse reaksjoner på en seksuell oppvåkning som vanskelig lar seg undertrykke.

AKPs «nye kvinner» ser helt annerledes ut: De er utdannede, dynamiske, ikledd chice fargerike hodesjal, høye hæler, formsydde jakker, sexy (ja, sexy) sminke; de liker å bli sett på, de liker å være tiltrekkende, men på en helt annen måte enn det vi er vant til i Vesten.

Hva med de rungende uttalelsene fra de mest konservative AKP-medlemmene, om at kvinner bør unngå å le ute i offentligheten, og bør unnlate å ta abort?

De er lite gjennomtenkte og nervøse reaksjoner på en seksuell oppvåkning som vanskelig lar seg undertrykke, hevder han.

Aretaios’ skarpe blikk for sosial endring er særlig finslipt når det kommer til semiotikk. I to tiår har han rapportert fra Tyrkia i tillegg til å ha universitetsbakgrunn innen islam-studier, og demonstrerer en dyp forståelse av kompleksiteten i historiske symboler.

En av de bokas sterkeste partier er hans høyst innsiktsfulle analyse av klesvalgene til de ulike lederne av det osmanske riket og dagens tyrkiske republikk.

Han tar oss eksempelvis tilbake til Sultan Mahmud II, som erstattet den tradisjonsrike osmanske turbanen og kaftanen med fez-en (et hodeplagg med flat topp og uten bremmer) og vestlig-liknende militærbukser, før han felte janitsjarstyrkene og etablerte vestlig-liknende departementer for regjeringa si.

Under Mustafa Kemal Atatürk ble fez-en gjort forbudt i Republikken, og det var den samme mannen som introduserte den vestlige snippkjolen som offisiell bekledning av Presidenten i Republikken Tyrkia. Abdullah Gül, som var en av de grunnleggende medlemmene av AKP og Erdoğans en gang likeverdige kollega, brøt aldri med denne tradisjonen da han styrte landet.

Men da Recep Tayyip Erdoğan ble den første direktevalgte Presidenten av Republikken i 2014, valgte han å framtre i en enkel mørk dress. Symbolikken var enorm: Det representerte en vraking av sekulariseringstradisjonen initiert av Mahmud II og institusjonalisert som politisk doktrine under Atatürk.

Men det viser seg at Tayyip Erdoğan slettes ikke er i noe forsonende humør.

«For første gang på to hundre år», skriver Aretaios, «styres Tyrkia av kapteiner som seiler i samme retning som skipet: østover». I kjølvannet etterlates flere tiår der de herskende klassene flokket til dekket mot vest, mens Tyrkias skip seilte i motsatt retning.

Samtidig som at analysen av symbolikk og sosiale endringer er den mest underholdende delen av boka, mister Aretaios aldri kontakten med hovedargumentet sitt, nemlig at kollapsen av den kurdiske fredsprosessen til dagens stridigheter har utgjort ryggraden i tyrkisk politikk siden 2013.

I Diyarbakir vinteren 2014 ser Aretaios bildene av forelskede gutter og jenter og smilende gamle menn som soler seg i fredens glans. Kort tid etter erstattes disse av rapporter fra slaget om Kobani. Og mens tyrkisk-kurdiske geriljastyrker væpner seg i kamp mot Den islamske stat (IS), sprer det seg i hele regionen en overbevisning om at Ankara i all hemmelighet finansierer jihadistene for å sette press på Bashar al-Assad i Syria.

I mai samme år blir ryktene bekreftet: Den tyrkiske avisa Cumhuriyet publiserer bilder av hemmelige utsendinger av våpen til Syria, gjemt under esker med medisin. Tayyip Erdoğan blir nødt til å fatte en rekke beslutninger som enten styrker det fiendtlige forholdet til kurderne og splitter landet i to, eller som modig omfavner motstandskampen og demonstrerer Tyrkias fredsengasjement.

Dermed kveler han også fredsprosessen han selv bidro til å begynne to og et halvt år tidligere.

I mellomtiden sender Abdullah Öcalan, som stadig sitter fengslet på Imrali-øya, en beskjed til partiet sitt, PKK, om å opphøre alle stridigheter, og kommer med en liste med krav til AKP-regjeringa som kan bane veien for fred i de kurdiske regionene.

Men det viser seg at Tayyip Erdoğan slettes ikke er i noe forsonende humør. Han har nettopp stått av «gass for gull»-skandalen som utbrøt i desember 2013, der han og hans familie ble avslørt som direkte involvert i mottakelsen av bestikkelser som tilrettela for forbipasseringen av USAs sanksjoner mot Iran.

Erdoğan bruker dermed mesteparten av 2014 på å planlegge hevnen mot de som avslørte skandalen og brøt tilliten hans, det vil si hans tidligere allierte i det enorme nettverket til ingen ringere enn Fethullah Gülen, den religiøse lederen i eksil i USA som Erdoğan nå anklager for å ha stått bak det mislykkede kuppforsøket mot ham i juli 2016.

Og så, bare noen få uker etter det tyrkiske medier kalte «et historisk øyeblikk», nemlig offentliggjøringen av Öcalans beskjed som fant sted i Istanbuls Dolmabahçe-palass 28. februar 2015 med selveste visestatsministeren i Tyrkia, Yalçın Akdoğan, til stede, bruker Tayyip Erdoğan slagordet lenge brukt og elsket av anti-kurdiske nasjonalister, og erklærer at «det fins ikke noe kurdisk problem!».

Dermed kveler han også fredsprosessen han selv bidro til å begynne to og et halvt år tidligere.

Frykten sprer seg overalt. Også splittelsene.

Et par måneder senere går tyrkerne til urnene. Og for første gang på 13 år taper AKP flertallet i parlamentet og et åpent pro-kurdisk reformparti (HDP) trer inn i parlamentet. Gezi-demonstrantene og alle de som kjemper for reform jubler. Men President Erdoğan gjør alt i sin makt for å sabotere enhver koalisjonsprosess mellom statsminister Davutoğlus AKP og opposisjonspartiene.

Han saboterer også ethvert forsøk på å lage en slagkraftig plan mot å oppnå fred med PKK. Og dermed markerer de samme valgresultatene som så ut til å utfordre AKPs grep på makta og tente et håp hos millioner av tyrkere, tilbakekomsten av borgerkrig i sørøstlige Tyrkia, og viktigst av alt, framveksten av jihadistisk terror i landet.

Nå har vi kommet fram til tiden der terroristangrep begynner å rokke ved selve fundamentene i landets nasjonale sikkerhet: Suruç, Ankara, Istanbul. Dødsfallene er ikke lenger begrenset til de kurdiske delene av landet. Frykten sprer seg overalt. Også splittelsene. Kritikere av AKP mener at regjeringa sitter med skylden fordi den gir jihadister adgang til landet. AKP-tilhengere er overbeviste om at angrepene er orkestrerte av kurdiske PKK.

Hvis du er motstander av Erdoğan, er du motstander av Folket, motstander av Nasjonen, og motstander av Moderlandet.

Aretaios – til tross for at han dessverre ikke går nærmere innpå det motstridende og hemmelighetsfulle forholdet mellom Ankara og de utenlandske jihadistene – taper aldri av syne kampen mellom motstridende meldinger som hele tiden spres i Tyrkia. Da det kom fram at gjerningspersonene bak bombeangrepet i Ankara kunne knyttes til IS, trykte AKP-støttende aviser samtidig overskrifter som førte angrepene tilbake til PKK, og fyrte oppunder hatet mot kurderne.

Det er i dette klimaet av trusler, frykt og terrorisme at tyrkerne kalles til urnene for gjenvalget i november 2015. Det blir et brakvalg for AKP med nesten 50 % av stemmene. En stor andel av disse viser seg ironisk nok å være kurdiske velgere som har sett seg trøtte på voldeligheter og borgerkrig, og viker unna både HDPs anti-AKP retorikk og PKKs kamprop.

«PKK begikk en stor tabbe», sier en ung kurdisk mann til Aretaios etter valget. «De begynte å enstemmig kreve selvstendighet for de kurdiske regionene i Tyrkia, i troen på at folket ville reise seg mot Erdoğan. Men folket ønsket seg ikke uavhengighet fra Tyrkia. De ønsket seg fred.»

Hvis man skal trekke én konklusjon fra boka hans, er det at Tayyip Erdoğan vil alliere seg med hvem som helst.

Fra det øyeblikket (altså november 2015) av, har AKPs budskap vært klinkende klart: alle som er motstandere av AKP, er motstandere av Tyrkia. Ideen bak en «cocktail av terror» – det vil si en angivelig internasjonal konspirasjon som har satt PKK, Syrias Bashar Al-Assad, syriske og irakiske kurdere, Den islamske stat, og Fethullah Gülen i ledtog mot Tyrkia – ble promotert av daværende statsminister Ahmet Davutoğlu, den samme mannen som sto bak det tyrkiske slagordet om «ingen nabokrangler».

Ironisk nok ble Davutoğlu tvunget til å trekke seg fra statsministerposten i mai 2016, og ble erstattet – i likhet med alle moderate stemmer i AKP – av de som viser en uforbeholden lojalitet til President Erdoğan. Nå begynner fenomenet erdoğanisme å spre frykt også innad i AKPs rekker. Og etter det mislykkede kuppforsøket i juli 2016 vil historien om en sammensvergelse mot Moderlandet nå fram til dagens fulle betydning:

Hvis du er motstander av Erdoğan, er du motstander av Folket, motstander av Nasjonen, og motstander av Moderlandet.

Dermed, på samme måte som at det tyrkiske folket ikke enkelt lar seg definere, merkelappes og forenkles, kan heller ikke Tayyip Erdoğan kort oppsummeres, sier Aretaios.

Hvis man skal trekke én konklusjon fra boka hans, er det at Tayyip Erdoğan vil alliere seg med hvem som helst for å styrke posisjonen sin og konsolidere makta si. Og for å oppnå dette vil han utnytte enhver mulig svak søm i det tyrkiske samholdet for å splitte landet mellom «patrioter» og «forrædere».

Det er en dypt tragisk og urovekkende erkjennelse for alle som bryr seg om Tyrkia.

Mot midten av boka befinner Aretaios seg i et hjemmesnekra musikkstudio på toppen av en bygning i det radikaliserte nabolaget Nurtepe i Istanbul. Her snakker han med en hiphop-artist og lokalinnbygger, alevi og anarkist, som forklarer hvordan kemalist-elitens snobbete holdninger har blitt omgjort til aggressiv retorikk av Tayyip Erdoğan. «Sangene mine», sier artisten, «går i strupen på Istanbul-elitene som behandler alle fra Anatolia og som ikke er «vestliggjorte», som sosialt og estetisk underlegne».

Boka til Aretaios tydeliggjør at Erdoğans forklaringsmodell er å framstille alt som skjer i og mot Tyrkia som en pågående konflikt mellom «de ekte patriotene» – altså «de ekte muslimene» som er enige med ham og som bryr seg om landets framtid – og de sekulære elitene, de uavhengighetslengtende kurderne og de demokratiske borgerne som engster seg over landets kurs mot å bli et autoritært enevelde, og «som utelukkende bryr seg om seg selv».

Det er en dypt tragisk og urovekkende erkjennelse for alle som bryr seg om Tyrkia; at der de unikt progressive stemmene til Gezi-demonstrantene en gang lød, der det en gang eksisterte et håp om fred i sørøstlige Tyrkia, at på ruinene av alt dette håpet heises i dag høyere og mer seirende enn noensinne, flagget, ikke til et parti, men til én mann: Recep Tayyip Erdoğan.

(Oversatt fra engelsk av Sigrid Elise Strømmen).