FOTO: Warren Wong/Unsplash.com

Vi synger der vi sitter i våre lenker

Nettet sanker informasjon fra oss, men ikke for oss. Den nye overvåkningskapitalismen truer demokratiet, hevder ny bok.

 

Facebooks Mark Zuckerberg skryter av at selskapet hans snart kjenner til alle bøker, filmer og sanger en person noensinne har sett eller hørt. Han ønsker å kunne forutsi hvilken butikk eller pub du vil gå til i en fremmed by, slik at servitøren der kan ha din favorittdrikk klar for deg. En vidunderlig ny verden, som Aldous Huxley ville ha kalt det. Eller er det mer en orweliansk 1984-variant vi er på vei mot?

Forleden helg var jeg på hyttetur i øyparadiset Hvaler. Jeg tok en liten sightseeing, på en av de ytterste øyene. Plutselig kom det opp i feeden min et tilbud om et flott hus jeg nettopp hadde passert. Jeg syntes det var litt morsomt. Iphonen min og Google vet å gjøre meg glad. Det er fordi de kjenner mine preferanser, gjennom mine «likes», det jeg deler på nettet, gjennom min nettvenner og det vi søker etter og der vi vi til enhver tid legger igjen dataspor etter oss.

De store selskapene har laget min psykograf, og de har videreformidlet det til potensielle interessenter.

 

Frihet eller utnytting?

So what? Er ikke dette etter hvert velkjent? Og en billig pris for et forenklet liv? Vel, kanskje. Professor emerita ved Harward Business School, Shoshana Zuboff, roper i alle fall varsko. Hun har tidligere skrevet flere bøker, har grader i både sosialpsykologi og filosofi, og regnes som en av verdens mest originale «business thinkers», som det heter på engelsk. Hun er altså ingen hvem som helst.

I boken Surveilance Capitalism advarer hun om at vi kan miste vår frihet når kunnskapen om oss samles og brukes av andre. Hun kaller dette overvåkningskapitalisme. Hovedpoenget hennes om denne er at de egentlige kunder er selskapene som handler i markedet for fremtidig oppførsel og preferanser.

Teknologier endrer samfunn, skriver Zuboff. Da General Motors i 1913 begynte med samlebåndsproduksjon, endret det verden. Det ble massekonsumets tid, og en styrtrik ny kapitalklasse oppsto. Samtidig hadde disse selskapene en enorm stor arbeidsstokk, og det tok mange år før eierne ble skikkelig rike.

Det finnes få grenser for hvilke grep selskapene er villige til å ta for å få våre øyne og tomler limt til mobilskjermen.

De nye tech-selskapene ble til sammenligning rike i en fei, og har relativt få ansatte. Den tidlige industrikapitalismen hadde også en form for kontrakt mellom arbeid og kapital, som legitimerte politisk deltagelse og ga en viss makt til arbeiderklassen. I den globale overvåkningskapitalismen finnes ikke noe slikt.

Et viktig teknologisk skifte kom rundt 1998, da Google lanserte en ny og bedre søkermotor, ifølge Zuboff. Selskaper som Google lagret suksessivt mer og mer brukerdata, via slike nyvinninger. Siden har Facebook, Microsoft, Apple og andre storselskap fulgt etter med nye og enda bedre teknologiske oppfinnelser. I 2001 fant de ut at alle opplysningene om oss kunne si noe om hvilke annonser vi ville være tilbøyelig til å klikke på.

 

Fake-news gir trafikk

For å videreutvikle slike verktøy er det viktig at det hele tiden er mye nettvirksomhet. Derfor finnes det få grenser for hvilke grep selskapene er villige til å ta for å få våre øyne og tomler limt til mobilskjermen.

Facebook-medarbeidere har i ulike intervjuer selv medgitt at de har verktøyene til å stenge ned falske nyheter. Hvorfor gjør de det ikke? Fordi det genererer trafikk. Det vi gir likes, og det vi deler med venner, fører til at Facebook, Google og andre kan bombardere oss med en viss kategori annonser og nyheter.

For eksempel, skriver Zuboff, gir Google annonsører mulighet til å målrette annonser til folk som skriver inn rasistiske begrep i søkefeltet sitt. Annonsører har til og med foreslått plassering ved siden av søkeord som «ond jøde» og «jødisk kontroll over banker».

Zuboff dukker dypt ned i historien og filosofien for å gi mediekritikken sin en høyere himmel.

Noen av de verste eksessene innenfor overvåkningskapitalismen har blitt behørig avslørt de siste par årene. Netflixdokumentaren The Great Hack (2019) viser hvordan dataselskapet Cambridge Analytica ble selve symbolet på sosiale medier-medaljens bakside i kjølvannet av det amerikanske presidentvalget i 2016. Gjennom å ha flere tusen ulike datapunkt på amerikanske borgere, og gjennom ulike ufine metoder for å spre motløshet, sinne og friksjon mellom ulike grupper, bidro de til utilbørlig valgmanipulasjon.

Gjennom høringer i både Kongressen, i det britiske Parlamentet og i EU Parlamentet, har flere toppsjefer fra Silicon Valley-miljøet kommet med motstrebende unnskyldninger for hvordan de dataprogrammene de er ansvarlige for har blitt misbrukt. Zuboff viser i sin bok hvordan Facebook og Googles toppsjefer hele tiden likevel klarer å forhindre at aksjonærene får mer kontroll og kan påvirke selskapene til å endre kurs.

 

Vi trigges og manipuleres

Det er slik at news-feeden vår trigges av antall likes. Legger vi ut poster som skaper debatt, blir det disse andre får opp i sin feed. Jo mer kontroversiell posten er, dest mer synlighet får den. Slikt blir det fort Dagsnytt 18 invitasjoner av.

Zuboff dukker dypt ned i historien og filosofien for å gi mediekritikken sin en høyere himmel. Hun går tilbake til den engelske intellektuelle Thomas Paine, som ga viktige bidrag til den amerikanske grunnloven, blant annet gjennom boka The Rights of Man (1791). Her angrep han monarkiet som et system hvor et fåtall styrte uten å stå til ansvar for flertallet. Det er slik også overvåkningskapitalismen fungerer, ifølge Zuboff.

Overvåkningskapitalismen gjør våre private erfaringer til en ressurs for markedet, uten at vi får noen innflytelse tilbake.

I den «gamle» kapitalismen, eksiterer det regulerende rammeverk i forhold til eiendom, arbeidskraft og penger, uansett om disse ikke var, eller er, perfekte.

Overvåkningskapitalismens ekspropriering av den menneskelige erfaring, derimot, har ikke møtt noen slike seriøse begrensninger. Det er det som gjør Zuboff redd. Overvåkningskapitalismen gjør våre private erfaringer til en ressurs for markedet, uten at vi får noen innflytelse tilbake.

 

Redd for demokratiets fremtid

Mark Zuckerberg og andre dataguruer vil ikke høre snakk om seriøse restriksjoner, og kaller nettet for den nye globale «kirken». Zuckerbergs visjon er at nettet svarer på våre utfordringer og bringer verden sammen. Ved hjelp av kunstig intelligens, vil vi bli tryggere.

Zuboff roper ut mot dette. Hun kaller æraen vi er på vei inn i for en tredje modernitet, en periode hvor vår «erfaringsverden suges ut av oss».  I den andre moderniteten, i industrikapitalismens tid, dominerte maskinene naturen, med mange negative resultater. Nå, i informasjonssivilisasjonens tid, gjentar vi de samme feilene.

Nå er det imidlertid ikke naturen vi vil dominere, men menneskenaturen. Det vi dermed mister, sier Zuboff, er vår egen person og vår frie vilje. Det er den frie viljen som egentlig ligger til grunn for vårt demokrati. Vi risikerer å miste dette. Dette kaller Zuboff for den 7. masseutryddelsen.

Mange lengter etter en sterk leder, også i land som vi regner som trygge demokratier.

Zuboff er redd for demokratiets fremtid, og viser til undersøkelser gjort av Pew Research i 2017. Her fremkommer det at demokrati ikke lenger er så hellig som før, selv ikke i Vesten. Mange lengter etter en sterk leder, også i land som vi regner som trygge demokratier.

Undersøkelsen viser at land som USA, Italia, Storbritannia, Frankrike, Spania og Ungarn kommer under medianen til de 38 landene som ble undersøkt. Det er tankevekkende. Og fortsatt lar vi altså de store nettaktørene misbrukes når det er valg, for å opprettholde pengestrømmene.

 

En advarsel til ungdommen

Zuboff er innom filosofen Hanna Arendt for å forstå denne dragningen vår mot det totalitære, og hun siterer den franske økonomen Thomas Pikettys advarsel om at en markedsøkonomi som overlates til seg selv, vil føre til motsetninger. Dette kan true verdien sosial rettferdighet, som demokratiet bygger på.

Zuboffs bok er en gedigen advarsel til dem som vokser opp i dag, og til alle som tenker at likes og litt overvåkning vel ikke kan være så farlig. Spørsmålet er imidlertid om noen ungdom i det hele tatt vil makte å lese en så tykk, og komplisert bok som denne.

Det er i sannhet en undrende vandring hun har begitt seg ut på, men den kunne med fordel hatt en litt klarere retning.

The Age of Surveillance Capitalism er på over 500 tettskrevne sider, og kommer i tillegg med ytterligere 150 sider med noter. Boka burde bli oversatt til norsk, men da ville jeg anbefale et tekstutdrag på cirka 250 sider. Det burde holde. Sett som helhet blir det nemlig for mange gjentagelser her, også for en velvillig leser som meg.

Dette skyldes først og fremst Zuboffs essayistiske skrivestil – hun går inn og ut av problematikken, med dypdykk i både psykologien og  filosofien – men det blir like vel i overkant. Det er i sannhet en undrende vandring hun har begitt seg ut på, men den kunne med fordel hatt en litt klarere retning.

Jeg trøster meg med at skoleungdom eventuelt i stedet kan se den omtalte filmen The Great Hack. Den burde bli obligatorisk pensum for 10. klassinger.

 

NRK manipulerte skolevalg

Det blir spennende når NRK før jul viser programmet Folkeopplysningen. Gjennom falske nyheter, valgomater og brukerprofiler på sosiale medier forsøkte redaksjonen å påvirke skolevalget ved Lillestrøm videregående skole høsten 2019. Dette ble gjort i samarbeid med rektor. Jeg tipper det vil bli stående som et viktig og svært aktuelt program.

Vi lever allerede i en digital verden. Den kan aldri «avoppfinnes». Det viktige for Zuboff er at vi ikke må miste vår humanitet på veien mot en enda mer digital hverdag. For å unngå det, må vi få kontroll og et personlige eierskap til vår egen info og oss selv, sier hun. Vi må bli sinte, fordi overvåkningskapitalismen tråkker på vårt menneskeverd.

Jeg forsøker derfor å riste i lenkene, og jeg hører lyden. Zuboffs budskap må tas på alvor.

Så hvorfor reagerer vi ikke? Fordi vi har blitt avhengige. Det er  særlig ungdommer er utsatte og sårbare, og det er de som betaler den høyeste prisen, skriver Zuboff. De blir psykisk syke av sin omgang med  sosiale medier, men uten å forstå det selv. Deres litt late foreldre orker heller ikke å sette grenser, slik jeg ser det. Vi «synger i våre lenker», som Zuboff skriver.

Jeg syntes det var morsomt da jeg var på Hvaler og fikk opp husannonsen, men etter å ha lest Zuboffs bok synes jeg ikke det er fullt så festlig lenger. Jeg forsøker derfor å riste i lenkene, og jeg hører lyden. Zuboffs budskap må tas på alvor. Av oss alle.

 

nyhetsbrevet