Tilbake til slaveriet

Våren 2023 streiket ansatte ved Olivia-restauranten i Hegdehaugsveien i Oslo for retten til å fagorganisere seg. Det kommer også frem at de var pålagt å betale om en kunde stakk av fra regningen. Ledelsen nekter og mener at organiseringen ikke er veien. Går slikt an, i 2023? Ja, det gjør det – og det kan se ut til at det skal bli enda verre, i alle fall om vi skal tro den svenske forfatteren Anders Teglund. Det moderne slaveriet tar over deler av arbeidslivet vårt, hevder han, og drar en skremmende tidslinje tilbake i tid.

Vi lever med et moderne slaveri, hevder en fersk svensk bok. Også i Norden utfordres samfunnssolidariteten av store plattformselskap som tilbyr oss raske leveringer og billigere varer. For å få til det er alle lønnsbetingelser og goder skåret inn til beinet. Nå er de fleste arbeiderne selvstendige næringsdrivende, ikke ansatte.

Anders Teglund vet hva han snakker om. Han har vært sykkelbud hos Foodora, og skrev i 2021 boka Cycelbudet. Og ble sparket. Nå går han enda dypere inn i materien. Det har blitt en spennende, original og viktig bok.

Forfatteren ser røde tråder fra tidenes morgen og frem til i dag, og de er hver og en skremmende lesing.

Teglund er forfatter, forlegger og musiker. Etter å ha skrevet om sine opplevelser som et underbetalt sykkelbud blir han kontaktet av en «skjerm-styrer». Forfatteren gir ham navnet «Dennis». Dennis er opprinnelig fra Iran, og vi blir kjent med denne unge mannen gjennom ti korte kapitler.

Vi får innblikk i en menneskeskjebne, en arbeidssituasjon, et hverdagsliv og et tenkesett, som er interessant i seg selv. Men det geniale grepet er at annethvert kapittel er viet ulike historiske sider av begrepet «slaveri». Forfatteren ser røde tråder fra tidenes morgen og frem til i dag, og de er hver og en skremmende lesing.

Men først, hva er det denne Dennis driver med? Han eier sin egen gaming-pc, og fra en trang leilighet i Södertälje styrer han et helt nettverk av sykkelbud. Han er en såkalt dispatcher, en person som videreformidler beskjeder og bestillinger.

Han sørger for at bud som jobber for langsomt strammes opp, og han avslår eller bekrefter ønsker om pauser osv. Her er effektivitet satt i system. Dennis synes enkelte ganger synd på budene, som får lav lønn og lite kjørekompensasjon om de bruker egen bil. De må besørge eget utstyr.

Gjennom samtalene med Dennis blir vi vitne til en langsom form for avstumping og menneskeforakt som vokser frem bak skjermen, der ingen ser hverandre.

Enkelte ganger er han grei og lar slitne bud dra tidligere hjem, men som oftest er han streng og mistenker bud for å fare med løgn. Gjennom samtalene med Dennis blir vi vitne til en langsom form for avstumping og menneskeforakt som vokser frem bak skjermen, der ingen ser hverandre. Dennis kaller seg selv for slavedriver, en som får mishagsytringer både fra de under og de over ham i systemet.

Som leser blir jeg raskt sug inn i fortellingen. Jeg skjønner mer av det som kalles «gigøkonomien», som Foodora og liknende selskap er del av. Gig er et begrep fra musikkens verden, der musikere får betalt per spillejobb, og lever uten faste kontrakter. Dette systemet har spredd seg til mange sektorer; vi får betalt per oppgave: kanskje det er å gå tur med naboens hund, være sykkelbud eller jobbe på et stort lager og videresende varer.

Tjenesten du selger er billig og fleksibel og passer mange, kanskje særlig unge. Kan du software er du ettertraktet på dette markedet. Om du er avhengig av fast inntekt, sykepenger og andre vanlige goder, derimot, blir dette svært slitsomt.

I land etter land er det tradisjonelle ansettelsessystemet under press, og det blir etter hvert arbeideren selv som bærer all risiko. Det er en reversering av den utviklingen vi så utover 1900-tallet, da fabrikkeiere og industri så seg tjent med en stabil og tilfreds arbeidsstyrke.  Nå derimot, er målet å kutte kostander, og særlig knyttet til arbeidskraft. Mange av de nye leverandørselskapene har underleverandører, franchiser osv, og det tjener deres formål å ha ikke-fagorganiserte arbeidere.

Det er når Teglund så sammenlikner dagens situasjon med historiske eksempler på slaveri, at det hele virkelig tar fyr.

Det er her Teglund kommer inn med sine funderinger. Gjennom dispatcher Dennis får vi et direkte innblikk i denne delen av gigøkonomien. Og det er når Teglund så sammenlikner dagens situasjon med historiske eksempler på slaveri, at det hele virkelig tar fyr.

Vi blir med til det gamle Hellas, og til plantasjene i USA. Vi får fascinerende historier om Malinche, en slavekvinne hos aztekerne på 1500-tallet. Hun blir conquistador og spansk kolonisator Hernán Cortés’ tolk. På den måten bidrar hun til aztekernes fall. Dette er spennende, fordi vi får historien fra ulike ståsteder, uten tung moral. Slavens dilemma står tydeligere frem for oss.

Vi får innblikk i plantasjedrift i de gamle amerikanske sørstatene. Her eksisterte det relativt sett privilegerte medløpere, som datidens denniser. De blir som kollaboratør, gjennom at de som slaver får en form for formannsposisjon.

Her kommer vi tett på gjennom historien til den fascinerende, nå glemte, svarte mellomlederen Josiah Henson, som blir utnevnt til slavedriver over egne slavekolleger. Hvordan kunne han overleve når han var tvunget til å være nådeløs mot sine egne, og tro mot sine hvite herrer, som så ned på ham?

Når slavene senere blir frie, går de straks inn i en underbetalt ny posisjon, og fra den perioden stammer begrepet «lønnsslaveri».

Etter hvert blir slavearbeidet effektivisert. Plantasjene blir rene uklekkingsanstalter for mer effektivt arbeid, og ved å dele inn arbeidsoppgavene i mindre enheter stiger produktiviteten. Teglund beskriver dette som starten på en gryende industrialisering og som en del av det historiske grunnlaget for dagens gigarbeid.

Slaveplantasjene innfører et detaljert bokføringssystem, og en første form av systematisering av «big data». Når slavene senere blir frie, går de straks inn i en underbetalt ny posisjon, og fra den perioden stammer begrepet «lønnsslaveri».

Neste historiske omdreiningspunkt får vi med amerikaneren Frederick Taylor på begynnelsen av 1900-tallet, da han lanserer sin teori om scientific management. Alt effektiviseres og spesialiseres ytterligere, og fabrikkarbeidere blir nærmest som roboter ved samlebåndet. Charlie Chaplin levendegjorde dette i filmen Modern Times fra 1936. Taylors vitenskapelige arbeidsdeling ble kalt taylorismen, og har siden preget hele verden.

Dette var ikke bare en teknisk utvikling av arbeidsrelasjoner, men et kulturelt paradigmeskifte, skriver Teglund. «Maskinen blev en metafor för hur effektiviteten i samhället skulle ordnas på verkstadsgolv och inom hela samhällsapparaten.»

Ifølge Teglund forener denne arbeidsmetoden både kapitalistiske, kommunistiske og fascistiske samfunn. For ca 20 år siden kåret det amerikanske næringslivsfellesskapet Fellows of the Academy of Management Taylors bok til 19-hundretallets mest innflytelsesrike management-bok.

Her skal ingen ting begrense de store plattformselskapenes inntjeningsmuligheter.

I, for meg, bokas mest rystende kapittel, får vi innblikk i slavesystemet i holocaustleirene, der noen jøder ble utnevnt til såkalte kapos, fanger med lavere administrative funksjoner. Dermed fikk de noen få privilegier. Men de ble samtidig et redskap i nazistenes splitt og hersk-strategi og ble tvunget til å mishandle og i noen tilfeller drepe sine egne. Ikke så ulikt de svarte «slavedriverne» blant plantasjearbeiderne i sør-statene.

Til sist er vi innom det moderne slaveriet, som i Kongo, med alle mellomledere som tvinger arbeidere ned i mørke gruveganger på jakt etter kobolt og andre mineraler, mens store selskap står bak og tjener fett. Mange andre deler av økonomien vår er også involvert i tvangsarbeid, ikke minst innen matvareindustrien, bygg og anlegg (tenk bare på alle fotballarenaer bygd før VM med slavekontrakter og arbeidere fratatt sine pass), og også i store deler av husholdningssektoren.

Hvor mange asiatiske jenter er egentlig slaver hjemme hos rikfolk i Midtøsten? Og hva med alle slavene i sexindustrien, også her i Europa?

Konklusjonen forfatteren drar er at dagens økonomiske modell fører til en dehumanisering.

Den nye plattformøkonomien ansetter millioner av mennesker som sitter rundt omkring i verden foran sine private skjermer. De sjekker alt av innhold, slik at ingen skal støtes av noe som kan ligne på sex, vold eller overgrep, noe som i seg selv er laudabelt nok. Men de jobber for en luselønn og på algoritmenes nåde. Her skal ingen ting begrense de store plattformselskapenes inntjeningsmuligheter.

Alt i alt er dette både opplysende og rystende lesning. Boka er innholdsmettet, lett skrevet og med fint driv og med en spennende historisk vinkling. Fra et nåtidspunkt handler det om et samfunn som beveger seg i gal retning, med større grad av utenforskap og ren utnytting av mennesker i nød. Ikke minst er det utlendinger som havner i denne type gigjobber, de mest sårbare i de nye samfunnene de kommer til. Eller for å sitere en samtale mellom forfatteren og Dennis:

«När man pratar om modernt slaveri, säger han, och att buden främst kommer från krigsdrabbade u-länder, så handlar det om att de är mycket rädda när de kommer hit. De flyr från våld, alla deras beslut och beteenden är följder av detta. Våldet och fattigdomen drev dem hit. Här kan de få en viss typ av jobb och det är inom gigsektoren. – Våldet finns kvar som en faktor även om det är i hemlandet, fyller jag i. – Och då kommer ju företag som Foodora eller Uber eller Bolt, säger han. De viftar med den osynliga piskan och får dem att cykla runt i skitväder för usel lön. Många av buden har betalat hundratusentals kronor för att ta sig hit, så vad har de för val?»

Noen har mistet sin menneskelig status og blir bare sett på som et verktøy, uten verdighet og rettigheter.

Konklusjonen forfatteren drar er at dagens økonomiske modell fører til en dehumanisering. Det er ingen trøst i at det var verre i riktig gamle dager. Det var en gylden tid på 1950- 60- og 70-tallet. Men så kom Margareth Thatcher og Ronald Reagan, høyrebølgen og nyliberalismen. Fagforeninger fikk stryk.

Derfor står vi nå midt oppe i en kamp om samfunnsmodellen vår. Teglund viser med sitt bidrag at slaveri lever ennå i dag, i ny drakt, men grunnproblemet er der fortsatt: Noen har mistet sin menneskelig status og blir bare sett på som et verktøy, uten verdighet og rettigheter.

Jeg finner håp i at President Joe Biden nylig reiste ned til streikende amerikanske bilarbeidere i Michigan. Antall fagorganiserte har økt de siste par årene «over there». Og Olivia-ansatte i Oslo fikk tariffavtale. De nektet å være slaver lenger.