På innsida

Ron, Norbert, Nirmal, Gary, Hazel, June, Aman, Claudiu og Claire.

Det er noen av navnene du finner i registeret i James Bloodworths bok «Innleid og underbetalt». Navnene tilhører kollegaer og samboere fra tida han tilbrakte med å jobbe for Amazon, Uber, på callsentre og i den gjennomprivatiserte britiske helse- og omsorgssektoren. Ingen av dem ville trolig kunne skrevet en bok om hvordan det er å være arbeidende fattig; til det er arbeidsdagene for lange, lønna for lav og livsressursene for begrenset. Skal historiene deres bli fortalt, er de rett og slett avhengige av vitnesbyrd fra andre.

Og kanskje mest sjokkerende; ingenting av det han skriver om er eksepsjonelt.

Det er et slikt vitnesbyrd -– «en bok om livet i arbeiderklassen på 2000-tallet» – Bloodworth har satt seg fore å skrive. Boka er «et forsøk på å dokumentere hvordan arbeid for mange mennesker har gått fra å være en kilde til stolthet til å være et nådeløst og dehumaniserende angrep på verdigheten deres».

Bloodworth skjønnmaler på ingen måte fortidas arbeidsliv – han beskriver tvert imot store fremskritt innen helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid, og minner om hvilket helvete det var å jobbe i mange av de britiske gruvene. Det nye er fraværet av en kollektiv motmakt og gruppesolidaritet, «litt latter og anstendig oppførsel», som en tidligere gruvearbeider beskriver det. Bloodworth skriver i forordet at ble han «radikalisert» av å finne ut hvor ille det sto til i arbeidslivet, «verre enn noe jeg hadde ventet å se i et av verdens rikeste land».

Og kanskje mest sjokkerende; ingenting av det han skriver om er eksepsjonelt. «Jeg er sikker på at en som leser denne boka kan gå ut og finne lignende ting selv, noe som på en måte gjør det enda mer urovekkende».

Dette er en bok du ikke kommer utenom dersom du ønsker å forstå dagens arbeids- og samfunnsliv, og klassekampene som vender tilbake – om enn i nye, og noen ganger reaksjonære former. Grunnen til det er at Bloodworth ikke begrenser seg til å skrive om jobben han gjør, men også skildrer livet som omgir arbeidet, den såkalte fritiden som heller ikke er særlig fri.

Han bor, spiser og sover sammen med menneskene han skriver om, under forhold som ofte er like kummerlige og fattigslige som livet på jobben er, i en tilværelse der alt er blitt en kamp: «Enten det var bemanningsbyrået som betalte deg for lite, jobbsenteret som lagde problemer for deg eller nedbetalingsselskapet som prøvde å lure deg, foregikk det i kulissene ofte en utmattende, kontinuerlig kamp med myndighetene».

År som dessverre ble fulgt av stadig nye uår, også når da Thatcher-æraen var over.

Slik får ikke bare Bloodworth fram hvordan forslummingen i arbeidslivet forslummer livet generelt, men han lar også menneskene tre fram. Han gir stemme til den arbeidsløse maleren som er blitt uteligger, og som forteller om hvordan det er å være gjenstand for andres forakt og vold; til arbeidsinnvandreren som enten betraktes som en uvelkommen konkurrent eller får ros av de velbemidlede for sin gode «arbeidsmoral»; og til den tidligere gruvearbeideren som forteller om livet før og etter Thatchers nyliberale revolusjon; «de fæle folkas år».

År som dessverre ble fulgt av stadig nye uår, også når da Thatcher-æraen var over. I 1999 lanserte de «moderniserte» sosialdemokratene Tony Blair og Gerhard Schröder sitt manifest The Third Way/Die neue Mitte, som kom til å ledsage en internasjonal bølge av deregulering som siden er blitt fulgt opp av blant annet andre «sosialistene» Hollande og Valls, og sentrumspopulisten Macron i Frankrike.

Bloodworths bok er en bok om hva slags klassesamfunn Storbritannia er blitt.

Noe av det som gjør sterkest inntrykk i Bloodworths bok, og som også er nytt i forhold til tidligere vitnesbyrd som Günter Walraffs og Barbara Ehrenreichs, er arbeidsgivernes innsats for å motivere, disiplinere og indoktrinere de ansatte. Som på Amazons enorme lager, der språket er detaljkontrollert (det heter ikke sjef, her er alle medarbeidere!), og veggene er tapetsert med muntre slagord og «fotografier av gledesstrålende arbeidere hvis lykkelige ansikter kunngjorde at alle på arbeidsplassen hadde det fantastisk. Vi elsker å komme på jobb og savner det når vi ikke er her!»

Bloodworths bok er en bok om hva slags klassesamfunn Storbritannia er blitt – men også om hva slags samfunn man får dersom man ikke møter arbeids- og asylinnvandring med kraftfull politikk for fagorganisering og mot lavlønnskonkurranse. Landet, som har vært gjennom den lengste perioden med lønnsstagnasjon på 150 år, er blitt et samfunn som er i ferd med å gå opp i limingen, med gjensidig mistro og avsky, der arbeiderklassen enten betraktes som «baksnakkede karikaturer eller lovpriste helgener», og der politikk er «noe som blir gjort mot deg».

Et land der nesten fem millioner mennesker er forkledd som «selvstendig næringsdrivende», og hvor folk overhodet ikke står i øyehøyde med hverandre. Eller som Uber-sjåføren Aman sier: «Når du gjør lavtlønna jobber, ser dessverre folk ned på deg, ikke sant. Folk respekterer deg ikke. Det er det verste. Når passasjerer setter seg i bilen din og begynner å gi deg ordrer.»

(Opprinnelig trykket i Klassekampens Bokmagasinet 26.01.19)

(Agenda Magasin og forlaget Res Publica tilhører samme selskap. Les mer her.)