Trygve Lie: Mye general, lite sekretær

Da jeg jobbet ved den norske FN- delegasjonen var jeg ofte turguide i FN- bygget for venner og familie som var på besøk i New York. Ved de store maleriene av de tidligere generalsekretærene snakket vi alltid om at det samme gjelder for generalsekretærer som for rockestjerner: hvis du dør mens du er på topp, så vil ditt ettermæle leve lenger. Jim Morrison, Kurt Cobain, Dag Hammarskjöld.

“Gudfaren” er ingen biografi av Trygve Lie, men en “grovkornet skisse” av hans liv.

FNs andre generalsekretær, svenske Hammarskjöld, blir i dag husket som FNs kanskje beste generalsekretær noensinne. Talene hans leses fremdeles, memoarene hans blir jevnlig trykket i nye opplag, og hans sitater om FN og internasjonalt samarbeid brukes så ofte at de er i ferd med å bli klisjeer. Gater på alle kontinent er oppkalt etter svensken. Det samme er universitetsbygg fra Stanford i California til Makerere i Uganda.

FNs første generalsekretær, Trygve Lie, har ikke oppnådd den samme heltestatusen. Etter å ha søkt iherdig på internett er det eneste jeg har funnet som er oppkalt etter ham en vei på Elverum, plassen foran Furuset Senter i Oslo, og et seminarrom og en liten gate i New York.

Noe av grunnen til forskjellen i hvordan Hammarskjöld og Lie huskes, skyldes at svensken døde på jobb, i mystiske og fremdeles omdiskuterte omstendigheter. Men hovedgrunnen kommer fram i Odd-Karsten Tveits nye bok, “Gudfaren”.

Odd-Karsten Tveit er en av Norges beste sakprosaforfattere.

“Gudfaren” er ingen biografi av Trygve Lie, men en “grovkornet skisse” av hans liv, med særlig vekt på årene som FNs generalsekretær og diplomatiet rundt opprettelsen av staten Israel. Boka har også lange passasjer fra Midtøsten i den skjebnesvangre tiden før og etter staten Israel ble opprettet i 1948.

Odd-Karsten Tveit er en av Norges beste sakprosaforfattere. Fotnotene og litteraturhenvisningene i hans bøker er ofte interessant lesning i seg selv, noe de også er i denne boka. Tveit er også sjeldent flink til å flette den overordnede historien sammen med enkeltskjebner og små historier, slik som i den glimrende “Krig og diplomati” (2005), som er en av de beste bøkene skrevet om norsk utenrikspolitikk noensinne.

Det totale bildet som tegnes av Trygve Lie i boka blir så overveldende negativt at det blir vanskelig å forstå hvordan en slik person gjentatte ganger fikk tillit og stadig høyere stillinger.

Også denne boka er velskrevet, tidvis spennende, og de korte kapitlene fyker av gårde. Spriket mellom resolusjoner i FN og realitetene på bakken i Israel/Palestina beskrives detaljert og med en forståelse for både diplomatiet i New York og storpolitikken i Midtøsten. Tidvis er det hjerteskjærende å lese om feil som ble begått den gang og som har store konsekvenser den i dag. Ikke minst beskriver Tveit detaljert hvordan Lie var svært aktiv i kulissene i det diplomatiske spillet som førte fram til etableringen av staten Israel på en måte som var upassende for en generalsekretær.

Dette kan sies å være bokas hovedpoeng, noe undertittelen også henviser til. Men her kunne boka i større grad satt Lies handlinger inn i en historisk kontekst. For boka bruker liten plass på den store internasjonale sympatien med jødene etter Holocaust (og som det er mulig å argumentere for at Lies handlinger i hvert fall delvis var et resultat av). At Lies eget parti og miljø i Norge også var svært Israel-vennlige på denne tiden fremheves heller ikke.

Hvorfor Trygve Lie har et mer frynsete ettermæle enn Dag Hammarskjöld kommer derimot klart fram: Lies håndtering av Korea-krigen, samarbeidet med FBI, og hvordan han kom på kant med både Sovjetunionen og store deler av FN-sekretariatet.

«Hans ambisjoner løp raskere enn hans intellekt» er blant de snillere personkarakteristikkene som nevnes.

Boka nevner noen få episoder hvor Lie kommer fram i et mer positivt lys. Plasseringen av FN-hovedkvarteret midt på Manhattan skyldes nesten ene og alene Trygve Lie, noe han fortjener stor honnør for. Tveit forteller også en liten historie om da Kong Olav ba hans venn Trygve Lie fraråde daværende kronprins Harald om å gifte seg med Sonja Haraldsen. Lie svarte kongen at han ikke ville blande seg.

Men boka beskriver også en lang rekke episoder hvor Lie framstår som lite annet enn smålig, arrogant og prinsippløs. «Hans ambisjoner løp raskere enn hans intellekt» er blant de snillere personkarakteristikkene som nevnes.

For det totale bildet som tegnes av Trygve Lie i boka blir så overveldende negativt at det blir vanskelig å forstå hvordan en slik person gjentatte ganger fikk tillit og stadig høyere stillinger, noe professor Einar Lie også poengterte i sin anmeldelse i Aftenposten.

Få land har et like positivt syn på FN og i få land leses det flere bøker enn i Norge.

Trygve Lie var ingen Dag Hammarskjöld. Like fullt, er det vanskelig å ikke tenke at Lie tross alt må ha hatt flere positive sider enn slik han skisseres i «Gudfaren».

Som generalsekretær forsøkte Lie tidvis å være mer general enn sekretær, og forsøkte å være noe aksjonistisk. Det gikk ikke alltid bra, noe denne boka ettertrykkelig beviser. Men noe av hovedkritikken mot hans etterfølgere har vært at de var altfor mye sekretærer, og at de i for liten grad turte å ta initiativer selv.

Til slutt: Få land har et like positivt syn på FN og i få land leses det flere bøker enn i Norge. Det er derfor underlig at det ennå ikke er skrevet en omfattende biografi om hele livet til nordmannen som ble FNs første generalsekretær.