Vestens undergang

Norden har mange gode penner. En av dem er danske Rune Lykkeberg. I en sprenglærd ny bok tar han for seg Vestens innebygde motsetninger og «fall». Han er ikke nådig mot de intellektuelle og den liberale eliten. Men han øyner håp i populistenes engasjement. Setter du av nok tid til et dypdykk i vestlig politisk og litterær historie, har du noen inspirerende uker foran deg.

«Jeg mener folk skal få lov til å røyke, drikke og spise så mye rødt kjøtt de bare vil.» Vår nye folkehelseminister Sylvi Listhaug fornektet seg ikke. Hun skal ikke være noe moralpoliti. Dermed basta. Hun frir til arbeiderklassen – og deler av middelklassen. Og de liker hennes spark til det de oppfatter som eliten og det etablerte. Dette er den nye klassekampen; å appellere til den dårlige smak, á la Trump.

Ifølge Lykkeberg foregår det en kulturell og politisk kamp om Vestens sjel.

Du rynker kanskje på nesen over en slik klasseanalyse. Jeg har fått «klasseskjemaet» fra å lese den ferske boken av den danske sjefsredaktøren i Dagbladet Information, Rune Lykkeberg. Han nevner ikke Listhaug, men skriver mye om vestens populister. Men først og fremst er boka “Vesten mod Vesten” et ambisiøst stykke virkelighetsfortolkning, basert på historie, filosofi, litteratur og politisk analyse.

Kampen om Vestens sjel

Ifølge Lykkeberg foregår det en kulturell og politisk kamp om Vestens sjel. Vi er vitne til vredens tid. Hevnens tid. Gamle ledere mister sine posisjoner. Brexit og Donald Trump er den nye tid. Kulturen med karismatiske ledere er tilbake. Hvert valg synes å være en folkeavstemning om de herskende klasser og de samfunnsbærende institusjoner. Og det i en periode hvor vi også står overfor avgjørende klimautfordringer.

Protester tiltar, folk er skuffet. Det blir utenforskap.

Men fortvil ikke, skriver Lykkeberg. Dette er ikke protester som ønsker demokratiet dit pepperen gror. Det er tvert imot en manifestasjon av borgere som krever mer demokrati og mer medbestemmelse. Vi lever i en åndelig spagat; vi er borgere i noen av verdens frieste land, som vi samtidig er svært kritiske til. Den militære supermakten USA, for eksempel, er storprodusent av sin egen motkultur, og denne motkulturen elsker vi alle, i alle fall nesten alle.

Vesten vant sin store seier da Berlin-muren falt i 1989. Den vestlige patriotismen kom nedenfra; i øst ble patriotismen banket inn ovenfra. Men patriotismen vår har ikke holdt seg konstant. Protester tiltar, folk er skuffet. Det blir utenforskap. Dette vil Lykkeberg utforske.

Hva har skapt våre problemer?

Hvilke problemer utvikles i det liberale demokrati som skaper så stor motstand mot det at vi får fenomen som den ungarske leder Orban eller den amerikanske president Trump? Kort fortalt er dette fordi vi har skapt for stor økonomisk ulikhet. Det fører til konflikt mellom de som styrer og de som blir styrt, slik at den enkeltes frihet ikke går i hop med det Lykkeberg kaller «offentlig fornuft».

For å forklare bakgrunnen til det hele deler Lykkeberg perioden mellom 1945 til 2016 i tre: «gullalderen» (1945 – 1975), «reaksjonen» (1975 – 2001) og «krisen» (2001-2016). Den første perioden kjennetegnes ved oppgjøret med nazismen og nasjonalismens tankegods og den gamle verdens urettferdighet, inkludert kolonialismen. Vi får fredspakten FN, og vi utviklet en sterk fremtidsoptimisme. Politikeren blir sett på som et ærerikt menneske som skaper velstand. Som vår egen Gerhardsen.

«Reaksjonen» blir en oppvåkning til det faktum at Vesten også må forholde seg til «biprodukter» av moderniseringen. Vi begynner å se på naturen fra et nytt perspektiv. Politikeren blir ansvarliggjort for økonomiske dårligere tider, og nyliberalismen blir svaret. Inn rykker privatisering, avbyråkratisering og markedsfundamentalisme. Vi får Reagan og Thatcher, og Frp.

Det blir en personlig fortolkning av vestens oppgjør med seg selv.

«Krisen» kjennetegnes av Vestens selvødeleggende svar på terroren mot USA i 2001. Befolkningen og institusjonene våre blir lurt med inn i en krig i Irak, som har ført til en total destabilisering av store deler av Midtøsten. Dette innevarsler et tap av moralsk og politisk autoritet. Bush, Clinton og Blair roter det til. Perioden rammes også av finanskrisen i 2008, som førte til en akselererende grad av økonomisk ulikhet. Eliten sylter ned store verdier i skatteparadis.

Litterære dybder

For å gi dybde til analysen sin trekker Lykkeberg på et vell av filmer og litteratur. «En kvalifisert konstruksjon», kaller forfatteren det han driver med. Han trekker derfor linjer mellom de politiske og sosiale hendelsene og knytter dem opp i en stor kulturkritisk fortelling. Ingen nye innsikter skaffes til veie, ei heller noe ny viten, sier han, selvkritisk. Det blir en personlig fortolkning av vestens oppgjør med seg selv. En personlig kunnskapsreise.

Det betyr i bunn og grunn at vi ikke kan dele våre samfunn inn i de som er «gode» og de som er «onde».

Lykkeberg har gjort dette før. I boken Alle har ret (2011) bruker han et utall romaner og filmer for å illustrere det han oppfatter som demokratiets konfliktfylte vesen. Så konfliktfylt er det at det aldri kan bli perfekt. Men enda verre er det at til og med de gale menneskene kan komme til makten. Det skjer stadig vekk, ikke minst i land som Algerie og i Egypt.

Det betyr i bunn og grunn at vi ikke kan dele våre samfunn inn i de som er «gode» og de som er «onde». Demokratiet må favne de dypeste motsetningene vi finner i våre samfunn.

Lykkeberg går igjen via filmer og karakterer som Kurtz i Apokalypse nå (1979) og Travis Bickle i Taxi Driver (1976), for å illustrere «reaksjonen» og hykleriet og motsetningene i vår vestlige demokratiske kultur. Perioden Lykkeberg kaller «krisen» eksemplifiseres gjennom lengre tolkninger av Harry Potter, The Hunger Games, og Divergent.

Den liberale klasse må også erkjenne at kritikken av innvandringen ikke bare kan avvises som ren rasisme.

Det er litteratur og filmer mange yngre har vært gjennom. Lykkeberg ser på Barack Obama som en Harry Potter med en idealistisk tro på et lineært fremskritt, mens Trump blir Voldemort, som maner til en evig maktkamp. Demonstranter i Thailand i 2014, førte tre fingre mot leppene, akkurat som hovedpersonen Katniss Everdeen i Hunger Games.

Eller som det ble sagt i en tweet fra Thailand den gang: #Hunger Games. We’ve taken your sign as our own. Our struggle is non-fiction. Thanks”.

Desillusjonert integrasjon

Skal jeg forsøke å oppsummere Lykkebergs analyse om hvorfor det er en tillitskrise i Vesten akkurat nå, blir det følgende hendelser og prosesser: Befolkningen ble ført bak lyset av Irak krigen; de ble sviktet av eliten under finanskrisen; globaliseringen ble aldri underlagt en demokratisk debatt, og holder dessuten ikke hva den lovet for den vestlige arbeiderklassen (i motsetning til for Asias arbeiderklasse); det har blitt mer liberalisme uten demokrati, dvs at kommisjoner og økonomer bestemmer mer og parlamenter mindre; innvandringens utfordringer ble ikke tatt på alvor av eliten og mange har undervurdert nasjonalstatens betydning for styring.

Det blir derfor, ifølge Lykkeberg, misvisende å forklare kampen mot innvandring, og valget av Trump og Brexit, som en oppløsning av det liberale demokratiet. Vi kan like godt se det som en tilslutning til det samfunn som ble skapt i «gullalderen» og et ønske om å forsvare de fremskritt borgerne har opplevd.

Den liberale klasse må også erkjenne at kritikken av innvandringen ikke bare kan avvises som ren rasisme. Mange er overbeviste om at rammen om de solidariske, progressive fremskritt er og blir nasjonalstaten. Her vil mange innen fagbevegelsen og Senterpartiet nikke anerkjennende til Lykkebergs resonnement.

Verden er vanskeligere å forstå enn vi lurer oss selv til å tro.

Jeg var personlig mot Brexit. Jeg kan egentlig ikke få sagt sterkt nok hvor dumt jeg synes dette er. Men jeg skjønner at jeg ikke så lett bare kan avfeie Brexit som ren populisme. Vi kommer ikke utenom, skriver Lykkeberg, at slagordet «take back control», appellerer til felles følelser av et tap. Det er en demokratisk intuisjon hos borgerne i et liberalt demokrati at vi selv har rett til å bestemme over egne lover, grenser og økonomi.

Men hva står forfatteren for?

Helt på slutten toner forfatteren eget flagg. Han er for en demokratisk sosialisme, og ser gjerne at vi eksperimenterer med andre former for deltagelse. Vi kan prøve ut folkeavstemninger, for eksempel. Vi må hilse protester velkommen, men ikke protester som vil ødelegge det politiske systemet, men heller prege det, inspirere det, og vitalisere det. Borgeren i det 21. århundrede er bedre utdannet og mer opplyste enn noensinne tidligere i historien. Våre politiske muligheter og virkemidler har aldri vært større.

Men Vestens gullalder er forbi, sier Lykkeberg. Den forsvant den dagen Trump ble valgt. Men da forstod vi også at politikk betyr noe, og at alle må gjøre alt hva de kan. Vi må eksperimentere med frihet i fellesskap.

Jeg tviler på at Sylvi Listhaug kommer til å lese denne boken.

Lykkeberg skriver for å forstå verden. Han utforsker gjennom et bredt kulturelt bakteppe. Verden er vanskeligere å forstå enn vi lurer oss selv til å tro. Derfor er Lykkebergs prosjekt sympatisk. Lykkeberg har tidligere mottatt Georg Brandes-prisen og Holbergmedaljen, og er en anerkjent forfatter i hjemlandet. Jyllands-Posten skrev at hadde han vært engelskspråklig, ville han ha vært et internasjonalt lysende navn.

Jeg tror det er riktig. Lykkeberg fremstår for meg som en blanding av Steven Pinker, Francis Fukuyama, Harold Blom og Dag Herbjørnsrud. De skriver alle omfangsrike verk, rike på referanser og kulturdybde. Men de er alle mer påståelige enn Lykkeberg, som virker fornøyd med å beskrive det han ser, uten moraliserende patos.

Drikk, røyk og les

Boken er på drøye 460 tettskrevne sider. Det er litt som å lese i Bibelen. Det handler om det meste. Derfor er det umulig å gi et kort resymé. I tillegg er det side opp og side ned med lange utlegninger av diverse bøker som underbygger forfatterens teser. Dette er krevende. Jeg klarte ikke å lese ferdig hans forrige bok og denne har jeg brukt nesten en hel måned på å fordøye. Som leser er det uproblematisk å hoppe over noen av de mest inngående litteraturanalysene. Men litteraturvitere og studenter har mye å glede seg til.

Men etter å ha lest Lykkeberg tror jeg ikke på undergang.

Jeg tviler på at Sylvi Listhaug kommer til å lese denne boken. Men jeg synes jeg forstår Listhaugs velgere mer etter å ha vært gjennom den. Det har jeg sannsynligvis hatt godt av. Jeg synes likevel ikke noe om politikeren Listhaug. Folk som fisker i opprørt vann er ikke bra for demokratiet.

«Her i Norge spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt», sa Listhaug i fjor og forsøker å skru opp temperaturen. Det er Vesten mot Resten. Men etter å ha lest Lykkeberg tror jeg ikke på undergang. Jeg tror vi lever i en overgangstid. Og det gir håp.