Kommer vinteren til EU?

BERLIN: En populær framstilling av valgene til Europaparlamentet i mai, er at det kommer til å bli «tredje akt» i det populistiske dramaet som startet i 2016 med Storbritannias folkeavstemning om Brexit og valget av President Donald Trump i USA. Vi kan se fram til, får vi høre, en kamp mellom kreftene for «åpne» og «lukkede» samfunn, og det er EUs framtid som står på spill. Det er en framstilling som høres plausibel ut, men den er fullstendig feilslått.

Ytterligere 15 prosent har ennå ikke bestemt seg om de vil stemme.

Brexit og valget av Trump fikk mange politiske analytikere til å konkludere med at også europeiske velgere vil forsake de etablerte partiene for nye identitetsbaserte bevegelser. I USA, derimot, er de politiske og regionale skillelinjene så forskansede at de påvirker hvilken jobb du har, hvem du gifter deg med, og hva slags verdenssyn du har. I Storbritannia har også liknende rifter mellom nord og sør, eldre og yngre, urbane og rurale, samt høyt og lavt utdannede, vokst seg stadig større over lang tid.

Politikken i Europa er mer flytende. En fersk meningsmåling fra European Council on Foreign Relations (ECFR)/YouGov, med nesten 50 000 velgere fra 14 medlemsland i EU, anslår at den beste modellen for å forstå Europa i 2019, ikke er USA eller Storbritannia, men Westeros, hovedarenaen i HBO-serien Game of Thrones.

Snarere enn å dele seg inn i stabile stammer, er det politiske landskapet i Europa en kaotisk slagmark av stadig utskiftende allianser, hvor det definerende trekket er uforutsigbarhet.

Den viktigste saken som opptar de fleste europeere er forholdet deres til «systemet».

Politikken i Europa beveger seg ikke så mye fra hovedstrømspartiene til de mer ytterliggående, som at den spinner i alle retninger – fra venstre til høyre, fra skepsis til systemet til forsvaret av etablissementet, og så videre. De politiske alternativene i de kommende europaparlamentsvalgene er såpass usikre at halvparten av de som ble spurt, sier at de kommer til å avstå fra å stemme.

Ytterligere 15 prosent har ennå ikke bestemt seg om de vil stemme, og blant de 35 prosent som sier at de vil stemme, er 70 prosent såkalte svingvelgere – umulige å forutsi hvor de vil lande. Grovt sett er om lag 100 millioner av stemmene som vil avlegges i mai, fullstendig åpne.

Til forskjell fra det amerikanske presidentvalget og Brexit-avstemningen i 2016, er ikke dette et valg som først og fremst dreier seg om migrasjon. Jevnt over ser ikke europeere flest på innvandring som den viktigste politiske saken i landet sitt. Saker som er minst like viktige er økonomi, trusler om nasjonalisme, islamistisk radikalisme, klimaendringer og russisk antagonisme.

De såkalte ekspertene tar derfor feil når de framstiller valget som en kamp mellom pro-europeiske globalister og euroskeptiske nasjonalister – selv om dette riktignok beskriver andrerunden i det franske presidentvalget i 2017 da Emmanuel Macron med god margin slo Marine Le Pen fra det ytre høyre-partiet Nasjonal front (nå under navnet Nasjonal samling).

Meningsmålingen fra ECFR/YouGov indikerer at et stort flertall europeere ikke føler at de må velge mellom sin europeiske og respektive nasjonale identitet. Til og med nasjonalistiske partier har innsett at disse identitetene henger sammen, og det er derfor de har sluttet å mobilisere for å trekke landet ut av euroen eller EU.

Det er snarere et spørsmål om hvorvidt og i hvilke kontekster status quo fortsatt fungerer.

Den viktigste saken som opptar de fleste europeere er forholdet deres til «systemet». Nesten tre fjerdedeler av EUs borgere føler at det politiske systemet er ødelagt, enten på nasjonalt nivå, EU-nivå eller begge deler. Hvordan individuelle velgere forholder seg til denne saken er nøkkelen til å forstå hvem de kommer til å stemme på.

Hvis vi bruker taksonomien til Game of Thrones, kan velgerne deles inn i fire hovedgrupper. Den første er «Stark»-gruppen, som mener at systemet fortsatt fungerer og at meningsfull endring skjer gjennom politisk deltakelse og valg. The House of Stark utgjør 24 prosent av velgermassen i EU og har størst oppslutning i nord (altså Tyskland, Danmark og Sverige).

Den andre gruppen er «The Sparrows», som mener at politikken er ødelagt både på EU-nivå og innad i medlemslandene. I denne gruppens mer radikale underavdelinger finner vi protestbevegelser som «De gule vestene» i Frankrike, som i likhet med de revolusjonære i Game of Thrones vil rense systemet for korrupsjon og begynne på nytt. The Sparrows danner 38 prosent av velgermassen, og vi finner dem særlig i Frankrike, Hellas og Italia.

Når alt kommer til alt, vil disse slagene i all hovedsak vinnes eller tapes basert på lokale forhold.

Den tredje gruppen er «the Unsullied» som i Game of Thrones følger Daenerys Targaryen, «dragenes mor», etter å ha blitt løslatt fra slaveri. The Unsullied, eller «de ubesudlede», i EU inkluderer velgere som tar avstand fra en snever form for nasjonalisme og søker mening i internasjonalisme og transnasjonale prosjekter. De mener at problemet ligger i sine respektive nasjonale systemer, og at løsningen ligger i Brussel. The Unsullied utgjør 24 prosent av velgermassen, og er godt representert i Ungarn, Romania, Polen og Spania.

Den siste gruppen er «the Wildings» som befinner seg bak muren. Disse nasjonalistiske euroskeptikerne får riktignok mye oppmerksomhet gjennom media, men de utgjør bare 14 prosent av velgermassen. De har typisk en sterk tilstedeværelse i Danmark, Østerrike og Italia.

Det grunnleggende valget for alle disse gruppene er ikke egentlig mellom et «åpent Europa» og «lukkede nasjonsstater». Det er snarere et spørsmål om hvorvidt og i hvilke kontekster status quo fortsatt fungerer. Hvis det er en sentral likhet mellom USA, Storbritannia og EU, så er det at de politiske partiene nå heller prioriterer å mobilisere basen sin, enn å utvide den ved å overtale velgere til å komme over på deres side.

Spillet har bare så vidt begynt.

Dermed vil mange politiske partier i det kommende valget i Europa konsentrere seg om de 149 millioner velgerne som er usikre på om de i det hele tatt kommer til å stemme.

Men det vil ikke være nok. For å seire over de populistiske og nasjonalistiske partiene, er hovedstrømspartiene i Europa nødt til å rekruttere velgere fra Sparrows- og Wildings-stammene over til sin side. Og for at det skal være mulig, må politikerne overbevise velgerne om at de er troverdige aktører for endring.

Når alt kommer til alt, vil disse slagene i all hovedsak vinnes eller tapes basert på lokale forhold; det som fungerer for hovedstrømspartiene ett sted vil ikke fungere et annet sted. Slagene som må vinnes vil være i landene hvor euroskeptikerne sitter ved makten, som i Ungarn og Italia, og i landene hvor EU-forkjemperne har lidd et politisk nederlag, som i Frankrike.

Spillet har bare så vidt begynt.

(Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen)

Copyright: Project Syndicate, 2019.