Machopolitikk

NEW YORK: USAs president framstiller seg selv som en slags huleboer som slår seg på brystet, griper kvinner «by the pussy» og brøler som en ape. Den kanadiske psykologiprofessoren Jordan Peterson har fått et stort antall unge mannlige tilhengere med budskapet sitt om at de skal rette seg opp i ryggen, kjempe mot de liberale lettvekterne, gjenfinne sin mannlige autoritet, og gjenopplive de gamle sosiale hierarkiene som han anser som naturlover.

Peterson er en noe mer raffinert versjon av en annen mannlig selvhjelpsguru, Julien Blanc, som utløste en skandale for noen år siden da han hevdet at kvinner liker å bli tatt med makt.

Hvis du utvider skolegårdens hierarki til det øvrige samfunnet, var jødene bøllenes åpenbare mobbeofre.

Slike utbrudd har forekommet tidligere på en mer politisk giftig måte. Mellom de to verdenskrigene gjorde Mussolini seg selv til fokuset i en maskulin kult i Italia: Il Duce ikledd ridestøvler med hendene bestemt plassert på skinnbeltet, skulende og spankulerende mens han skyter fram det enorme kjevepartiet sitt, mannen som dominerte Italias befolkning som om den var hans underdanige elskerinne.

Andre fascistiske ledere i Europa lot seg inspirere av Mussolini. De var besatte av trusselen om nasjonal dekadanse og at kulturer mistet ryggraden sin, og ville dermed styrke sitt folk med framvisninger av en teatralsk form for maskulinitet. Hitlers beskrivelse av Hitlerjugend oppsummerte det mannlige idealet for ungdommen: «Raske som mynder, seige som lær og harde som Krupp-stål».

Fascister framstilte ofte jøder som en fiendtlig kraft som gjennom listig manipulasjon truet å underminere nasjoners styrke og ta over verden. Dette bildet, bare delvis forkledt i retorikken til maktsultne menn, er fortsatt gjeldende i deler av Europa. Utilslørte hatere utnyttet også stereotypien på jøder som svake, smiskende og boklige – motsatsen til det maskuline idealet.

Hvis du utvider skolegårdens hierarki til det øvrige samfunnet, var jødene bøllenes åpenbare mobbeofre.

Så hvordan kan vi forklare vår tids frambrudd av politisk machokultur?

Opphøyelsen av vold og hypervirilitet begrenset seg ikke til den vestlige verden. De groteske formene for japansk militarisme på 1930-tallet er velkjente. Men det som pågikk i India på omtrent samme tid er ikke like kjent.

Radikale hindunasjonalister grunnla Rashtriya Swayamsevak Sangh (RSS), en frivillig hindunasjonalistisk paramilitær organisasjon som fremdeles har stor innflytelse på dagens styrende Bharatiya Janata parti. Inspirert av slagord fra slutten på 1800-tallet, som «Biff, biceps og Bhagavad Gita», etterliknet RSS europeiske fascister ved å påføre unge hinduer i khakiuniformer idealer om militaristisk disiplin.

Selv om utbrudd av hypermaskulinitet kan forekomme på omtrent samme tid i forskjellige deler av verden, er det ulike årsaker som står bak. Ofte stammer de fra ydmykelse eller frykten for ydmykelse. Hindunasjonalistene i India hadde, forståelig nok, en motreaksjon til skammen etter kolonitidens underkuelse. De måtte bli like sterke som de britiske herskerne, selv om dette innebar den fremmede praksisen det var å spise storfekjøtt.

Mange tyskere, særlig menn som hadde kjempet i strid, følte seg ydmyket etter tapet i første verdenskrig og de strenge restriksjonene de allierte statene påla Tyskland etter krigen. De ønsket hevn, ikke bare mot de seirende statene, men også mot liberale krefter og jøder som angivelig hadde forsaket dem.

Franskmennene som startet høyreradikale bevegelser som Action Française på slutten av 1800-tallet, ergret seg fortsatt over tapet i den fransk-prøyssiske krigen fra 1871. Reaksjonære franske intellektuelle hadde en drøm om en sterk nasjon. For noen var tanken på fransk dekadanse så forkastelig at de ønsket den tyske invasjonen i 1940 velkommen, som en nødvendig omveltning for å gjeninnføre mannlige verdier.

Mange unge menn synes å hige etter bekreftelsen fra selvhjelpsguruer.

Så hvordan kan vi forklare vår tids frambrudd av politisk machokultur? Hvorfor skjer det i USA? Hvorfor skjer det i Europa?

Frykten for ydmykelse kan ha mange årsaker. Noen unge menn kan føle seg truet av feminismens krav om likestilling. Selv om menn fortsatt besitter mesteparten av samfunnets ledende posisjoner, er ikke dette lenger noe man kan ta for gitt. En av forklaringene bak hatet mot Hilary Clinton som presidentkandidat var at hun minnet altfor mange menn om den kvinnelige sjefen de hatet.

Mange unge menn synes å hige etter bekreftelsen fra selvhjelpsguruer som forteller dem at det er en naturlov at menn fører an. Andre kan føle seg seksuelt truet av #MeToo-bevegelsen og andre krav knyttet til kvinners rettigheter.

En annen målskive for denne macho-høyre-bevegelsen er det flerkulturelle samfunnet, og da særlig muslimers tilstedeværelse. Økningen av kvinner i autoritetsstillinger i Vesten blir satt i sammenheng med en økning i antallet framgangsrike individer med ikke-europeisk bakgrunn. Nok en gang, slik tilfellet var med jødene, ser vi hvordan muslimer i dag framstilles som en trussel mot den vestlige sivilisasjonen, som fanatikere og terrorister.

Trumps hypermaskulinitet er påfallende lite overbevisende.

Men sannheten er at flesteparten av muslimene i Vesten er i en prekær posisjon som gjør dem til enkle målskiver for offentlig aggresjon. Og mens dette pågår her hjemme, vokser den eksistensielle trusselen fra ikke-vestlige stormakter som Kina.

Dersom Clinton ble sett på som et motbydelig eksempel på kvinnelig makt, sto Barack Hussein Obama, selv om han ikke akkurat kan kalles en myking, for alt det mange hater: Han var høyt utdannet, liberal, hadde et muslimsk mellomnavn og hans far var afrikaner. Obamas presidentskap, sammen med Kinas framvekst, synligheten av ikke-vestlige innvandrere og feminismens utfordringer, viste nøyaktig hvor mye verden har endret seg. Og dermed stemte befolkningen for en høy, blond, brautende, «pussy-grabbing» president som lovet å reversere disse endringene.

Men Trumps hypermaskulinitet er påfallende lite overbevisende. Til tross for tiradene og tordentalene får man inntrykket av at bak fasaden av opp-pumpet machisme skjuler det seg en redd liten hvit mann som innser at han ikke lenger har kontrollen.

(Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen)

Ian Buruma er redaktør av The New York Review of Books, og forfatteren av Year Zero: A History of 1945.

Copyright: Project Syndicate, 2018.
www.project-syndicate.org