Fluefangeren
FOTO: Storyline Pictures

På marsj mot makta

Filmskaper Izer Aliu vil ikke gå først i revolusjonens tog, men heller være trommeslager. Men den urolige rytmen i verden skremmer han.

– Det blåser rare vinder.

Filmskaper Izer Aliu, som er aktuell med sin første spillefilm «Fluefangeren», sukker over verdenssituasjonen.

– Jeg tror på dialog. Selv om det går til helvete, så kan vi si: vi har gjort det sånn her, sånn kan vi gjøre det videre. Eller dette gjorde vi i går, det fungerte ikke, hva kan vi gjøre nå? Jeg tror det hadde fått oss lengre. Jeg tror faktisk at glasset er halvfullt. Jeg tror vi skal jobbe med den virkeligheten vi lever i.

Alius egen virkelighet startet i Makedonia, fortsatte i Norge og senere Sverige. Han snakker svensk, filmen er norsk og spilt inn i Makedonia. Kanskje er det ikke så rart at han mener at historien gjentar seg, at ting går i sirkler.

Når det blir massepsykose, så tror jeg det er farlig. Da ser man bort fra all logikk, ting blir svart/hvitt.

– Jeg tror vi gjør samme skit hele tiden. Du hører om at folk sier at de vil ha en sterk leder. Men de vet ikke hva det betyr. De kjenner det bare gjennom det de har lest, de har aldri levd det. De som har levd det, vil aldri oppleve det igjen. Eller så er de døde. Også tror vi at det er løsningen. Vi romantiserer det. Når det blir massepsykose, så tror jeg det er farlig. Da ser man bort fra all logikk, ting blir svart/hvitt.

Aliu har et universelt perspektiv. Han frykter det autoritære. Trump, Putin, Erdogan. Men han ser også det særskilte ved konfliktene i hans hjemland, Makedonia. Der er de etniske skillene så dype at demonstranter nylig stormet parlamentet for å angripe albanske ledere. De etniske og politiske skillene legger grunnlaget for Alius «Fluefangeren».

Læreren Ghani vil forsone elevene i klassen sin. Foto: Storyline Pictures.

En lærer stenger en gruppe unge gutter inne i et klasserom, og gir dem i oppgave å løse opp konfliktene dem i mellom. Muligens er det et velkjent tankeeksperiment. Men er konsekvensene forutsigbare? Har vi hørt fortellingen før? Og hvis vi har det, hvorfor har så mange av oss tilsynelatende ikke lært noe? Alius forteller at for ham var klasserommet den perfekte settingen.

– Jeg følte alltid at skolen var slaveri. Jeg løp rundt og hang opp dikt med knyttnever på. Jeg var veldig revolusjonær. Så innså jeg, da jeg ble eldre, at jeg var en pretensiøs liten skit. Det er jeg kanskje fortsatt i dag. Men da var det enda verre.

Filmskaperen forklarer at han foretrekker å bruke barn i sine filmer. På den ene siden speiler de samfunnet, på den andre siden er de lettere å kritisere.

– Barna vil jo i bunn og grunn helst leke og spille fotball, ikke debattere politikk, tenker jeg.

Da min mor flyttet til landsbyen var hun den eneste som brukte bukser. Det fikk man ikke ha på denne tiden.

Skoleklassen består av både gutter og jenter, men når læreren setter i gang forsoningsprosjektet, blir jentene sendt hjem. Det er gutta det handler om. Faktisk har bare filmen én eneste kvinnelig karakter med replikker, i en kort scene. Aliu forteller at kvinna er spilt av hans egen kone.

– Det finnes kun én kvinne i hele filmen. Sånn har det vært i flere av mine filmer. Mennene er helt fucked up alle sammen. Det er et praktisk aspekt også, det var rett og slett veldig vanskelig å få tak i kvinner som kunne spille. Jeg vet hvor det kommer fra. Da min mor flyttet til landsbyen, var hun den eneste som brukte bukser. Det fikk man ikke ha på denne tiden.

Han nøler litt.

– Alle idiotiske greier er menns oppfinnelser. Jeg kan kjenne på det når mitt ego blir såret som mann, når min kone fikser noe hjemme. Da tenker jeg at jeg kan heller gjøre det. Jeg er blitt oppdratt til å aldri gråte, og å være mann. Det egoet er det som forstyrrer verden på ett sett. Jeg har som regel kvinnene i en posisjon hvor de er mer sansende vesener.

Izer Aliu vant Tromsø International Film Festivals (TIFF) Norske Fredsfilmpris for 2016. Foto: Europafilm.

Mannsdominansen i «Fluefangeren» skaper en spesiell dynamikk og driv. Til tross for lavtempoklipping, gjør humor og machokultur at filmen ikke føles stillestående. Den er heller ikke mørk. Den reflekterer en stabil uro. En alltid tilstedeværende konflikt.

– Det har alltid fascinert meg å se på hvordan mennesker skaper samhold, hva vi forventer av hverandre i et samhold.

Vi må bli raskere å identifisere diktatur i våre egne liv, vår egen tid.

– Jeg nevner aldri politiske partier, for du har folk som kritiserer hverandre på nøyaktig samme grunnlag over hele verden. Noen snakker for mye, andre vil handle uten å tenke. Det er i bunn og grunn slik det har vært gjennom alle år. Du har hele landsbyer i Makedonia som stemmer på samme parti. Disse partiene har ikke en ideologi, det er interesseparti. Jeg synes det var bisart å høre hva de prater om. De prater om så små ting. Og det er veldig mye nasjonalisme. Ekstremt mye, i hele Balkan egentlig. Jeg forsøker å reflekterer det samholdet de lever i.

Aliu mener at han som filmskaper ikke skal være revolusjonær. Opinionen skal være trommeslagere, men ikke gå først i toget.

– Vi må ta med oss noe videre. Vi må bli raskere å identifisere diktatur i våre egne liv, vår egen tid. Vi må være raskere til å mobilisere mot det. Nå snakker alle mot Erdogan som diktator, men hva gjør vi egentlig, utenom å se det komme?

 

nyhetsbrevet