FOTO: Nadine Shaabana/Unsplash

Vil du være med i nei-klubben?

The no Club er ikke en klubb jeg kommer til å melde meg inn i med det første, men strukturene som boka med samme navn peker på, er likevel viktige å løfte fram.

«Hei Madeleine. Vi har veldig lyst til at du skal holde en liten innledning på konferansen vår om vold mot kvinner, dessverre har vi ikke noe særlig med penger, men vi veldig gjerne ha deg med!»

Dette er en fiktiv, men likevel ganske realistisk forespørsel som likner dem som av og til dumper inn i innboksen min. Ofte fra en ideell organisasjon, eller en god sak. Og hver gang utsetter jeg å svare. Jeg vil ikke – for det er ingenting i verden som gjør meg mer stressa enn å stå på en scene og hver gang jeg takker ja to måneder i forveien, glemmer jeg hvor mye jobb det faktisk er å sette sammen en bitteliten halvtime med «litt prat» – men jeg føler likevel at jeg burde.

Det er da kvinner som Lise begynner å svette, begynner å tenke: Om ikke meg, hvem?

Tidligere har samvittigheten ofte vunnet, men etter at jeg fikk barn, har tiden min blitt vanskeligere å spre utover. Likevel har jeg fortsatt vanskelig for å si nei, eller kanskje: Vanskelig for å vite hvordan å si nei.

Derfor var det med ganske stor egeninteresse jeg i sommer åpnet de første sidene av boka The No Club – Putting a Stop to Women’s Dead-End Work.

Boka, som er skrevet av fire amerikanske akademikere, starter med deres eget utgangspunkt: Fire karrierekvinner som på hver sin måte føler seg slukt av kravene på egen arbeidsplass. De møtes og stifter en «Nei-klubb». Det er gjennom denne klubben at de fire kvinnene etablerer begrepet NPT – eller «ikke-forfremmede oppgaver» (Non Promotable Task). Altså oppgaver i arbeidslivet som de mener er blindveier og som stjeler av, spesielt kvinners, arbeidstid. Og det er dette begrepet (ikke-forfremmede oppgaver) som er selve kjernen i boka.

Forfatterne stiller tidlig spørsmålet: Er disse oppgavene noe som bare de har vært utsatt for, eller er det et større fenomen?

 

Kvinner lesses ned av ikke-forfremmede oppgaver

Ikke-forfremmede oppgaver definerer forfatterne som oppgaver som er viktig for arbeidsplassen din å få gjort, men som ikke vil hjelpe deg med å utvikle din egen karriere. For eksempel: Ta notater på møter, logistikk, koordinering av andres arbeid, sitte i ulike sosiale komitéer, ordne opp i konflikter eller hjelpe kollegaer med personlige problemer, holde telling på bursdager, lære opp nyansatte eller bare servere kaffe og passe på at blomstene blir vannet. Altså, oppgaver som må gjøres for fellesskapet, men som ikke synes på CV-en din.

Tesen til disse fire kvinnene, som har gått strategisk til verks ved å starte egen forskning på dette, er at kvinner – og spesielt minoritetskvinner – tar på seg en uproporsjonal del av disse oppgavene på en arbeidsplass. Hvorfor gjør de det? Og hvordan gjøre noe med det?

Forfatterne peker på ganske mange måter å løse dette på, både for den enkelte kvinne, men også for ledere. De peker også på noen ting vi må slutte med, som det å be om frivillige for eksempel. Det trenger ikke bare være i det lønnede arbeidslivet.

Bare det å få grep om alle ikke-forfremmede og forfremmede oppgaver er en liten ekstrajobb i seg selv.

Du vet når du sitter i et foreldremøte, eller styremøte i borettslaget, og den som leder møtet plutselig sier: «Og da trenger vi en FAU-representant/nytt styremedlem». Og så blir det helt stille i rommet, du kan nesten kjenne at alle sitter på hendene sine?

Det er da kvinner som Lise begynner å svette, begynner å tenke: Om ikke meg, hvem? Om ikke nå, når? Og det er ofte på den måten at Lise rekker å være FAU-representant tre ganger, før ungen har fylt fem.

I arbeidslivet har alle disse strukturene noen konsekvenser, som potensielt kan bli alvorlige, mener forfatterne. Enkelt oppsummert er deres påstand at skjeivheten i oppgavefordeling kan føre til at den ansatte enten: 1) Mister motivasjon eller interessen i arbeidet sitt 2) Blir overarbeidet som følger av et ønske om å klare begge deler: Både ikke-forfremmede oppgaver og de oppgavene som styrker egen karriere (PT- Promotable tasks).

 

Et hint av Girl-boss feminisme

Boka er bygget opp som en slags selvhjelpsbok og på slutten av de ulike kapitlene er det lagt inn en rekke oppgaver som både skal hjelpe deg med å forstå din egne oppgaver på jobb, men også å hjelpe arbeidsgivere til å forstå hvordan oppgavefordelingen kan gjøres på en mer likestilt måte i en bedrift.

Det er denne biten som gjør at jeg ganske tidlig faller litt av i boka, ironisk nok. Jeg har jo ikke tid til å gjøre mer oppgaver i livet mitt akkurat nå! Det er jo derfor jeg åpnet boka i første omgang.

Bare det å få grep om alle ikke-forfremmede og forfremmede oppgaver er en liten ekstrajobb i seg selv. Dessuten oppleves mange av eksemplene som rett og slett ganske fjerne fra min egen virkelighet, og det er kanskje det som er bokas akilleshæl dersom den skal leses og forstås av et internasjonalt publikum:

De legger ganske mye vekt på arbeid i akademia, privat sektor og statlige bedrifter i USA. Og selv om det er mye jeg kjenner meg igjen i, er det også like mye jeg føler at er fjernt for meg.

Jeg personlig får ganske lite ut av å gjøre oppgaver som er ment for å gjøre en leder bevisst på oppgavefordeling i bedriften.

Selv om mye av dette også gjelder for oss – og det kunne vært interessant å gjøre noen undersøkelser på dette i norsk arbeidsliv – er heldigvis det norske arbeidslivet fortsatt et lite stykke unna USA.

Kanskje er det også forfatternes nasjonalitet som gjør at de lener seg akkurat litt for mye på Girl Boss-feminisme, til at boka treffer blink? Det er mye «prioritize», «strategize», «optimize» og «maximize». Målet framstår ofte som å «adding value to the organization» eller «advancing your career», men bør ikke målet være litt større enn som så?

Jovisst anerkjenner de at dersom de selv velger å si nei, så vil de mindre privilegerte kvinnene bli overlatt med oppgavene, men jeg synes de har få løsninger på dette. De første kapitlene tenker jeg derfor ofte: Er det den enkelte kvinne som skal rydde opp i dette rotet også? Er ikke dette heller strukturelle utfordringer som bør ryddes opp i av samfunnet som sådan?

 

Omsorgsarbeidet på jobb

Et slags forsøk på det kommer i de siste kapitlene, der de velger å vende seg mot bedrifter og organisasjoner. Problemet med det blir selvsagt da at boka plutselig snakker til flere forskjellige mottakere på samme tid. Jeg personlig får ganske lite ut av å gjøre oppgaver som er ment for å gjøre en leder bevisst på oppgavefordeling i bedriften. Samtidig synes jeg at de kunne gått enda lenger enn å henvende seg til den enkelte bedrift. For det de til syvende og sist peker på, er strukturelle problemer i arbeidslivet som rammer hele samfunnet, både samfunnsøkonomien og de enkelte utslitte familier.

Likevel ligger det et viktig potensial i denne boka, som handler om bevisstgjøring. De har rett i at arbeidslivet vårt fortsatt har en vei å gå mot likestilling. Og på mange måter likner oppgavene som boka eksemplifiserer i arbeidslivet, også de oppgavene som kvinner i større grad tar seg av på hjemmebane: De bærer preg av omsorg.

For det er jo uunngåelig: Noen må også utføre disse oppgavene til slutt.

Et av de beste eksemplene de har på det, er et bilde av daværende sekretær for innenlandssikkerhet i USA, Kirstjen Nielsen – som kommer ut fra et møte med en gjeng med menn i dress, men der hun var øverste leder – bærende på en boks med kaffe. Vi er så vant til at kvinner i alle posisjoner utfører disse usynlige oppgavene, skriver forfatterne, at vi ikke engang legger merke til det når vi ser det dokumentert.

Når det gjelder mine egne utfordringer med å si nei, gir boka meg også svar på det. Den foreslår også flere måter å gjøre ikke-forfremmede oppgaver mer attraktive på. For det er jo uunngåelig: Noen må også utføre disse oppgavene til slutt. Og på veien mot å fordele dem mest mulig rettferdig utover i arbeidslivet, er denne boka et godt utgangspunkt, på tross av noen små fartsdumper her og der.