100 år med Kinas kommunistparti

13 representanter møttes i juli 1921 i en gammel jenteskole i sentrum av Shanghai. De skulle stifte Kinas kommunistparti (KKP). Partiet hadde den gang 57-58 medarbeidere, og de valgte ikke den 28 år gamle bibliotekaren Mao Zedong som partiets leder. Partiets første generalsekretær ble Chen Duxiu (42). Han var ikke til stede, men ble valgt likevel. Hans parole var at Kina trengte en «Herr Vitenskap» og en «Herr Demokrati».

Da KKP ville begynne å feire dagen, var det ingen som hadde papirer fra stiftelsen.

Utsendingen fra Den kommunistiske internasjonalen – Komintern – hadde liten sans for de lokale partirepresentantenes argumenter. Nederlandske Hans Sneevliet skulle sikre linja fra Moskva. Han banket igjennom at målet skulle være «proletariatets diktatur». De kinesiske deltakernes argumenter om at kinesere flest ikke visste noe om marxismen, og at proletariatet var nesten ikke-eksisterende, blåste han av.

På partikongressens sjette og siste dag kom en helt fremmed mann inn i lokalet. Deltakerne fryktet at han var en politiagent, og bestemte seg straks for å forlate lokalet. De reiste til kystbyen Jiaxing, leide en passe stor turistbåt og gjorde de resterende vedtakene om bord i den.

Da KKP ville begynne å feire dagen, var det ingen som hadde papirer fra stiftelsen. Ingen husket datoen. Mao fikk ansvar for å bestemme dato for partistiftelsen, og han fastslo at det skulle være 1. juli. Den første feiringen skjedde 1. juli 1941.

De motstridende versjonene om når KKP ble stiftet, er ikke ukjent i Kina. En kinesisk historiker, Xu Lianlin, sier til det spanske nyhetsbyrået EFE at kongressen ble innledet i Shanghai 23. juli, avbrutt den 30. juli, og samlet igjen i Jiaxing 3. august da partiet ble formelt stiftet. Datoene er basert på Komintern-papirer som ble funnet senere i sovjetiske arkiver. (Jonathan Fenby: The Penguin History of Modern China, London 2008, s. 143-144.)

 

«Kina er et demokrati»

Et eventyr besøkende fra demokratiske land ofte får høre, er at Kina ikke er et diktatur, men et demokrati. Påstanden ble nylig gjentatt av en usedvanlig arrogant Stockholm-ambassadør, Gui Congyou, i programmet «30 minuter» 28. april i år. Intervjuet ligger fortsatt ute for alle som vil se og høre.

Er det mulig at ambassadøren ikke har lest Kinas grunnlov?

– Kina er verdens største diktatur. Hvorfor mener Kinas kommunistparti at dets folk ikke er verdt de samme frihetene og rettighetene som folk i demokratiske land, spurte journalist Anders Holmberg.

– Kina er et demokratisk land der folket bestemmer, svarte ambassadøren. Han ramset opp at kineserne har åtte andre partier som deltar med sine råd. Han nevnte ikke at de åtte har lovet å følge kommunistpartiet i ett og alt og aldri motarbeide det. Kineserne har full ytringsfrihet, sa ambassadør Gui også. «Bare man ikke bryter loven.» Altså sier noe av alt det som er forbudt å si.

Ifølge ambassadøren har alle kinesere som har flyktet fra landet vært kriminelle, og alle landets 1,4 milliarder innbyggere støtter KKP.

– Hvorfor er dere så redde for å innføre demokrati da, spurte journalist Holmberg.

– Kinas kommunistparti er ikke redd for noe, lød svaret.

Er det mulig at ambassadøren ikke har lest Kinas grunnlov?

Paragraf 1 lyder: «Folkerepublikken Kina er en sosialistisk stat under folkets demokratiske diktatur, basert på alliansen av arbeidere og bønder. Det sosialistiske systemet er det grunnleggende systemet for Folkerepublikken Kina. Det definerende for sosialisme med kinesiske særtrekk er Det kinesiske kommunistpartiets ledelse. Forstyrrelser av det sosialistiske systemet fra enhver organisasjon eller ethvert individ er forbudt.» (Kinas grunnlov, 1. kapitel, generelle prinsipper, paragraf 1).

 

Den lange marsjen

Et av de mest legendariske kapitlene i KKPs historie er Den lange marsjen i 1934 til 1935. Rundt 80-90.000 kommunister og sympatisører bega seg ut på en over 8.000 kilometer lang marsj – noen sier den bare var rundt 6.000 kilometer, men det er jo heller ikke dårlig – mens de utkjempet nesten daglige slag med regjeringsstyrkene til Chiang Kai-sjek.

De var fattige, arbeidet hardt og fikk lite igjen for innsatsen.

På grunn av sin eksemplariske oppførsel rekrutterte de røde styrkene fra lokalbefolkningen i byer og landsbyer de passerte. I oktober 1935 nådde Mao og hans menn – og noen kvinner – byen Yanan i Shaanxi-provinsen. Omtrent slik går den offisielle historien, gjerne krydret med påstanden at det hele var resultat av Maos geniale plan.

*Ifølge historiker Fenby var tapene «ekstremt høye». Bare noen få tusen kom fram av de 80-90.000 som var med fra begynnelsen.

*Soldatene oppførte seg til tider som «banditter». De begikk ran der det var noe å rane og kidnappinger der det kunne være noe å tjene.

*Bønder ble tvangsrekruttert.

*Få, om noen, visste noe om kommunistisk ideologi eller teori.

Den dramatiske krysningen av Dadu-elven der soldatene i den røde armé skal ha krysset ved hjelp av en hengebru bestående av noen lenker, men uten planker, er oppdiktet, ifølge Mao-biografien til Jung Chang og Jon Halliday (Mao Den ukjente historien, s. 182, Gyldendal Norsk Forlag 2005). Fenby mener det kan ha vært noen trefninger ved brua, men ingen slag i det Chang og Halliday omtaler som «helt sentral» i myten Mao skapte om Den lange marsjen, og som han serverte til Edgar Snow i 1936.

 

Bondevennlig?

De kinesiske kommunistene med Mao i spissen har nesten alltid sagt at de sto de kinesiske bøndene nær. De var fattige, arbeidet hardt og fikk lite igjen for innsatsen.

Det viktigste løftet til bøndene før revolusjonen i 1949 var at bøndene skulle få jord, jordeiernes jord. Men det gikk bare noen få år før partiet endret politikk og ville at bøndene skulle slå jorda sammen og danne kooperativer. Dermed begynte bøndene å miste jorda igjen. Så kom folkekommunene som kollektiviserte all dyrkbar jord, med noen små unntak, og organiserte alle i arbeidsenheter med militært klingende navn.

Sult og elendighet ble holdt skjult for vestlige besøkende.

Produksjonsbrigader og produksjonslag skulle arbeide både dag og natt for å ta igjen Storbritannia og USA. Men i stedet kom sulten som tok livet av millioner på millioner. Selv kannibalisme ble et fenomen.

Bybefolkningen merket massesulten i mindre grad. De fikk stort sett det nødvendige fordi bøndene måtte levere sine kvoter. De hadde lovet stadig bedre matmengder siden det var hva Mao ville ha. Fra landsbyer til fylker og provinser hadde partiledere lovet stadig bedre resultater. Det var bøndene som ikke hadde lovet noe som helst, som ble sittende igjen med stadig mindre.

Sult og elendighet ble holdt skjult for vestlige besøkende, enten de var maoistiske «venner» eller diplomater som reiste rundt for å bli vist hvor godt landet tross alt klarte seg. Og de gikk fem på, også de som var kritiske og ikke trodde på propagandaen.

Den svenske maoisten Jan Myrdal skrev boka «Rapport fra en kinesisk landsby» basert på et noen uker langt opphold i et område som ikke var langt fra der sulten herjet. Han så ikke noe til dette. Tvert imot hadde folk det brukbart godt. Boka og budskapet gikk verden rundt. Den norske ambassadør Erik Dons, en meget kritisk mann med et skarpt blikk for realitetene, skrev i en rapport hjem til Utenriksdepartementet i 1959:

«Man har avskaffet massehungeren i China. Hundretusener dør ikke lenger av sult straks det minste hender med høstutbyttet.»

Xi manet til studier av den over 170 år gamle boka for å forstå kraften og sannheten i marxismen.

Hukou-systemet, som hadde eksistert siden uminnelige tider, var bevart. Det var et bosettingssystem som bestemte hvor du kunne bo og leve. Uten godkjenning og tillatelse fikk du ingen skolegang til barna, ingen offentlig støtte og ingen medisinsk hjelp ved sykdom eller skader. Og omfanget av støtte var ytterst magert, selv om du hadde papirene i orden. Bøndene var og er annenklasses mennesker, og partiet ville ikke ha millioner sultende mennesker vandrende i byene og boende på gatene.

Det samme systemet gjelder fortsatt, men noen endringer er kommet fordi storbyene hadde et enormt behov for arbeidskraft. De rundt 200 millionene med migrantarbeidere har kommet til byene fordi de kan tjene like mye på en måned som en bonde tjener på et år. Men fortsatt snakker vi om rundt 1.000-1.200 kroner per måned. Barna blir etterlatt i landsbyene med besteforeldrene. De får de dårligste lærerne og det dårligste helsevesenet, om noe i det hele tatt. Bondevennlig?

 

Marx, Lenin, Stalin og Mao

Men de såkalte marxist-leninistiske klassikerne omtales ikke så ofte som før, eller? Det stemte inntil Xi kom til makten i 2012. Men alt snakk om reformer åpnet ikke vei for store politiske endringer. Massakren på demokratibevegelsen viste at kommunistpartiet ikke ville slippe til politiske kritikere.

Virkeligheten slår likevel tilbake og forteller sin egen historie.

Xi fortalte så meget hurtig hele partiet hvor skapet skulle stå. I desember 2012, bare noen få uker etter at han var valgt til generalsekretær i partiet, holdt han en tordentale hvor han skjelte ut Mikhail Gorbatsjov og andre sovjetiske ledere for å ha latt Sovjetunionen og det sovjetiske kommunistpartiet falle sammen som et korthus. Gorbatsjov ble omtalt som en sviker, og det samme ble alle som ville oppgi Lenin og Stalin.

På møter i politbyrået har Xi blant annet drevet igjennom studier av Det kommunistiske manifest, forfattet av Karl Marx og Friedrich Engels i 1847, og som forfatterne selv alt i 1872 sa, var «foreldet på enkelte punkter». Marx og Engels tillot seg likevel ikke å forandre Manifestet fordi det var blitt et historisk dokument.

Xi manet til studier av den over 170 år gamle boka for å forstå kraften og sannheten i marxismen, ifølge en melding fra nyhetsbyrået Xinhua i april 2018. Han har også tatt til orde for studier av Mao Zedong på politbyråets møter. For befolkningen som husker tilbake i tid, må det kjennes som en fremmed og skremmende kursendring.

 

Forbudt historiedebatt

Et forbud mot å diskutere KKPs historie er trolig ment å bidra til å opprettholde partiets enestående maktposisjon og hindre misnøye. Ikke minst gjelder det de mest katastrofale kapitlene som «Det store spranget framover» (1958-1961) og «Kulturrevolusjonen» (1966-1976). I de to periodene mistet henholdsvis 45 og 1,5 millioner mennesker livet, men tallene er usikre fordi den viktigste, sentrale arkivene forblir lukket og låst. Også andre kampanjer på 1950-tallet kostet mange liv.

«Dokument nr 9» kom fra partiledelsen i 2013 og forbød såkalte «nihilistiske» holdninger til partiets historie. Noen mente rett og slett at Maos periode fra 1949 til 1976 i hovedsak burde fordømmes. Men det var ikke mulig, mente Xi. Det ville undergrave hele partiets legitimitet. Fortielse er også blitt det viktigste våpenet for å hindre at folk snakker om massakren på demokratibevegelsen i juni 1989.

Han er sjef for partiet, sjef for de væpnede styrkene og statens president.

Xi, den mektigste kinesiske lederen siden Mao, vil sole seg i glansen fra den unike økonomiske og militære oppbyggingen Kina har gjennomført de siste 40 årene. Det vil overraske mye om noen kritikk av kommunistpartiet blir uttalt. Myten om partiets og kommunismens ufeilbarlighet skal videreføres.

Virkeligheten slår likevel tilbake og forteller sin egen historie. Etter at studenten Xiong Xuan’ang ble best av alle ved opptaksprøven til universitetene i Beijing i 2017, ble han intervjuet av Beijings medier. Som sønn av et diplomatpar innrømmet han at han var privilegert. «Alle de beste nå kommer fra rike familier,» sa han. «Det blir veldig vanskelig for studenter fra landet å komme inn på gode universiteter.» Ifølge The Economist 27. mai i år fikk han mye ros i kommentarer på nettet for sin oppriktighet.

94 medlemmer av Den nasjonale folkekongressen og Den politiske rådgivende forsamlingen, i alt 5.000 representanter, var dollarmilliardærer, ifølge en årlig rapport, The Hurun Report.

 

Nyskrevet historie

I april i år publiserte KKP en ny, revidert utgave av partiets historie som slutter opp om Xis. Med utgivelsen fulgte opplysningen om at alle partiets 92 millioner medlemmer, alle soldater og offiserer, studenter og skoleelever skal studere boka det kommende året.

Xi har analysert seg fram til at han nå har et tidsvindu på 10-15 år for å etablere Kina på toppen som verdensmakt.

Få  snakker derimot høyt om å begrense Xis makt. Han er sjef for partiet, sjef for de væpnede styrkene og statens president. Det siste er mest for syns skyld. I tillegg er han leder for åtte av partiledelsens kommisjoner for finanspolitikk, utenrikspolitikk, reformpolitikken, nasjonal sikkerhet, cybersikkerhet, justis og rettsvesen og Kinas riksrevisjon. Men selv for ham har døgnet ikke mer enn 24 timer.

Xi har analysert seg fram til at han nå har et tidsvindu på 10-15 år for å etablere Kina på toppen som verdensmakt, skriver den amerikanske Kina-eksperten Jude Blanchette i tidsskriftet Foreign Affairs July/August 2021, under tittelen Xi’s Gamble,  på norsk Xis hasardspill.

«Når alt kommer til alt kan Xi ha rett i at det neste tiåret kan bli avgjørende for Kinas langsiktige suksess. Det han trolig ikke forstår, er at han selv kan bli den største hindringen,» avslutter han artikkelen.