22. juli er noe vi lever med hver eneste dag

«Jeg har opplevd dette som en ren heksejakt, hvor hensikten til Jonas Gahr Støre tydeligvis har vært å kneble ytringsfriheten på et tema som er noe av det viktigste vi må diskutere for Norges fremtid. Jeg kommer aldri til å godta at debatten legges på Støres premisser», skrev Listhaug på sin egen Facebook-side.

Statusen var helt hårreisende.

Tårene rant mens jeg leste, der jeg satt på kontoret mitt i Rådhuset. En kollega kom inn og ble veldig forvirret. Han spurte om hvorfor jeg gråt.

– Folk ser på dette som en seier, sa jeg.

– Men hun kommer tilbake, og ingen har lært noen ting.

Fremskrittspartiets kronprinsesse gikk av som justisminister 20. mars 2018, og insisterte på at hun gikk frivillig. I det samme innlegget på Facebook skrev hun at statsminister Erna Solberg og partileder og finansminister Siv Jensen var villige til å la henne trekke seg selv og ikke tvinge henne til å trekke seg. Samtidig hadde Rødt stilt mistillitsforslag i Stortinget, et forslag mitt eget parti var villig til å støtte.

Jeg mener at mistillit sjelden løser noe som helst, men reduserer en viktig problemstilling til et for enkelt spørsmål. Da Listhaug gikk av, var det gått 11 dager siden hun ved hjelp av rådgiver Espen Teigen hadde lagt ut et meme, et bilde med tekst, på Facebook. Bildet var av maskerte IS-krigere, teksten at «Arbeiderpartiet mener terroristers rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet».

Innlegget var en kommentar til debatten om at Ap hadde gått imot FrPs forslag om å ta det norske statsborgerskapet fra «personer som mistenkes å utgjøre en trussel mot nasjonale interesser», uten å gå via domstolene. Statusen var helt hårreisende.

Jeg valgte å ta Listhaug på ordet, siden hun sa at hun ikke tenkte tanken på å koble det hun skrev, med det som skjedde 22. juli.

For det første er det selvsagt en vulgær fordreining av et standpunkt som handler om noe helt annet: Også Arbeiderpartiet var tilhengere av muligheten til å frata folk det norske statsborgerskapet, men vi ville at det skulle gå veien om domstolene. Vi er en rettsstat.

Regjeringspartiet Venstre var enige med oss. For det andre er selve påstanden, at Arbeiderpartiet setter terroristers rettigheter over nasjonens sikkerhet, en grusom anklage mot et parti som har vært mål for og mistet 69 av sine beste i historiens verste terrorangrep. For det tredje var tidspunktet for denne statusen helt spesiell.

Listhaug skrev dette på premieredagen for Erik Poppes rystende film om de 72 minuttene terroren varte på Utøya. Det var en dag mange i vår bevegelse gruet seg for, og som gjorde at vi var spesielt følsomme, til dels retraumatiserte, akkurat denne dagen.

Mange av oss hadde fått se filmen på forhånd, jeg så den på en egen visning på Gimle kino 4. februar, for Utøya-overlevende og etterlatte. Filmen satt i margen på oss. «Utøya 22. juli» er en film alle bør se, fordi den både respektfullt og dramatisk viser akkurat hvordan det var å være på sommerleiren mens terroristen jaktet på oss.

Jeg tror filmen kan føre til større forståelse. Derfor, da Sylvi Listhaug la ut sitt meme, inviterte jeg henne med meg på kino. I avisa og på Facebook, i en kampanje som skulle hylle Per Fugellis ånd. Etter filmen skulle vi snakke sammen og reflektere.

Jeg ville få Listhaug til å forstå hvorfor.

«Jeg skjønner godt at folk reagerer på innlegget hennes. Jeg kunne også ha vært en av dem som bare sa at hun skal gå av, at Erna Solberg ikke gjør jobben sin, og at Listhaug nører opp under hat. Men jeg har lyst til å prøve en litt annen fremgangsmåte», sa jeg til VG 15. mars.

Da hadde statsminister Erna Solberg allerede sagt unnskyld på vegne av regjeringen for Listhaugs innlegg. Høyre-nestleder og statsråd Jan Tore Sanner hadde lagt seg flat – etter at han først hadde forsvart Listhaug med å anklage Ap-folk som reagerte på innlegget, for å «trekke 22. juli-kortet».

Jeg valgte å ta Listhaug på ordet, siden hun sa at hun ikke tenkte tanken på å koble det hun skrev, med det som skjedde 22. juli. Uvitenhet kan vi alle rammes av. Min intensjon var å få henne til å forstå hvorfor det var galt å ytre seg slik hun gjorde, og denne filmen er det nærmeste du som ikke var der, kan komme i å forstå hva som skjedde i de 72 minuttene.

For oss som overlevde, er 22. juli noe vi lever med hver eneste dag. Det er et enormt traume, som vi ikke bare tenker på en dag i året. Det er med oss, og meg, hver eneste dag. Jeg ville få Listhaug til å forstå hvorfor.

Jeg er helt enig i at uttalelsen er rasistisk.

«Hun skrev at det ikke var meningen å nøre opp under hat mot Ap. Jeg skal ta henne på ordet, men det hun skrev, førte til at flere reagerte. Hun må se forskjellen på hva hun mente med innlegget, og hvordan folk oppfatter det der ute», sa jeg.

Listhaug takket ja gjennom VG. Men hun ble ikke med på kino. Hun gikk av som statsråd før det ble noe av. Vi gjorde henne til martyr. Hun gikk av, hun kom tilbake, og ingen lærte noen ting.

Før terroren tenkte jeg annerledes. Da Eskil Pedersen på vegne av AUF våren 2011 politianmeldte Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde for brudd på den såkalte rasismeparagrafen, den daværende paragraf 135a, støttet jeg avgjørelsen.

Den våren sa Tybring-Gjedde i forbindelse med Fremskrittspartiets landsmøte at «Mobbing er det overalt, men det er noe annet når innvandrergutter går sammen i gjenger, mot norske gutter. Det er ingen tvil om at innvandrergutter blir hissigere enn norske – det ligger i kulturen».

Jeg er helt enig i at uttalelsen er rasistisk. Å kritisere noen for hva de mener, eller hva de gjør, mener jeg er helt greit. Å kritisere noen for hvem de er, og ikke kan gjøre noe med, er noe helt annet. Å påstå at innvandrere generelt har en kultur som gjør at de blir mer hissige enn nordmenn, er en grov påstand om en stor gruppe som ikke kan noe for eller gjøre noe med hvem de er.

Koranbrenning er for eksempel en unødvendig provokasjon.

Dessuten er det selvsagt og heldigvis helt feil. Jeg er også enig med Eskil i at Christian Tybring-Gjeddes uttalelser var «diskriminerende eller hatefulle ytringer om hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse». Derfor støttet jeg først anmeldelsen og forsvarte den både internt og eksternt.

Etter 22. juli gjorde jeg helomvending. I tida etter terroren reflekterte jeg mye over hvordan jeg tror ekstreme holdninger kan og bør bekjempes. Dette er en pågående refleksjon for meg fremdeles, men jeg har i alle fall en klar konklusjon: Det blir ikke mindre rasisme av å politianmelde stortingsrepresentanter som Christian Tybring-Gjedde. Eskil burde heller utfordret Tybring-Gjedde med et krast Facebook-innlegg, skrevet en kronikk i Dagbladet og stilt til debatt mot ham i Dagsnytt Atten.

Da ville publikum fått høre argumentene på begge sider, og ideelt sett kunne også FrP-representanten moderert seg. Loven kan være viktig vern for svake grupper. Men politikere bør ikke hoppe rett på juridiske verktøy mot hverandre, vi har språket som vårt viktigste verktøy.

Det betyr ikke at vi aldri skal bruke loven, men jeg synes vi først bør stille oss selv spørsmålet: «Hva er det egentlig som virker best?» Det er ulike måter å møte mennesker på, og det er ulike måter å møte såkalte sinte, unge menn på. Du trenger ikke tråkke på følelsene deres. Koranbrenning er for eksempel en unødvendig provokasjon.

Men å brenne bøker er en uting, vi er ikke autoritære mennesker.

Jeg likte det ikke da Sian, den islamfiendtlige organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge, brente Koranen på en demonstrasjon i Kristiansand i fjor. Etterpå brukte jeg tid i sørlandsbyen sammen med unge med minoritetsbakgrunn, de var krenket og såret. Brenningen var med å skape følelsen av utenforskap for muslimske ungdommer i Kristiansand. De ville at det skulle være forbudt.

Jeg forstår hvorfor de var krenket, brenningen var en spotting av deres religion. Men ingen blir klokere av at politiet går etter rockeband som brenner Bibelen på konsert, eller etter Sian i Kristiansand. Troen bør ikke reduseres til en bok eller et bønneteppe, som noen av mine muslimske venner så klokt har uttalt.

Jeg liker det heller ikke når folk brenner aviser, slik som Per Sandberg og Bahareh Letnes gjorde i en fotoserie i gratisavisa Natt og Dag, eller da tidligere justisminister Anders Anundsen brente Tønsbergs Blad. Slik brenning symboliserer forakt for kunnskap.

Derfor likte jeg heller ikke da en partikollega la ut et bilde av Hege Storhaugs bok Islam. Den 11. landeplage foran peisen på hytta si. En anonym milliardær hadde kjøpt tusenvis av bøker og sendt dem til norske politikere og journalister, noen sa jeg burde brenne min utgave også. Men å brenne bøker er en uting, vi er ikke autoritære mennesker. Vi tåler at våre holdninger får motbør.

Men stiller vi like mye opp for muslimene i dag?

Dessuten bør vi ha selvtillit nok til å stille opp med våre argumenter. Vi husker alle historietimene fra barne- og ungdomsskolen. Vi lærer om historien blant annet for å unngå å gjenta historiske feil – uansett hvem det gjelder. I dag er vi ikke stolte av at «Jødeparagrafen» i sin tid nektet jøder adgang til Norge, og deportasjonene av jødene under andre verdenskrig er mørke øyeblikk i norsk historie. Nå skulle «vi alle» ønske at vi kunne stilt opp for hver eneste norske jøde under andre verdenskrig.

Men stiller vi like mye opp for muslimene i dag? Noen av de mest brukte «stygge» ordene i norske skolegårder i dag er jøde, homo og hore, i tillegg vokser muslimhatet. Det forteller meg at vi fremdeles har en vei å gå. Målet med ytringsfriheten er at vi skal lytte til hverandres gode argumenter for å bli klokere på begge sider. Den som tyr til vold, er tom for argumenter.