365 dager med protest. Hvordan ser Georgia ut nå?

Langs Rustaveli-avenyen i Tbilisi kjører biler i konstant, dundrende hast hele døgnet. Omgitt av museer, hoteller og luksusbutikker ligger også parlamentet i Georgia, omtrent midt på den halvannen kilometer lange gata. Jeg er her en torsdag kveld i slutten av oktober, og på fortauet utenfor nasjonalforsamlingen teller jeg 70 mennesker.

Det hele er som en gjennomarbeidet danseforestilling, alle flyter frem til sine plasser.

I elleve måneder har de stått her for sin europeiske framtid. Gjennom snø, kulde, vind, regn og sommerens hete. Noen ganger flere, noen ganger færre. Omtrent på slaget klokken 21.30 stilner de trafikken, når en eller to eller en gjeng beveger seg ut fra fortauet og over på gaten. De holder det georgiske flagget høyt hevet, plystrer og roper tavisupleba – frihet – og Sakartvelo – Georgia. En løshund setter i gang med å bjeffe mot bilene, den gjør det hver dag. Det hele er som en gjennomarbeidet danseforestilling, alle flyter frem til sine plasser.

En runddans

Politiet har sin rolle. Fram til dette øyeblikket har de stått på andre siden av gaten, i gruppe. Nå veiver sjefen til de andre enhetene. To politibiler uler – dette er lyden av protesten – og stiller seg på tvers av gata, på hver sin side av demonstrantene for å stanse bilene. En buss må rygge, den får hjelp av et par politimenn. En svart varebil setter på blålysene og gjør seg klar til å frakte folk i arresten.

På fortauet står lærere, leger, turistguider, bedriftseiere, studenter, prester – til og med Georgias tidligere etterretningssjef, Sjalva Lomidze, står her.

En svart varebil setter på blålysene og gjør seg klar til å frakte folk i arresten.

Han trakk seg fra stillingen i fjor da han fikk vite om den såkalte «russiske loven» som skulle legges fram for parlamentet, en lovendring som fikk hundretusenvis av georgiere til å ta til gatene. For ham var det uforenelig med håpet om å få Georgia inn i EU.

– Dette er min personlige støtte til Georgias EU-integrasjon, og det minste jeg kan gjøre for framtidige generasjoner, sier Lomidze til meg.

 

Et langt år

Han vil ikke selv blokkere gaten, men støtter demonstrantenes rett til å gjøre det.

Det har vært et langt år i Georgia. Etter parlamentsvalget i oktober fjor, der Georgisk drøm og oligarken Bidzina Ivanisjvili proklamerte sin tredje valgseier, har det bare gått nedover. Valget var preget av en truende og voldelig atmosfære, ifølge internasjonale observatører, som også rapporterte om alvorlige eksempler på valgfusk som kjøp av stemmer og trusler mot velgere.

Men gatene tok ikke fyr før statsminister Irakli Kobakhidze (Georgisk drøm) varslet at landet ville utsette EU-integrasjonen til 2028. Landet oppnådde kandidatstatus til EU bare to år tidligere, en hendelse som ble feiret stort i Georgia. Endelig ble de plassert der de følte seg hjemme politisk, i Europa, heller enn ved sin geografiske nærhet til Asia, Midtøsten – og Russland. Statsministerens annonsering opplevdes som et svik.

Brutalt politi

28. november 2024 gikk tusenvis av mennesker ut i gatene ikke bare i hovedstaden Tbilisi, men også i Batumi, Kutaisi, Zugdidi og Poti. Det var spontant, demonstrasjonene hadde ingen ledere

Bildene fra de første dagene viser brutale scener. Raketter fyrt opp fra demonstranter ble besvart med tåregass og vannkanoner fra politiet. Mange ble banket opp, enten av opprørspoliti eller deres «gode hjelpere», svartkledde, maskerte menn som fikk tilnavnet titusjkier.

Reportere uten grenser meldte om at 70 journalister var blitt angrepet

Navnet kom fra en til forveksling lik type «sikkerhetsfolk» som dukket opp under Majdan-bevegelsens demonstrasjoner i Ukraina på starten av 2010-tallet.

Journalister på jobb var et mål denne første tiden. Reportere uten grenser meldte om at 70 journalister var blitt angrepet, arrestert eller fikk utstyret sitt knust bare i løpet av de første ukene. En journalist fikk en alvorlig nakkeskade da han på direktesendt TV ble banket opp av opprørspoliti.

Ingen dømt

Ingen har senere blitt tiltalt for volden mot sivile demonstranter. Etter de ti første dagene flyttet brutaliteten seg vekk fra gatene og inn i lovendringer og rettssaler.

Bare det siste halvannet året kan vi telle 24 autoritære lovendringer og -innføringer, ifølge en oversikt hos nettmediet OC-media. Det inkluderer innstramminger overfor sivilsamfunn, medier og deltakere i demonstrasjoner, forbud mot «LHBT-propaganda» og en forenkling for å forby politiske partier. Bøtene for å demonstrere har vokst i takt med regimets frustrasjon med protestene. I dag kan demonstranter få 15 dagers fengsel for å stenge veien.

Flere fanger enn Russland

Georgia har nå flere politiske fanger per capita enn Russland, ifølge OSCE-sjef og Finlands utenriksminister Elina Valtonen, som for øvrig selv ble idømt en bot på 20.000 kroner for å blokkere veien da hun møtte demonstranter i Tbilisi i oktober.

I fengsel sitter nå de fleste lederne av opposisjonen, sammen med blant annet studenter, lærere, poeter og journalister.

Svinner hen

Et av de mest graverende eksemplene er journalist Mzia Amaglobeli, som har sittet i fengsel siden januar i år. Hun har blitt et symbol på motstanden. Under en av de første rettssakene mot henne holdt hun opp nobelprisvinner Maria Ressas bok, «How to stand up to a dictator» mot kameraene. Boksalget steg med 30 prosent i dagene etterpå, fortalte en av hennes kolleger til meg. Standhaftigheten til Amaglobeli er imponerende – i løpet av høringene, som gjerne varte 6-7 timer, nektet hun å sette seg ned på tiltalebenken. Å sitte ville bety aksept av tiltalen, og det ville hun ikke gi.

Georgierne er kreative

Georgisk drøm, som gikk til valg med slagordet «Mot Europa med fred, verdighet og velstand», har siden valget hardnet retorikken mot EU og deres ledere og diplomater. Det, sammen med volden og de autoritære lovene, har ikke gått upåaktet hen i EU: EUs kommisær for utvidelse, Marta Kos, sa i november at kommisjonen nå bare anser Georgia som «kandidatland på papiret».

Drømmen om Europa svinner sakte hen blant demonstranter og resten av samfunnet.

Slutt på dansen

Nå er det også slutt på å blokkere veien, en symbolsk handling som har vært viktig for mange demonstranter. Etter 339 dager ville ikke politiet ville ikke lengre delta i dansen. Herfra og ut har politiet stilt seg opp skulder ved skulder, i en lang lenke som en menneskelig barriere mellom demonstrantene og biltrafikken utenfor.

Men georgierne er kreative. Nå kjører flere biler enn før med vinduene åpne og veivende ut av vinduet, med heiarop og tuting til de som står på fortauet. Mens de på sin side av fortauet veiver med flaggene sine opp i ansiktene på politiet.

Fortsatt demonstrerer altså georgierne for sin europeiske fremtid. Håpet ligger i de menneskene som møter opp, hver dag.