Demokratiarbeid er et langsiktig arbeid, et krevende arbeid og et arbeid uten umiddelbare resultater. Utøya er et helt unikt sted for å forandre verden til det bedre.
Siden åpningen i 2016 har hovedoppgaven vår i Hegnhuset vært å fylle bygget med aktivitet. Med dette ble det også en klar endring i arbeidsmåte og oppgaver. Fra hovedsakelig å håndtere og lede en prosess, en slags kombinert visjon- og fredsprosess hvor vi var på konstant leting etter svar og løsninger, visste vi nå i større grad hva vi ville, og hvordan vi kunne oppnå det.
Når vi skulle bygge opp Utøya som et læringssenter, et sted for demokratilæring, for arbeid mot radikalisering og ekstremisme, var det nærliggende å legge vekt på høyreekstremisme. Utøyas historie har helt siden Martin Schei reiste til Spania direkte fra Utøya for kjempe mot fascistene i Spania i 1937, handlet om kampen mot nettopp høyreekstremisme og fascisme. Breivik var en ensom taper, men var ikke alene om sitt hatefulle tankegods.
Mange opplevde at hatet og drapstruslene roet seg ned en periode, men bare for en stund.
Han ble ikke født ut av ingenting, han har ikke skapt sin egen verden. I bagasjen han hadde med seg til Utøya, var det ikke bare våpen og ammunisjon, men også ideer som fikk ham til å tro at han handlet rett. Angrepene 22. juli ville ikke skjedd uten en forankring. Og hatet terroristen så brutalt ga uttrykk for, lever videre i en rekke miljøer.
Man skulle kanskje tro at disse miljøene stilnet etter 22. juli. Svært mange AUF-ere og overlevende fra angrepet på Utøya kan dessverre fortelle at det ikke er tilfellet. Eksemplene er altfor mange. Til Eskil kom meldingene allerede 23. juli, dagen etter.
«Det er ikke over. Ring sykehuset. Gud signe Kongen.»
Mange opplevde at hatet og drapstruslene roet seg ned en periode, men bare for en stund. Så blusser det opp igjen; i perioder har det eksplodert – under den såkalte flyktningkrisen i 2015, for eksempel. Eller etter at Sylvi Listhaug anklaget Arbeiderpartiet for å sette hensynet til terrorister over nasjonens sikkerhet. For andre har hets og trusler vært en del av hverdagen i alle årene etter 2011.
«Håper og se deg liggans under Utøya til neste år:) Din feige jævel.. Synd ikke Breivk tok livet ditt, Ellers gjorde han en helt grei jobb.»
«Synd å si det. Men desverre lever du på lånte minutter. Bare vent til årets AUF-leir. Hvis du tror 2011 ble en massakre så bør du ikke komme i år… Merkelig nok vil dette også bli siste år en Stoltenberg er i norsk rampelys.»
«Anders Behring Breivik gjorde en kjempejobb. Godt gjort. Hva skulle vi gjort uten han. Håper han gjentar sine bravader så blir vi kvitt asylelskerne på utøya.»
Vi kan ikke møte dette med kjærlighet, toleranse, åpenhet og forståelse. Her mister toleransen sin funksjon.
Hverken Kripos eller politidistriktene vet hvor mange hatmeldinger som sendes i Norge, men politiet er bekymret over en kraftig stigning i tallene: I 2016 ble 466 slike saker anmeldt – en økning på 34 prosent fra 2015. I 2017 var tallet steget til 549. I Oslo-politiets hatkrimrapport fra 2018 heter det at «det er svært få anmeldelser av hatkrim på nett/sosiale medier. Her er det grunn til å anta store mørketall».
Under byggingen av Hegnhuset i 2016 kom jeg en kald vårdag som vanlig på jobb på Utøya. Fredrik, arbeidslederen fra entreprenøren, ba meg komme ned til byggeplassen. Jeg gikk ned på teltplassen, gjennom gjerdene, inn på det stadig våte og nylagte betonggulvet og inn under det gamle Kafébygget. I løpet av helgen var det noen som hadde brutt seg inn på området og tatt seg ned hit, kunne Fredrik fortelle. Her i mørket hadde noen risset inn store hakekors i kjellertaket.
I motsetning til taggingen på pumpehuset noen år tidligere var ikke dette gjort av en velmenende idiot. Gjerningsmannens ideologi lever åpenbart videre. På skøytebanen hjemme på Bekkestua så jeg en dag at noen hadde malt HH og 88 på stolpene rundt isbanen. HH, eller tallkombinasjonen 88, er et av nynazistenes mest anvendte symboler. H er den åttende bokstaven i alfabetet, og forkortelsen står for Heil Hitler. På Bekkestua er det kanskje lett å male over, gå videre og tenke at det bare er forvirret ungdom som står bak. Når vi nå, tre og et halvt år etter at høyreekstremismen sist var på øya, igjen så hatet ta form her, satte det en støkk i oss alle.
Blant alle politiske skillelinjer, konflikter og samfunnsdebatter er det i det minste én ting alle må kunne være enige om: Fascisme og nazisme skal vi ha nulltoleranse for. De dyrker hat. Rasehat, homohat, kvinnehat. Hat mot psykisk syke og utviklingshemmede. Vi kan ikke møte dette med kjærlighet, toleranse, åpenhet og forståelse. Her mister toleransen sin funksjon.
Selv om gjerningsmannen har fått sin dom, vokser hatet videre, både i Norge og ute i verden. De siste årene har vi vært vitne til at flere hundre nynazister har marsjert taktfast gjennom gatene i flere norske byer, med uniform og vaiende faner. I sin trusselvurdering for 2020 vurderte PST det som like sannsynlig at en terrorhandling ville bli utført av høyreekstreme som av ekstreme islamister. De siste årene har høyreekstreme gjennomfør terrorangrep mot minoriteter, religiøse samfunn og politiske motstandere over hele verden.
Det var bred enighet om at hatet måtte bekjempes. I dag er det svært lite som tyder på at oppgjøret har vært vellykket.
I USA avdekkes det månedlig høyreekstreme angrepsplaner, mens tyske sikkerhetsmyndigheter har registrert et rekordhøyt antall høyreekstreme. 9. april, dagen for Nazi-Tysklands invasjon av Norge, hengte nynazistene i 2019 opp bannere flere steder i Kristiansand, med hakekors og teksten «Vi er tilbake». Noen nazister organiserer seg formelt, møtes fysisk og rekrutterer medlemmer gjennom demonstrasjoner, flygeblader og stands. Andre gjemmer seg i internettets mørke kriker og kroker. Philip Manshaus drepte sin egen lillesøster fordi hun ikke var hvit. Han ville initiere rasekrig.
Hans forbilde var mannen som tok livet av 51 mennesker i moskéangrepet på New Zealand i mars i 2019, samtidig ønsket han å bli tatt opp som medlem i nynazistorganisasjonen Den nordiske motstandsbevegelsen. Internasjonalt ser vi at en rekke av terroristene har inspirert hverandre gjennom disse kanalene. Mannen bak angrepet på New Zealand hedret Breivik. Det var fra Norge terrorbølgen startet. Terroristens mål var å inspirere andre. Han har lykkes med det. Terrorangrepet 22. juli kunne vært et stort tilbakeslag for den ekstreme høyresiden i Norge og i Europa.
Å anerkjenne at verden er kompleks, er i seg selv å ta avstand fra ekstremistisk tankegods, som fremmer forenklede svart-hvitt-verdensbilder.
Det var bred enighet om at hatet måtte bekjempes. I dag er det svært lite som tyder på at oppgjøret har vært vellykket. Som journalist Harald Klungtveit beskriver det i sin bok Nynazister blant oss: «Terrorsaken i Bærum understreker hvor tilfeldig det kan være om de farligste nynazistene befinner seg i eller utenfor en organisasjon. Det viser hvor raskt radikaliseringen kan skje når det er et koldtbord av høyreekstreme fellesskap å velge blant.»
Å bruke Utøya til å bekjempe høyreekstremt hat ville vært naturlig og viktig. Men ville det vært riktig? Radikalisering og ekstremisme finnes i andre ideologier også. Og ungdom er de mest utsatte. Vi kunne valgt en annen retning, et snevrere nedslagsfelt. Vi kunne valgt å konsentrere oss kun om hatet som rammet Utøya.
Men en essensiell del av forebygging av all ekstremisme og radikalisering handler om å bygge, ikke bare bekjempe. Bygge en demokratisk kompetanse hos nye generasjoner. Demokratisk kultur er ikke noe et samfunn får gjennom vedtak i en nasjonalforsamling. Demokrati er en kontinuerlig prosess som må hegnes om hver dag. Demokratisk kompetanse må læres, utprøves og trenes. Utvikler ungdom verktøy for kritisk tenkning, kildekritikk, demokratisk dialog og aksept for uenighet, vil de ha med seg en viktig ballast videre i livet. Å anerkjenne at verden er kompleks, er i seg selv å ta avstand fra ekstremistisk tankegods, som fremmer forenklede svart-hvitt-verdensbilder.
Utøya er et helt unikt sted for å forandre verden til det bedre.
Ved at det tilrettelegges for engasjerende aktiviteter på innsiden av Hegnhuset, direkte på utsiden av Kafébyggets kulehull og synlige spor på terror, vil diskusjoner om demokratisk kultur forsterkes på en helt annen måte enn andre steder. Det å arrangere læringsaktiviteter for ungdom nettopp her, slik at de får mulighet til å snakke om hva demokrati betyr for dem, hva som truer demokratiet, og hvordan de selv som medborgere kan fremme demokrati i hverdagen, gjør det tydelig at Utøya kan spille en sentral rolle for alle typer ungdommer. Demokratiarbeid er et langsiktig arbeid, et krevende arbeid og et arbeid uten umiddelbare resultater. Utøya er et helt unikt sted for å forandre verden til det bedre.
Dette er et utdrag fra boka Ingen mann er en øy, utgitt på forlaget Res Publica. Forlaget og Agenda Magasin er del av det samme selskapet.
Kommentarer