Å grønnvaske hatet

Den noe uvanlige matchen mellom miljøkamp og høyreekstremisme forvirrer, ettersom høyreekstremismen ofte er presentert som hypermaskulin, brutal og aggressiv. Likevel har det dukket opp et vegansk nazi-matlagningsprogram på tysk YouTube, mens nordiske nynazister ønsker seg bærekraftige, økobevisste og dyrevennlige samfunn.

Flere i media avskriver denne grønne vendingen som et sleipt forsøk på å mainstreame nazismen, men overser dermed at grønne ideer er fundamentale i nazistisk ideologi.

Hvor likt er egentlig nazi-miljøvern og typisk venstreside-miljøvern? Kan det virkelig ha seg at “vi” – venstresidas økofeminister, miljøbevisste veggiser som resirkulerer, handler økologisk og secondhand – har noe til felles med “dem”, nazistene?

«Nipsterisme» blir en måte å putte et yngre fjes på nynazisme.

Mange av oss blir dypt indignerte av påstanden. Hvordan kan de bry seg om dyrevelferd og støtte folkemord samtidig? For å forstå nazibevegelsenes tiltrekningskraft og dens økte mobilisering, må vi anerkjenne at miljøvern og nazisme er nærmere bekjente enn vi liker å tro.

Nipsterne er her

Nynazismens nye fjes diskuteres i Rolling Stones-artikkelen «Heil Hipster: The Young Neo-Nazis Trying to Put a Stylish Face on Hate» av Thomas Rogers. På 90-tallet var den typiske nynazisten en aggressiv skinnhead ikledd bomberjakke og ståltå-boots, men i dag har flere uttrykk dukket opp.

Dagens nynazistiske bevegelser kommersialiserer og mainstreamer nazisme for å nå fram til yngre folk, hevder redaktør for det tyske anti-ekstremistiske nettstedet Netz Gegen Nazis, Simone Rafael. Skinhead-stilen forsvant utover 2000-tallet fordi samfunnet begynte å reagere mot det ekstreme høyre, og unge sympatisører ville ikke bli stigmatisert. I stedet dukket «nipsteren», eller nazi-hipsteren, opp.

Nipsteren ikler seg ray bans, tote bags og skinny jeans og Rafael forklarer at denne looken skiller seg fra en ellers «mandig» kultur foretrukket av nynazister. Hen ligner hipster’n i gata. «Nipsterisme» blir en måte å putte et yngre fjes på nynazisme, samtidig som det tillater folk å kombinere ideologi med personlig identitet.

I så fall ligner dette en mulig venstreorientert tankegang

Rogers introduserer oss for guttene bak det nynazistiske, veganske matlagningsprogrammet Balaclava Küche, hvor to entusiastiske, vimsete verter – kledd i finlandshetter og t-skjorter med anti-immigrasjonstrykk – tilbereder fristende veganske retter foran kamera. De unge mennene hevder de vil formidle politikk på en «artig og sympatisk» måte, og at virale kampanjer treffer folk mye bedre enn aggressive gatedemonstrasjoner.

Artikkelforfatteren, i likhet med flere kommentatorer, presenterer Balaclava Küche og denne grønne vendingen som en kapring av populærkultur og tradisjonelle venstreside-saker for å gjøre nazismen tilgjengelig for unge folk (Rogers 2014, Schumaker 2015, Sommer 2015).

Veganisme og rasisme

Programvertene erklærer at de vil motivere folk til å spise mindre animalske produkter, men ingen kommenterer hvorfor. Her må vi huske forskjellen på dyrevelferd og dyrs rettigheter – førstnevnte rettferdiggjør ansvarlig utnyttelse av dyr for å tilfredsstille menneskelige behov, mens sistnevnte forkynner at dyr ikke skal utnyttes av mennesker da de har rett til sin egen kropp. Siden Balaclava Küche-gutta er veganere er det sannsynlig at de bryr seg om dyrs rettigheter, og kanskje også helsespørsmål, som å unngå hormoner i meieriprodukter. I så fall ligner dette en mulig venstreorientert tankegang.

De knytter innvandring til mat og importpolitikk

Å følge en vegansk diett kan by på utfordringer i et animalsk orientert samfunn, så hvis veganisme kun er et markedsføringstriks, lar jeg meg imponere av Balaclava-guttas standhaftighet. De sier at lokal handel og veganisme er uttrykk for radikalitet som lar dem praktisere ideologi i hverdagen. Som “oss” er gutta opptatt av å kjøpe regionale, økologiske varer, samt å ikke støtte store konglomerater og kapitalisme.

Men det ser ut til at vi har ulike begrunnelser for å motstå kapitalen: Guttene hevder at en må kjøpe regionale og ikke importerte produkter, for «det er der det starter». Innvandring, altså. Nå forstår jeg hvordan veganisme og rasisme kobles: De knytter innvandring til mat og importpolitikk. Dette høres ikke kjent ut, ei resonnerer det med mitt venstreorienterte miljøvern. Så, hvor like er vi egentlig?

Også i Norge

Balaclava-guttene fremhever likheter med venstre-miljøvern når de hevder at venstresida ikke er «berettiget til veganisme». Det gjør også Den Nordiske Motstandsbevegelsen (NMB), den største nynazistiske organisasjonen i Skandinavia. Etter å dømme fra nettsidene og de, for det meste, mannlige representantene der, har de ikke et nipster-image. Men flere, som lederen for den norske fraksjonen, Haakon Forwald, er ofte observert i sporty, praktiske klær, som en annen markavandrer. Klesstil og utseende avslører ikke hans nazi-sympati.

De vil “ta tilbake” miljøpolitikk fra venstresida, og har tilsynelatende omfattende kunnskap om bærekraftighet, resirkulering og overforbruk.

NMB har en grønn profil, og sikter faktisk på å bli «det nye grønne partiet» i sine respektive land. Manifestet til den norske fraksjonen Frihetskamp lyder:

«[Vi ønsker å] skape et moderne samfunn i harmoni med den naturlige orden. Våre dyrebeskyttelseslover skal legge vekt på etikk fremfor profitt. Naturen og dens ressurser skal brukes med fornuft og fremtiden i tanke.»
(Frihetskamp.net, Vår vei: Ny politikk for en ny tid, 2016:25.)

Vertene kritiserer venstresida for å være “talkers, not doers”.

De beskriver grønn politikk og visjoner som tilsvarer grønne sentrumspartier og miljøverngrupper, og taler for streng dyrevelferd. Websidene, manifestene og imaget er så grundig gjennomtrukket av grønt at det er vanskelig å tro at de kun anvender en mainstreamings-strategi.

NMBs podcast Nordic Frontier har en episode fra 2017 der vertene Michael, Andreas og Johan diskuterer miljøvern og dyrevelferd. De vil “ta tilbake” miljøpolitikk fra venstresida, og har tilsynelatende omfattende kunnskap om bærekraftighet, resirkulering og overforbruk.

Vertene kritiserer venstresida for å være “talkers, not doers”; de er byboere som forsterker kapitalismen og lever i disharmoni med naturen. Vertene hevder også at en må leve agrarisk og selvforsynt for å være en sann miljøverner. Det kan jo også tenkes at NMB vil profittere på forlatte, rurale landskap i en tid hvor unge folk flykter fra bygda i hopetall til fordel for storbyene. Uansett: NMB innrømmer å ha noe til felles med venstresida, men de presenterer seg selv som den eneste genuine representanten for bærekraftighet og miljøvern.

Folkeånden

Som en del av den miljøbevisste venstresida fikk jeg bakoversveis da jeg først oppdaget at nynazistiske overbevisninger gikk overens med mine egne. “De” ser ut til å ha den samme kjærligheten for natur, den samme omsorgen for dyr, den samme veggis-entusiasmen som “oss”. Sjokket skyldes at jeg ikke vil assosieres med disse gruppene – “vi” er overbevist om at vi ikke har noe til felles med nazister. Eller, vi vil ikke ha noe til felles med dem, så derfor har vi simpelthen ikke det.

De ønsker å skape et samfunn «i harmoni med den naturlige ordenen» – hva betyr det?

Min første tanke var at Rafael og andre kommentatorer bidrar til en fremmedgjøringsdiskurs ved å presentere interessen for miljøvern og dyrs rettigheter som en mainstreamingstaktikk. Kommentatorene ignorerer at nynazistene kan ha personlig interesse og omsorg for dyr og natur, fordi deres fremtoning og politikk lar oss tro at de er uten evne til å ha omsorg for noe som helst. Hva hvis vi faktisk har noe til felles?

Likevel, en snedig formulering i NMB-manifestet får meg til å tenke meg om. De ønsker å skape et samfunn «i harmoni med den naturlige ordenen» – hva betyr det?

For å forstå hva denne naturlige ordenen er, må vi anerkjenne at grønne ideer er en vesentlig del av nazistisk ideologi som styrker troen på arisk overlegenhet. Dokumentarist Martin Durkin forklarer hvordan «the volk spirit», eller folkeånden, ble et symbolsk anker for nazistenes konstruksjon av en nasjonal identitet i 30-tallets Tyskland.

Mens tradisjonell nazi-ideologi angrep kosher-slakt, ser vi i dag at NMB og andre høyreorienterte grupper gå hardt ut mot Islamske halal-praksiser som en torturisk slaktemetode.

Folkeånden idealiserte landbruk, natur og ruralt liv mens den polariserte industrielle, kapitalistiske byboere – ofte jøder – som unaturlige utsugere. Denne forståelsen av unaturlig versus naturlig er tett knyttet til et system av motsetningspar som skilte mellom gode og dårlige dyr. For eksempel var ulv og rådyr ansett som overordnede skapninger og ble derfor sidestilt med ariere. Padder og rotter var skadedyr som ble sammenlignet med semittiske folk. De gode dyrene var naturlige deler av naturen, mens de dårlige var unaturlige parasitter – de hørte rett og slett ikke hjemme i den naturlige sfæren.

Sverting av ritualslakt

Nazisme demoniserte også kosher-slakting som en djevelsk metode, og konstruerte en forestilling av jøden som et monster uten medlidenhet og respekt for dyr. Nazistene – og det brede lag av venstresida selvfølgelig – berettiger dyremord, men på en «human» måte. De hevder at rituell slakt volder unødig lidelse, men overser at å drepe dyr vil i ethvert tilfelle påføre lidelse ettersom det mest sannsynlig ikke ønsker å dø for et menneske.

Mens tradisjonell nazi-ideologi angrep kosher-slakt, ser vi i dag at NMB og andre høyreorienterte grupper gå hardt ut mot islamske halal-praksiser som en torturisk slaktemetode. Selv om det er en generell opposisjon mot slakting av dyr uten bedøvelse, kan jeg ikke unngå å legge merke til hvor sømløst svertingen av ritualslakt passer inn i det ideologiske motsetningsparet naturlig/unaturlig og god/dårlig.

Denne ideen fjernet menneskelig verdi fra regnestykket, og åpnet for massemord

Denne splittende verdensanskuelsen gjorde det mulig for nazistene å begå grusomheter mot mennesker, samtidig som de støttet dyrevelferd og miljøvern under andre verdenskrig.

Mennesket og naturen

Idealiseringen av naturen var alltid politisk, fordi “naturlovene” supplerte et hierarki som lot de sterke utnytte de svake. Humanisten Luc Ferry kritiserer både nazister og venstresida for å være biosentriske og monistiske, altså for å sidestille mennesket med natur. I et monistisk syn er alle vesener av lik verdi, og som SS-løytnant Heinrich Himmler sa; «Man is nothing special». Denne ideen fjernet menneskelig verdi fra regnestykket, og åpnet for massemord.

En slik tankegang stemmer overhode ikke overens med min egen. “Vi” mener at alle vesener har verdi uavhengig av art, rase og kjønn, mens nazi-miljøvern er basert på en “naturlig orden” hvor kun enkelte arter er legitime. Miljøforsker Susan Bratton svarer Ferry ved å påpeke at nazistisk ideologi er artssjåvinistisk og motsetningsfylt, helt ulik venstresidas miljøvern, fordi den ekskluderer deler av den biologiske sfæren som unaturlig.

I nazistisk ideologi bestemmer ditt biologiske kjønn hvilken rolle du har i samfunnet

Å avdekke undertrykkelsen som ligger i “naturens orden” gjør det klart at det er store, grunnleggende forskjeller mellom nynazismens og venstresidas miljøvernforståelse. Ifølge den innflytelsesrike økofeministen Greta Gaard, er den ideologien som autoriserer undertrykkelse på grunnlag av rase, klasse, kjønn, seksualitet og fysiske evner nøyaktig den samme som tillater undertrykkelse av dyr og natur. I økofeminismen forklares denne ideologien i sammenheng med en “maskulin kultur” av overherredømme og utnyttelse.

I nazistisk ideologi bestemmer ditt biologiske kjønn hvilken rolle du har i samfunnet, og “naturlige” idealer som heroisk mann og kjærlig hustru ble promotert i nazi-Tyskland. Ifølge manifestet er NMB enige i den tradisjonelle forståelsen: Feminisme vender menn og kvinner mot hverandre og hindrer naturens komplementære kjønnsforhold. At en maskulin utnyttelseskultur er skyld i rasisme, sexisme og undertrykkelse av natur, tør jeg påstå ikke gir gjenklang hos nynazistene.

Naturlig/unaturlig

Ifølge Bratton har venstretilhengere og nazister ulik oppfatning av biologisk mangfold også. Førstnevnte ekskluderer ikke vesener på bakgrunn av egenskaper som rase, religion, art eller seksualitet. NMB, derimot, anser innvandring som en trussel mot et biologisk mangfold, og forklarer dette med en slags økosystem-retorikk:

«Den nordiske motstandsbevegelsen ser alvorlig på invasjoner av fremmede arter som på unaturlig vis har etablert seg i den nordiske naturen, ettersom disse utgjør en formidabel trussel mot både befolkningen, økosystemet og det biologiske mangfoldet.»
(Frihetskamp.net, Vår vei: Ny politikk for en ny tid, 2016:28.)

Ved å ty til tradisjonens motsetningspar naturlig/unaturlig, forklares og legitimeres undertrykkelse gjennom rasesegregering, sexisme og fascisme.

Av dette forstår jeg at hver rase hører hjemme i sitt “naturlige habitat” – altså nasjonalt opprinnelsesområde. Dette er en forførende argumentasjonsrekke som er lett å selge og lettere å svelge, fordi økosystem-retorikken tilbyr en sosio-biologisk forklaring på rasesegregering og anti-immigrasjon. Ta for eksempel den kontroversielle nasjonalist-vloggeren Patrick Schrøders kommentar til innvandringsspørsmål i Tyskland: «Det strider mot naturen – det er en grunn til at vi ikke vandrer rundt under Ghanas sol, med vår hudfarge.»

Det er altså imot naturens vilje at ikke-hvite bor i “hvite” deler av verden. Jeg mener at denne logikken er en betydelig del av hva som trekker folk mot nynazisme i dag. Ved å ty til tradisjonens motsetningspar naturlig/unaturlig, forklares og legitimeres undertrykkelse gjennom rasesegregering, sexisme og fascisme.

Logikken lover også at NMB skal redde Norden som et komplett økosystem fra den alvorlige trusselen av «fremmede arter» som ikke hører hjemme her. Det er svært viktig å erkjenne rollen miljøvern og grønne ideer spiller i nazistisk ideologi for å forstå dagens nynazistiske tiltrekningskraft og vekst.

Ikke bare mainstreaming

Hvordan Balaclava-guttene forklarer veganisme støtter oppfatningen om at den grønne vendingen er en strategi for å nå folk. Men de formulerer uansett noe som ligger latent i nazismen, så en ren taktikk er det ikke. Hvis folk dras mot nynazisme fordi dyrebeskyttelse, veggismat og miljøvern er trendy, er det en strålende bonus for dagens nazi-bevegelser. “Vi” er tilbøyelige til å avvise høyreekstremt miljøvern fordi vi anser det som venstre-ideologisk praksis som ikke kan utøves av rasister – det er vårt, ikke deres. Derfor er mainstreamings-argumentet så kraftfullt – vi føler at “de” braser inn på vårt territorium, de stjeler miljøvern fra “oss” for å skåre billige poeng.

Nyazister overser at mennesker er én art, og at alle vesener er del av den naturlige sfæren.

Det har imidlertid vist seg at våre respektive grunnlag og analyser av undertrykkelse, makt, biologisk mangfold og hva som er naturlig og ikke, er ganske forskjellige. Å avdekke disse ulikhetene er viktig for å ikke blande venstre- og nazimiljøvern, ettersom sistnevnte bruker naturen for å rettferdiggjøre rasisme, sexisme, fascisme og artssjåvinisme.

Nyazister overser at mennesker er én art, og at alle vesener er del av den naturlige sfæren. Ved å forstå naturen som basert på motsetningspar, bruker nynazister rettighetene til noen grupper som argument for å underminere andre. Likevel, å hevde at de er grønne kun for å mainstreame nazisme, er en forenklet og mangelfull analyse.

Først når vi anerkjenner at miljøvern er en fundamental, ideologisk byggeblokk, kan vi bedre forstå nynazisme og hvorfor så mange fortsatt dras mot en hatefull og farlig ideologi i dag. 

(Oversatt fra engelsk av artikkelforfatteren)