Å stå med heva hode og kunne se sjefen i øynene

«Når du har så mange i ryggen får arbeidsgiverne respekt for deg. Ellers må du bare godta alt sjefen kommer med. Jeg vil stå med heva hode og kunne se sjefen i øynene.»

Det sa Redwan A. Kahiye, klubbnestleder i Caverion Rør Oslo, til avisa Bygningsarbeideren tidligere i år. Ved å stå sammen har arbeidere i Norge skapt et arbeidsliv der vi ikke trenger å tigge hver for oss, men i stedet kan forhandle sammen.

Streiker og fagforeninger har ikke bare betydning for lønns- og arbeidsforholdene våre, men påvirker organiseringen av samfunnet og fordelingen av både makt og rikdom.

Vi trenger ikke gå til politikerne og be om en økning i minstelønna, slik de må i USA og Tyskland; om vi er organisert på arbeidsplassen vår trenger vi heller ikke gjøre oss lekre for sjefen, jobbe helsa av oss og håpe på en bonus eller et trynetillegg. Organiserer man seg i en fagforening, blir man rett og slett en forhandlingspart.

Til grunn for denne kollektive forhandlingsmakta ligger en trussel og et våpen: streikevåpenet. Hva består det i?

Det er ikke så vanskelig å si hva en streik er. Det handler rett og slett om å slutte å jobbe. I en kapitalistisk markedsøkonomi, der man som lønnsarbeider selger sin egen arbeidskraft, er streik en aksjon der man trekker denne varen tilbake fra markedet og nekter å selge til han eller hun som kjøper arbeidskraften. Ettersom det trengs arbeidskraft for å skape rikdom, får en streik raskt økonomiske konsekvenser.

En streik, eller trusselen om en streik, kan derfor tvinge motparten til å komme med innrømmelser.

To eksempler: Etter at NHO i fjor forsøkte å avlyse hele tariffoppgjøret med korona-pandemien som begrunnelse, argumenterte de deretter for et nulloppgjør. I forhandlingene med LO ble den planen avlyst. Ifølge Fellesforbundets Norvald Mo innebar de framforhandlede sentrale tilleggene alene at 10 milliarder kroner gikk til de ansatte, som ellers ville gått til eierne.

Under årets mellomoppgjør tok NHO igjen til orde for at pandemien måtte bety reallønnsnedgang. «Vi skal være seriøse og ansvarsfulle, men selvfølgelig har vi med oss streikevåpenet», sa LO-leder Peggy Hessen Følsvik da forhandlingene begynte. Resultatet, som var preget av den alvorlige krisa mange bransjer befant seg i, ble en langt svakere nedgang enn hva bedriftseierne hadde tatt til orde for.

Streiker og fagforeninger har ikke bare betydning for lønns- og arbeidsforholdene våre, men påvirker organiseringen av samfunnet og fordelingen av både makt og rikdom. I første omgang fikk streikene betydning for arbeidsfolks evne og vilje til å handle solidarisk med hverandre. De første arbeidskampene, som fyrstikkarbeiderstreiken i 1889, ble ført uten streikekasser og kampfond. Derfor måtte de be om støtte og solidaritet fra andre arbeidere, noe som gradvis bidro til at det ble skapt en klassebevissthet.

I Norge klarte arbeiderbevegelsen å holde stand, også gjennom de harde mellomkrigsårene.

En slik bevissthet oppstod ikke som en naturlig og spontan reaksjon på produksjonsforholdene, som deretter leder til kamp; snarere var det gjennom kamp-prosesser at folk oppdaget seg selv som klasse. Den oppdagelsen er ikke noe man gjør én gang for alle, men noe som stadig må gjøres på nytt, av nye mennesker som deltar i nye kamper, og som må overvinne nye skillelinjer – enten de er basert på kjønn, legning, hudfarge eller landbakgrunn.

Så snart arbeiderne klarte å forene seg og kom på en likere fot med kapitaleierne, oppsto det også et grunnlag for noen langt mildere erfaringer enn de man får gjennom åpen kamp, om at det var mulig å snakke sammen og finne kompromisser. Akkurat det var enklere sagt enn gjort. Etter den enorme storstreiken i 1921, fikk norske arbeidere erfare hvor sårbare «krigsbyttene» deres kunne være når konjunkturene snudde og når arbeidsgiverne gikk til motoffensiv.

Nyvunne seire som åttetimersdag og ferie ble utfordret, og reallønningene var under konstant angrep gjennom hele 1920-tallet. I en rekke land oppsto det fascistiske bevegelser som angrep fagforeningene med vold, og som lyktes i å avskaffe både åttetimers-dagen og streikeretten.

I Norge klarte arbeiderbevegelsen å holde stand, også gjennom de harde mellomkrigsårene. Selv da titusener av LO-medlemmer falt fra på begynnelsen av det tiåret og Arbeiderpartiet ble kløyvd i tre, klarte fagbevegelsen å holde seg samlet. Gjennom et helt tiår med innbitt forsvarskamp klarte LO-forbundene dessuten å organisere nye grupper arbeidere, som på skogsbygdene, i hoteller, restauranter og butikker, og blant fiskere og sjømenn.

Norsk arbeidsliv ble etter hvert teppelagt med tariffavtaler og minstelønnsbestemmelser, og de organiserte arbeiderne tilkjempet seg en grunnleggende respekt for organisasjons- og streikeretten som det måtte en nazistisk okkupasjon til for å avskaffe.

Hvordan ville det norske klassesamfunnet i dag sett ut om det ikke var for dette? Hvordan ville det sett ut om det ikke var for fyrstikkarbeidernes streik i 1889, standhaftigheten til arbeidsfolk som havnet i fengsel og sultet seg gjennom 1920-årene, eller kampen mot fascismen i 1930-årene?

I dag er for eksempel Mercedes-fabrikken i Alabama verdens eneste uten verken fagforening eller tariffavtale.

Og hvordan ville det sett ut uten de mindre spektakulære, men utrolig viktige lavlønnstilleggene som LO kjempet fram i 1980-årene, og som siden er blitt forsvart med nebb og klør, blant annet gjennom storlockouten i 1986?

Vi vet selvsagt ikke svaret på det. Men helt sikkert er det i alle fall at det ville vært et mer brutalt arbeidsliv for de med de hardeste og dårligst betalte jobbene. Ettersom de gruppene som har lavest lønn, gjerne også har svakest forhandlingsmakt lokalt, har disse sentrale lavlønnstilleggene bare blitt viktigere og viktigere med tida.

Fra 1980-årene av var det nyliberalistiske aktører, ikke arbeiderbevegelsen, som formulerte svarene på de systemiske krisene som hadde utviklet seg i kjølvannet av Vietnamkrigen og oljekrisa. Selv om Thatcher og Reagan bare forsterket problemene de sa de skulle løse, ikke minst når det gjaldt arbeidsløsheten, klarte begge å levere på ett punkt: De ødela fagbevegelsen.

Det skjedde blant annet ved hjelp av lover som minnet om de som ble forsøkt innført i Norge i mellomkrigstida, og som gjorde streikevåpenet nærmest ubrukelig.

Det er i det hele tatt mye ved dagens situasjon som ikke er så nytt i det hele tatt, men som snarere minner om hvordan det var i arbeiderbevegelsens barndom

Globaliseringen og finansialiseringen av verdensøkonomien har også bidratt til endrede styrkeforhold. Mange store selskaper har de siste tiårene drevet en stadig runddans på leiting etter den dårligst organiserte og billigste arbeidskraften; fabrikker som ble flyttet til Kinas første industri-soner har siden flyttet til andre, mindre utviklede regioner, mens industribedrifter i det nordøstlige USA som flyttet til sørstatene, og deretter til Mexico, siden har flyttet tilbake til et amerikansk arbeidsliv uten fagforeninger.

I dag er for eksempel Mercedes-fabrikken i Alabama verdens eneste uten verken fagforening eller tariffavtale.

På toppen av det hele kommer den raskt framvoksende plattform- eller «gig-økonomien», som i mange land har omdannet fast ansatte arbeidere til rettighetsløse løsarbeidere i rekordtempo. Her i Norge viste Foodora-sykkelbudenes streik for to år siden at vanlige arbeidere kan ha makt til å påvirke retningen samfunnet skal ta, og at vi ikke trenger å innrette arbeidslivet etter Silicon Valleys standarder, selv om det er teknologisk mulig å gjøre det.

Men i kjølvannet av streiken har vi også sett hvordan nye aktører som Wolt gjør det vanskelig å videreutvikle den seieren Foodora-budene oppnådde, fordi de baserer seg på reine løsarbeider-modeller uten verken ansatte, fagforeninger eller tariffavtaler.

Det hjelper lite å gjøre alt riktig etter boka dersom motstanderen har revet boka i fillebiter

Det er i det hele tatt mye ved dagens situasjon som ikke er så nytt i det hele tatt, men som snarere minner om hvordan det var i arbeiderbevegelsens barndom. Den gangen kunne dagarbeidere stå mot fagarbeidere, kvinner mot menn og utenlandskfødte mot norske, og en betydelig del av «arbeiderklassene» levde med stor usikkerhet for hva morgendagen skulle bringe.

Bekymringen for at disse skulle la seg mobilisere mot arbeiderbevegelsen, i form av streikebrytere eller som fascistiske stormtropper, ble et viktig argument for å intensivere organiseringsarbeidet blant annet i skogsbygdene. Etter en enorm innsats klarte våre besteforeldre og oldeforeldre å få dagarbeiderne til å stå sammen med fagarbeiderne, kvinnene med mennene, og innvandrerne med de norskfødte.

I dag står fagbevegelsen overfor en voksende «gig-økonomi», en tjenestesektor med lav organisasjonsgrad, en flerspråklig arbeiderklasse med bakgrunn fra nær sagt hele verden, og et arbeidsliv preget av bemanningsselskaper og kommersielle politiske aktører som Kruse Larsen, PwC og First House, som på hvert sitt vis har bistått selskaper som forsøker å sprenge den norske modellen innenfra.

Sekkingstad-konflikten, som er en av de viktigste streikene som er blitt ført i Norge i nyere tid, viser at selv godt forberedte og vel gjennomførte streiker, der også sympatistreik er blitt benyttet med stort hell, kan ha sine begrensninger. Sekkingstad er et eksempel på hvilke nye redskaper aggressive arbeidsgivere har fått tilgang på, og som ikke alltid er enkle å håndtere for en fagbevegelse som har tilpasset seg en norsk samarbeidsmodell basert på gjensidig tillit og respekt for inngåtte avtaler.

Det hjelper lite å gjøre alt riktig etter boka dersom motstanderen har revet boka i fillebiter, selv når det står om helt grunnleggende rettigheter som retten til å være organisert og ha en anstendig lønn.

Kan Redwan og kollegaene hans om femten år fremdeles stå med heva hode og se sjefen i øynene?

Spørsmålet er derfor ikke så mye om streiken fremdeles er et velegnet redskap til å møte disse utfordringene, som det er hvorvidt streikevåpenet brukes riktig, og om det bør kombineres med andre virkemidler.

Den norske og internasjonale fagbevegelsen står i dag overfor noen problemer som bare delvis kan løses av den selv. Å plassere arbeidsgiveransvaret der det hører hjemme, å regulere eller forby bemanningsselskapene, å sanksjonere lønnstyveri og organisasjonsfiendtlighet, og å gjøre det vanskeligere å benytte seg av strategiske konkurser, er noe av det som krever politisk makt, ikke bare forhandlingsmakt.

Derfor har årets stortingsvalg potensiale til å kunne bli et historisk viktig veiskille i norsk historie: Klarer vi å velge en annen vei enn den veien britene, amerikanerne og tyskerne har valgt, med arbeidende fattige og svake fagforeninger, og et svekket folkestyre og sterkt ytre høyre? Klarer vi å få til en rettferdig omstilling, der også arbeidsfolk spiller en aktiv og medvirkende rolle til samfunnsutviklingen?

Kan Redwan og kollegaene hans om femten år fremdeles stå med heva hode og se sjefen i øynene?

(Denne teksten er et bearbeidet utdrag fra Jonas Bals’ nye bok, “Streik”, som utkommer på Res Publica. Forlaget og Agenda Magasin er del av samme selskap, Agenda Res Publica Media.)