Afghanistan: Krigen som senket Sovjetunionen

I min nye bok Krigens kontinent skriver jeg om krigene i Europa i kjølvannet av Sovjetunionens og Jugoslavias oppløsning. Men et sted skriver jeg også om den sovjetiske invasjonen av Afghanistan i 1979 som en undervurdert faktor bak Sovjetunionens sammenbrudd. Det er grunn til å se på Afghanistankrigens innvirkning på regimet i Sovjetunionen også i lys av krigen i Ukraina i dag, der utfallet og konsekvensene for Russlands fremtid er uvisse.

Det er ikke uten grunn at Afghanistan har blitt kalt for «gravplassen for imperier». Fra Aleksander den stores invasjon i 330 f.Kr. til USAs invasjon i kjølvannet av 11. september 2001 har landet blitt invadert og okkupert av en rekke forskjellige imperier og stormakter, men alle har til slutt blitt tvunget til å trekke seg tilbake.

Afghanistankrigens langvarige betydning for USA er det kanskje for tidlig å si noe sikkert om, men Sovjetunionens fiasko i 1980-årene kan ha vært en medvirkende årsak til unionens fall.

Britene gjorde det største forsøket med en militær tilstedeværelse i Afghanistan i over åtti år, men de klarte aldri å kontrollere landet fullt ut. Det britiske imperiet så på Afghanistan som en nøkkel for å beskytte sin koloni i India mot russisk ekspansjon fra nord. I 1839 okkuperte britene Kabul og etablerte en sterk militær tilstedeværelse i landet. Det gikk ikke så bra. Under den andre Anglo-Afghanske krigen (1878–1880) ble britene angrepet og massakrert mens de var på vei ut av Kabul. Til slutt ble de under den tredje runden med krig tvunget til å trekke seg definitivt fra landet etter at Afghanistan erklærte seg som en selvstendig nasjon i 1919.

Den nest lengste tilstedeværelsen hadde USA, med et iherdig forsøk i tjue år på å stabilisere landet, men i august 2021 måtte også de gi seg. Tilbaketrekningen var kaotisk og ydmykende, og noen gikk så langt som å si at den markerte slutten på USA som verdens supermakt. Afghanistankrigens langvarige betydning for USA er det kanskje for tidlig å si noe sikkert om, men Sovjetunionens fiasko i 1980-årene kan ha vært en medvirkende årsak til unionens fall. Landets oppløsning skyldtes også den svake økonomien, systemets ineffektivitet, Gorbatsjovs reformer og nasjonalismens fremvekst og skjebnesvangre hendelser som Tsjernobyl-ulykken i 1986, som ble så dårlig håndtert at den avslørte mer enn noe annet systemets åpenbare svakheter.

Når jeg fremhever Afghanistankrigen her, så er det ikke bare fordi denne boken har fokus på krigenes betydning for formingen av Europa, men også fordi den er en undervurdert faktor bak Sovjetunionens fall.

 

Bresjnev-doktrinen

I desember 1979 invaderte sovjetiske styrker Afghanistan, etter en rekke hendelser rundt kommunistregimet i landet. Den fysiske trusselen kom fra islamistiske opprørere, men Sovjetunionens leder Bresjnev var også redd for at regimet skulle komme under USAs innflytelse. Det handlet om å innsette en marionettregjering i Kabul – slik var den kalde krigens logikk. Eller rettere sagt, slik var Bresjnev-doktrinen. Denne doktrinen gikk ut på at enhver trussel mot et sosialistisk styre i en stat var en trussel mot hele den sosialistiske blokken i verden. Sovjetunionen hadde med andre ord «rett» til å intervenere militært for å beskytte en kommunistisk regjering som var truet av et opprør eller av en «kontrarevolusjon». Denne doktrinen ble brukt for å legitimere invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968, men også invasjonen av Afghanistan i 1979.

Selv om USA ikke hadde en lignende doktrine utenfor NATO-området, var de ikke passive, de heller. Begge de to supermaktene var villige til å bruke enorme ressurser for ikke å la motparten vinne terreng ideologisk og politisk. I Afghanistan støttet de enten kommunistene eller islamistene, som kjempet mot hverandre, men her var det bare Sovjetunionen som var direkte involvert som okkupant. Moskva gikk all in med enorme militære styrker. På det meste hadde de over 100 000 soldater til stede i landet.

Før de vendte seg mot islamistene, ville Sovjetunionen ha full kontroll over kommunistene.

Invasjonen kom brått på afghanerne. Det var fly, helikoptre, tanks, militære kjøretøy og titalls tusen sovjetiske soldater som rullet inn i Kabul og andre store byer. Det må ha vært en overveldende opplevelse for dem. Den sovjetisk-afghanske krigen blir husket som en krig mot Mujahedin-opprørere, men et av de første slagene var faktisk mot kommunistregjeringen i Kabul. Før de vendte seg mot islamistene, ville Sovjetunionen ha full kontroll over kommunistene.

Det marxist-leninistiske Afghanistans folkedemokratiske parti (PDPA) hadde gjennomført en vellykket revolusjon i 1978, men var splittet. «Operasjon Storm-333» var vellykket og førte til at Babrak Karmal ble innsatt som Afghanistans nye president. Planen var å la Karmal-regjeringen ta seg av Mujahedin-opprørerne med støtte og trening fra den sovjetiske hæren. Men de afghanske regjeringssoldatene var så umotiverte og svake i møte med de langt mer motiverte islamistopprørerne at Sovjetunionen måtte ta over og gå i direkte militære konfrontasjoner mot geriljakrigerne. «Mujahedin» betyr «de som deltar i jihad», eller «de som kjemper en hellig krig for islam». Disse opprørerne fikk støtte fra USA, Pakistan og Saudi-Arabia og ble i Vesten fremstilt som «frihetskjempere».

 

Vant slagene, men ikke krigen

Den røde armé var totalt overlegen og vant slagene lett, men de vant aldri krigen. De tok raskt kontroll over de store byene og hovedveiene, men det var langt fra nok når fienden var en geriljabevegelse som hadde kontroll ute i distriktene. Det hjelper lite å vinne slag mot geriljaen ved en landsby dypt inne i Afghanistan, når du ikke har tenkt å bli der og beholde kontrollen.

I desperasjon gikk sovjetstyrkene brutalt til verks, med total rasering av landsbyene og massive overgrep mot sivilbefolkningen for å ødelegge Mujahedin-bevegelsens ressursgrunnlag.

Straks sovjetiske soldater pakket sakene sine og dro videre, kom Mujahedinsoldatene tilbake, og alt var som før. Den sovjetiske hæren var mektig og hadde avansert teknologi og tungt militært utsyr, men den var ikke skapt for å krige mot en gerilja i et så ugjennomtrengelig terreng som i Afghanistan. Mujahedin-krigere kunne drive med hit and run fra skjulestedene sine. Dette gjorde også de sovjetiske forsyningslinjene svært sårbare. Soldatene levde under elendige sanitetsforhold og trengte alt fra mat til medisiner og militært utstyr, men det var ikke alltid hjelpen kom frem, og man kunne bli utsatt for angrep fra alle kanter. I desperasjon gikk sovjetstyrkene brutalt til verks, med total rasering av landsbyene og massive overgrep mot sivilbefolkningen for å ødelegge Mujahedin-bevegelsens ressursgrunnlag.

Brutaliteten bidro bare til å styrke rekrutteringen – en klassisk feil i krigføring mot opprørsbevegelser. Verst av alt var selvfølgelig de enorme humanitære konsekvensene. Krigen førte til store tap og menneskelige lidelser. Det finnes ingen sikre tall over antall drepte sivile, men ifølge de fleste estimater er det snakk om et sted mellom en halv til to millioner mennesker. Også tallene over drepte soldater er usikre. Mujahedin-bevegelsen mistet et sted mellom 90 000 og 180 000 soldater. Den afghanske hæren rundt 18 000 mens den sovjetiske hæren over 14 000. Mange av de sovjetiske soldatene døde også av sykdommer, som hepatitt.

 

Gorbatsjov endrer strategi

Krigen tvang også millioner av afghanere til å flykte fra sine hjem. Fem millioner mennesker flyktet til Pakistan og Iran, noe som utgjorde en tredjedel av befolkningen i landet før krigen.

På samme måte som Vietnamkrigen var upopulær i USA, ble også Afghanistankrigen svært upopulær i Sovjetunionen.

Da Gorbatsjov kom til makten i 1985, var han en klar motstander av krigen. Noe av det første han gjorde, var å endre strategi. Strategien ble dreid fra direkte kamphandlinger mot opprørerne til en mer tilbaketrukket rolle som støttespiller for den afghanske regjeringen. Afghanske soldater skulle være i front, men få luftstøtte fra sovjetiske styrker ved behov. Han innsatte også en ny leder i Kabul, legen Mohammad Najibullah. Han var åpen for dialog med Mujahedin og andre grupper, gjorde islam til en offisiell religion, og ga eiendomsretten tilbake til forretningsmenn og andre. På mange måter var han en pragmatisk leder, men han fikk ikke særlig støtte hverken fra Sovjetunionen eller USA. Heller ikke Najibullah klarte å stabilisere landet. Motstanden mot krigen økte også i Sovjetunionen. På samme måte som Vietnamkrigen var upopulær i USA, ble også Afghanistankrigen svært upopulær i Sovjetunionen.

 

Kister av sink

I boken «Kister av sink» skriver nobelprisvinner i litteratur, Svetlana Aleksijevitsj, om krigens meningsløshet og om en fortapt generasjon unge soldater. Over en halv million unge russere og andre fra Sovjetunionen tjenestegjorde i krigen i løpet av de ti årene. I boken intervjuer hun mange soldater, sykepleiere, kjærester og mødre. En av krigsveteranene sier: «Vi kjempet ikke for fedrelandet vårt, vi kjempet for våre ledere.»

Krigen var ikke belastende bare for de direkte berørte, men for hele samfunnet.

Boken har sin tittel fra de kistene som ble brukt til å sende hjem de falne soldatene fra krigen i Afghanistan. Disse kistene, laget av billige materialer som sink, symboliserte den lave respekten som soldatene fikk etter å ha ofret sitt liv i krigen. Aleksijevitsj gir også et innblikk i hva det kostet å motsette seg krigen, hvor soldater og deres familier som var kritiske til krigen, ble ansett som upatriotiske eller forrædere og måtte tåle konsekvensene av dette. Krigen var ikke belastende bare for de direkte berørte, men for hele samfunnet. Den førte til økonomisk stagnasjon og mistillit mot myndighetene. Den bidro til å svekke systemets legitimitet. I 1988 kunngjorde Gorbatsjov at soldatene skulle trekkes ut. Det var en gradvis og kontrollert tilbaketrekning. Den siste sovjetiske soldaten forlot Afghanistan i februar 1989. Gorbatsjov så tilbaketrekningen som en del av reformene som skulle modernisere det sovjetiske samfunnet og styrke økonomien. Men det var for lite, for sent.

Krigen i Afghanistan var en feil av enorme dimensjoner. Den sovjetiske ledelsen med Bresjnev i spissen trodde dette skulle bli en enkel militæroperasjon, men undervurderte styrken til de afghanske opprørerne og Den røde armés evne til å nedkjempe en geriljabevegelse. Den sovjetiske hæren lyktes ikke med å beskytte sivile og å holde ro og orden i de territoriene de erobret. Det gjorde at lokalbefolkningen støttet opprøret.

USA støttet islamistene

Sovjetunionen undervurderte ikke bare motstanden mot krigen på hjemmebane, men også internasjonalt. Unionen hadde alltid prøvd å fremstå som en støttespiller for den tredje verden i kampen for frihet og mot imperialisme, men da de invaderte Afghanistan, ble mange tidligere allierte skeptiske. På samme måte som Sovjetunionen hadde invadert Afghanistan, kunne de invadere ethvert land. At den sovjetiske hæren kjempet «mot islam» i Afghanistan, førte også til misnøye i unionens sentralasiatiske republikker med muslimsk flertall. Alt dette medvirket til Sovjetunionens sammenbrudd.

Heller ikke amerikanerne lærte av de dyrekjøpte erfaringene fra Sovjetunionen, men prøvde i hele tjue år å nedkjempe islamistene som de tidligere hadde støttet massivt under den kalde krigen.

I en artikkel i New York Times i 2010 reflekterte Gorbatsjov over feilene som ble gjort i Afghanistan. Her kom han også med et stikk til USA:

«Den største feilen var at vi ikke forstod Afghanistans kompleksitet – dets lappeteppe av etniske grupper, klaner og stammer. Dets unike tradisjoner og minimalistiske styresett. Resultatet ble det motsatte av det vi hadde tiltenkt: mer ustabilitet, en krig med tusenvis av ofre og farlige konsekvenser for vårt eget land. På toppen av det hele, Vesten, og særlig USA, fortsatte å helle bensin på bålet i den kalde krigens ånd; de var klare til å støtte alle og enhver mot Sovjetunionen, uten å ofre en tanke på de langsiktige konsekvensene.»

En av krigens konsekvenser var den globale jihadist-bevegelsen som har kostet også Vesten dyrt, og som kulminerte med angrepet i New York 11. september 2001. Heller ikke amerikanerne lærte av de dyrekjøpte erfaringene fra Sovjetunionen, men prøvde i hele tjue år å nedkjempe islamistene som de tidligere hadde støttet massivt under den kalde krigen.

 

Krigens uforutsigbarhet

Bare to år etter at krigen i Afghanistan var over, var også Sovjetunionen over. I artikkelen «The Afghanistan war and the breakdown of the Soviet Union» av professorene Rafael Reuveny og Aseem Prakash, argumenteres det for at krigen i Afghanistan var en viktig faktor – om enn ikke den eneste. Artikkelen peker på fire måter som krigen påvirket Sovjet-politikken på, og som forsterket hverandre. For det første endret den ledernes oppfatninger om effekten av å bruke militæret for å holde imperiet sammen og intervenere i fremmede land. For det andre diskrediterte krigen Den røde armé og skapte en kløft mellom partiet og militæret, samtidig som den viste at hæren ikke var uovervinnelig. Dette ga ikke-russiske republikker mot til å kreve uavhengighet. Russland var den dominerende republikken i Sovjetunionen som satte premissene for unionens politikk, inkludert krigsdeltakelse. For det tredje ga krigen ikke-russere en felles sak å kjempe for, siden de så denne krigen som en russisk krig ført av ikke-russere mot afghanere. Til slutt skapte krigen nye former for politisk deltakelse og en stor gruppe krigsveteraner som dannet nye sivile organisasjoner, som svekket kommunistpartiets politiske hegemoni.

Krigen i Afghanistan er med andre ord en sterkt undervurdert katalysator for Sovjetunionens kollaps. Det understreker hvor uforutsigbart og risikabelt krig kan være, selv når fienden er mye svakere. Det bør tjene som en viktig lærdom for Russland om Ukraina-krigens mulige utfall og konsekvenser.

 

Teksten er et bearbeidet utdrag fra Sylo Tarakus bok Krigens kontinent. Europa etter den kalde krigen, utgitt av Res Publica. Forlaget Res Publica og Agenda Magasin er del av samme selskap.