Annerledeslandet?

Som kjøttetere har vi havnet i et underlig paradoks: Vi spiser stadig mer kjøtt, men samtidig vet vi stadig mindre om kjøttet vi spiser. Ikke nok med det: Vi foretrekker å vite minst mulig.

Det er viktig at vi forsøker å forstå denne tendensen, hvordan og hvorfor den har oppstått – for om vi ikke har kunnskap og heller ikke vil vite, vil vi ikke være i stand til å ta ansvar for de negative konsekvensene av kjøttforbruket vårt.

Landbruksmyndighetenes og industriens fortelling om «den norske landbruksmodellen» skjemmes av en viss skjønnmaling.

Om man lytter til representanter for landbruksmyndigheter og -industri, vil man kunne få et inntrykk av at Norge er verdensledende innenfor dyrevelferd, at mye av kjøttproduksjonen her til lands er både miljøvennlig og bærekraftig, og at nordmenns kjøttinntak dessuten er mer beskjedent enn i land det er naturlig å sammenligne oss med. På tross av at det norske landbruket har blitt modernisert, heter det i denne fortellingen, består det fortsatt i stor grad av selvstendige bønder, som driver i relativt liten skala, på måter som ikke har nevneverdige negative konsekvenser for hverken helse, dyrevelferd eller miljø.

Ikke noe av dette er direkte usant. Til sammenlikning med mange andre land preges det norske landbruket av relativt små forhold, der bondens eierskap og deltakelse via samvirkene stadig er en viktig bestanddel: Det er for eksempel ganske påfallende at man, på tross av store endringer de siste par tiårene, fortsatt finner to samvirker blant de største aktørene innenfor kjøttproduksjon/slakt og varehandel – altså henholdsvis Nortura (med merkevaren Gilde) og Coop. Fortsatt er det ganske mange gårdsbruk i Norge, og takket være en aktiv distriktspolitikk er det stor geografisk spredning av gårdsdriften.

Sentraliseringen har utvilsomt gått uendelig mye lenger i en del andre land, ikke minst i USA, som ofte trekkes fram som et worst case i denne sammenhengen. Det stemmer også at vi – i alle fall på papiret – har en lov om dyrevelferd som stiller ganske høye krav, der det heter, i lovens tredje paragraf: «Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker.» Dessuten er Norge et fjellkledt land som i utgangspunktet egner seg bedre som beiteland enn som dyrket mark.

Ifølge noen måter å beregne kjøttinntaket på spiser nordmenn nå mer kjøtt enn den gjennomsnittlige europeer.

Når det er sagt: Landbruksmyndighetenes og industriens fortelling om «den norske landbruksmodellen» skjemmes av en viss skjønnmaling. For om forholdene kanskje er mindre og tilstanden bedre, har tendensen vært helt den samme her til lands som andre steder. Om det fortsatt er mange gårdsbruk i Norge, blir de stadig færre, mens besetningene blir større. Faktisk har de mer enn doblet seg i størrelse på tjue år. I løpet av de siste tiårene har det norske landbruket beveget seg mot stadig større grad av mekanisering, industrialisering og sentralisering – og har dessuten i økende grad gjort seg avhengig av å importere kraftfôr og andre innsatsfaktorer. Også i forbrukerenden har Norge beveget seg mot en europeisk normal: Ifølge noen måter å beregne kjøttinntaket på spiser nordmenn nå mer kjøtt enn den gjennomsnittlige europeer.

Og selv om det skulle stemme at Norge kanskje er bedre stilt enn andre land på visse landbruksrelaterte områder, er det mye som tyder på at vi lider enda kraftigere enn mange andre av nettopp fremmedgjøring og fornektelse. Man skal for eksempel ikke særlig langt ned i Europa før synet av dyreskrotter er mye vanligere enn det er her i Norge; en kjendis-møter-pattegris-i-frysedisken-episode ville neppe funnet sted i Tyskland, Frankrike, Spania eller Hellas. Vi nordmenn er dessuten storforbrukere av kjøttvarer som helt har fjernet påminnelser om dyret; for eksempel er kjøttdeig en av de største enkeltkjøttvarene her til lands.

I den grad konsekvensene av et økt kjøttforbruk likevel trenger seg på, skyves ansvaret for dette over på forbrukerne.

I en viktig artikkel om «kjøttets politiske økonomi» har sosiologene Gunnar Vittersø og Unni Kjærnes pirket borti den utbredte fortellingen om Norges angivelige annerledeshet. De argumenterer for at «konkrete politiske tiltak sammen med omfattende markedsføring» i praksis betyr at det i Norge er «aktiv politisk støtte til fortsatt produksjonsøkning». Det finnes en «kjøttfremmende politikk» i Norge som har møtt overraskende lite motstand i den norske befolkingen, mener de. Når man, på den ene siden, har stor grad av enighet i landbruksmiljøet om at produksjonsvekst er en god ting, samtidig som man, på den andre siden, har en befolkning med utpreget høy tillit til det norske landbruket, får man en landbrukspolitikk med få motstemmer. Folk flest ser ikke «noen motsetning mellom norske landbruksnæringsinteresser og helse/miljø» eller dyrevern, og følgelig «er det lite rom for å ta opp problemer». Dette betyr videre at: «Problemene kommuniseres i liten grad i offentligheten, de usynliggjøres og bagatelliseres; noe som er et svært dårlig grunnlag for mobilisering av forbrukere i retning av mindre kjøttforbruk.»

I den grad konsekvensene av et økt kjøttforbruk likevel trenger seg på, skyves ansvaret for dette over på forbrukerne. Man forventer med andre ord at det er forbrukerne, som gjennom sine valg i butikken, skal løse problemene det økte kjøttforbruket skaper. Dette er høyst paradoksalt, for som Vittersø og Kjærnes påpeker, er det ytterst sjelden at nordmenn bruker sin «forbrukermakt» for å utøve motstand mot tingenes tilstand. Det økende kjøttforbruket ser da heller ikke ut til å bekymre nordmenn nevneverdig. Snarere viser opinionsundersøkelser at: «Flertallet ser rett og slett ikke ut til å være klar over problemene.»

Norske forbrukeres forhold til kjøttproduksjon og -forbruk sitter fast i en slags catch-22

I tillegg handler folk ikke alltid i tråd med egne verdier. Forbrukerundersøkelser har for eksempel vist at det er et betydelig gap mellom å mene at dyrevelferd er viktig og å handle deretter når man står i butikken. En studie av syv europeiske lands befolkninger viste at Norge i så måte kunne fremvise det største gapet mellom holdning og handling av alle: 84 prosent oppga at de mente dyrevelferd var viktig, men bare 26 prosent tok hensyn til dyrevelferd når de handlet. I et forsøk på å forstå dette store gapet mellom holdning og handling skriver forfatterne av studien at «selv om mange ser problemer med dagens matproduksjon, inkludert dyrs velferd, så har de tillit til at offentlige myndigheter, eksperter, markedsaktører og bønder har vilje og evne til å forbedre forholdene». I den grad nordmenn er tregere enn andre europeere til å la dyrevelferd styre forbruksvaner, har det ikke nødvendigvis å gjøre med at de ikke bryr seg. En bedre forklaring er at forbrukerne ikke har muligheter til å ta andre valg, fordi alternativene mangler. Utenfor de store byene er det for eksempel vanskelig å finne økologiske eller dyrevernmerkede produkter.

I sum ser det altså ut til at nordmenn er vel så sterkt preget av fremmedgjøring og fornektelse som mange andre, og at innfløkte relasjoner mellom de tette aktørene i landbrukssektoren og norske forbrukere bare bidrar til å forverre situasjonen. Norske forbrukeres forhold til kjøttproduksjon og -forbruk sitter fast i en slags catch-22: De har overlatt ansvaret for inngående kunnskap om kjøtt til myndigheter og industri, mens de samme aktørene overlater det til (disse stadig mer uopplyste) forbrukerne å ta fornuftige, ansvarlige valg. Men når forbrukerne i praksis møter en «kjøttfremmende politikk» som understøttes av kraftig markedsføring, som nettopp sikter på å øke kjøttforbruket ytterligere, er disse forventningene til ansvarlig forbruk ren ønsketenkning.

 

Teksten er et bearbeidet utdrag fra boka Hva vi spiser når vi spiser kjøtt, utgitt av Res Publica. Forlaget Res Publica og Agenda Magasin er del av samme selskap.