– Flyktningene vil fortsette å komme

Snøen laver ned, toaletter og dusjer slutter å virke, teltene kollapser og mennesker fryser ihjel. Dette er virkeligheten for brorparten av flyktningene i Hellas ved inngangen til året 2017. De uheldige har ikke en gang fått plass i telt- eller konteinerleirene, de heldigste har kommet seg videre og venter kanskje på gjenforening med familiemedlemmer andre steder i Europa. De er unge, ofte gutter, og kommer alltid alene.

Her er med andre ord flyktningene veldig velkomne – og det motsatte.

Noen av dem har trukket vinnerloddet. I stedet for at de nå hutrer nord i Hellas, befinner de seg innendørs i et oppvarmet, neoklassisistisk bygg fra begynnelsen av det forrige århundret i sentrum av Athen. Society for the Care of Minors ligger i området Exarchia, kjent for sin tolerante, bohemske og radikale profil – skjønt også for å være nabolaget til de mest kjente medlemmene av høyreekstreme Gyldne Daggry. Her er med andre ord flyktningene veldig velkomne – og det motsatte.

Daglig leder Dimitra Adamantidou er glad for at ungdommene blir tatt godt imot i nabolaget. Kanskje skyldes de åpne armene at bygget har huset flyktninger siden 1924, da hjemmet ble etablert for å ta imot greske kvinner og barn som hadde flyktet fra Det osmanske riket i kjølvannet av den gresk-tyrkiske krigen.

– Her føler jeg meg som en familie, forteller Mose.

Han er den eneste av guttene vi får lov til å ta bilde av, siden han er over 18 år. Mose er opprinnelig fra Eritrea og har vært i Hellas i over sju år. Hans fremtid er fortsatt uviss. De andre ungdommene skal bare være her noen måneder, kanskje maks ett år, før de blir gjenforent med familiemedlemmer andre steder i Europa. I teorien.

Når Agenda Magasin kommer på besøk, er Mose og de andre i full gang med lunsjlagingen. Normalt ville de vært på skolen, men på grunn av omfattende kollektivstans i byen, har de fått lov til å være hjemme. I alt 17 gutter bor her for tiden, i alderen 10 til 18 år, fra Syria, Sudan, Irak, Afghanistan, Pakistan. Maten er gresk-aktig og næringsriktig, men Dimitra Adamantidou forteller at måltidene bærer preg av kompromisser. For eksempel serveres det ikke svin.

– Kokken har lært seg hva de liker, så da blir det hvitløk, chilli, karri og annet krydder i alt, ler hun.

De trenger omsorg og spesiell behandling.

De som ikke hjelper til med lunsjen, sitter med Facebook på mobiltelefonen (“Nice bro, you are so handsome”) eller ser på Bollywood-filmer på pc-en. De hadde Play Station før, og da var det stadig vekk krangling. Men så gikk den i stykker og nå er det langt mindre krangling.

Av de rundt 900 000 flyktningene som ankom Hellas i 2015, kom rundt 2 500 mindreårige alene, ifølge offisielle tall. Samtidig anslås det at rundt 10 000 mindreårige er blitt borte underveis – mange fryktes å ha havnet i hendene på kriminelle bander. De fleste er mindreårige gutter. De får gjerne ikke så mye oppmerksomhet som barna, kvinnene eller de eldre, fordi de ikke er så søte og fotogene – men de er likefullt utrygge og sårbare, selv med skjeggfjoner på haka. Gutter er gutter, ikke menn – de trenger omsorg og spesiell behandling.

Det er 16 000 mindreårige asylsøkere registrert i Hellas i dag. De fleste har ikke noe sted å bo som er tilpasset mindreårige, men bor i konteinere eller telt. Det har vært tilfeller der mindreårige er blitt misbrukt i leirene. Når opptil 30 barn bor sammen i en konteiner uten voksne som passer på dem, sier det seg selv at det ikke er et passende sted for barn, ifølge Dimitra Adamantidou.

Her lever vi mer som en familie.

– I økende grad hører vi om barn og ungdom som forsøker å ta sitt eget liv – ikke nødvendigvis fordi de ønsker det, men fordi de håper å komme lengre fram i køen, slik at de kan komme til et hjem som vårt. Her lever vi mer som en familie og de har noen som passer på dem – til de blir 18 år eller drar videre nordover i Europa, sier hun.

To av guttene er på vei til Norge, forteller Dimitra Adamantidou. Den ene, fra Sudan, var vanskelig, fordi han manglet identifikasjonspapirer og det “kun” er en fetter som bor i Norge. Derfor tok det tolv måneder å få søknaden godkjent. Fetteren studerer i Norge og jobber som tolk. Den andre gutten er fra Afghanistan og skal til sin bror i Norge. Heller ikke for ham var søknadsprosessen enkel.

– Disse som kommer fra Afghanistan, har ofte de vanskeligste sakene. Ikke fordi de ikke er skadet – de har hatt de fattigste av de fattigste livene – men det er langt vanskeligere for dem å oppnå flyktningstatus. Og dette er et paradoks, for min erfaring er at de som er mest skadet, er de som har lidd i årevis i Sudan eller Afghanistan – ikke nødvendigvis de som har måttet rømme fra en krig, slik som i Syria. Når det er krig er det som regel åpenbart at man må dra, men inntil nylig hadde de et godt liv. De har foreldre, venner, naboer. Når det gjelder unge gutter fra Afghanistan eller Pakistan, må de flykte fordi de blir forsøkt rekruttert av IS eller myndighetene. De kommer hit i en yngre alder, 13-14 år, gjerne enten fordi de er blitt solgt av foreldrene sine eller fordi foreldrene er døde, sier hun.

Spør du meg, kunne alle gjerne blitt i Hellas.

Hovedfortellingen i mange europeiske land er at flyktningene kommer til Europa for å snylte på velferdsgoder. Det er ikke Dimitra Adamantidous erfaring: Flyktningene forlater sine land fordi de ikke kan leve der.

– De tror at systemet i Nord-Europa vil behandle dem mer rettferdig enn i Hellas. De skjønner at det kommer til å bli vanskelig å få seg jobb i Hellas – selv grekere sliter med å få seg jobb og skaffe seg gode framtidsutsikter. Slik er virkeligheten. Det offentlige systemet fungerer heller ikke godt i Hellas. Ungdommene ser det. De skjønner at dersom de drar til Norge, slipper de trolig å bli avvist av legen når de trenger medisinsk behandling. Så det handler ikke om skaffe seg mest mulig penger uten å gi noe igjen, det handler om å skaffe seg bedre muligheter, sier hun.

– Har de nordeuropeiske landene overlatt for mye av ansvaret til Hellas?

– Ja, de kunne gjort mer. Spør du meg, kunne alle gjerne blitt i Hellas. Antallet er ikke så stort. 50-60 000 er ikke noe problem. Vi har så mange eldre i Hellas at flere yngre mennesker bare vil bli en berikelse for det greske samfunnet. Men når antallet er større, som i 2015, da det kom nærmere en million, så er det mest fornuftig at ansvaret for flyktningene blir jevnt fordelt i Europa.

Det var et følelsessterkt møte.

– Avtalen mellom Tyrkia og EU, der man skal sende flyktninger fra Hellas tilbake til Tyrkia, betrakter du det som en god løsning?

– Den virker jo ikke uansett. Nei, for å være ærlig, så tror jeg ikke denne løsningen er god. Det er altfor mange mennesker som ønsker å forlate hjemlandet sitt, og på et tidspunkt vil de finne en måte å få det til på. Tenk deg hvor desperate disse menneskene er – det tror jeg mange europeere ikke greier å forestille seg. Reisa til Hellas har vært forferdelig, farlig og dyr – og de har det ikke greit her heller. Så hvorfor skulle noen være interessert i å gjøre dette, hvis de har noe alternativ? Det er 3 millioner flyktninger i Tyrkia i dag – de vil på et tidspunkt flytte på seg. Hvis det i tillegg blir ytterligere konflikt med kurderne… Se på grensene til Hellas – de er umulige å stenge. Ergo er EUs yttergrenser umulige å stenge, sier hun.

I mai og september 2015 bestemte EU at 160 000 flyktninger strandet i sør skulle få reise videre i Europa. Så langt har Europa bare tatt i mot drøyt 10 000, kunne Dagsavisen fortelle tidligere denne uken. 

Dimitra Adamantidou gir et eksempel på denne standhaftigheten. Gutten fra Afghanistan var bare tolv år da han kom til Society for the Care of Minors i Hellas. Reisa startet sju år tidligere, da foreldrene ble separert, og moren måtte forlate landet for sin egen trygghet. Gutten ble boende hos faren. Så døde faren og gutten flyttet inn hos sin onkel, men det likte han ikke, så han rømte. Han gikk til Iran, alene, der bestemoren bodde. I Iran fant han ikke bestemoren, fordi han ikke visste hvor hun bodde. Så han jobbet og lette, i seks måneder. En dag var han i en veldig stor moske, og der så han tilfeldigvis bestemoren. Hun gråt og kjeftet på ham om hverandre. Han flyttet inn til henne, men merket at gutten var rastløs og utilpass. En dag sa bestefaren: “Ok, la oss gjenforene deg med din mor”. Besteforeldrene tok ham til grensa og overlot ham til smuglere, som fikk ham fraktet over med båt fra til Chios. Gutten kom til Hellas og sa han ville til Norge. I desember 2015 kom han til Society for the Care of Minors. Moren måtte fly fra Oslo til Athen for å ta en DNA-test.

– Det var et følelsessterkt møte. Hun var her i tre dager, og fortalte oss at det var som om livet hennes hadde begynt på nytt. Hun hadde ikke sett sønnen sin på sju år, sier hun.

Det går sakte framover.

Seks måneder senere var han i Norge, en halvtime utenfor Oslo. Moren går på universitetet og jobber, sønnen går på skolen. Via Facebook har gutten fortalt at det er en drøm som har gått i oppfyllelse. Han har til og med vært på Justin Bieber-konsert.

I 2015 ble det bestemte at Norge skulle ta imot 1 500 personer fra Hellas og Italia gjennom EUs relokaliseringsprogram for asylsøkere, det vil si 750 personer i 2016. Fram til årsskiftet hadde Norge bare tatt imot 20 personer fra Hellas, ifølge Dagsavisen. Det går sakte framover. 

Norge har spilt en større rolle enn bare å være en potensiell endestasjon for mindreårige asylsøkere. I åtte måneder, fra mai til desember 2015, mottok Society for the Care of Minors rundt 40 000 euro i EØS-midler, som gikk til fast psykologhjelp og sports- og kulturaktiviteter. Men vel så viktig – senteret ble langt mer synlig gjennom aktivitetene og nettverkene som fulgte med, slik at donasjonene og aktivitetsnivået er opprettholdt også etter at EØS-programmet er avsluttet. Når du først har vent ungdommer til is-dessert innimellom, er det vanskelig å ta den fra dem igjen.

Ingen vil si det høyt, men historien har vist det gang på gang.

– Ungdommene som kommer hit, har begrensa drømmer: Det handler om å få seg en jobb og forsørge familien sin. I den perioden vi fikk støtte, var det mye lettere å få ungdommene til å skjønne at de kan nå langt og oppnå mye i livet. For eksempel var det noen gutter som dro på robotics-camp: Man lager roboter med lego, så får du de til å bevege seg. De oppnådde mestringsfølelse og skjønte at de kan få til mye mer. Etterpå spurte de om de kunne begynne på danseskole og kunstskole. Og de ønsket seg finere klær. De fikk selvtillit og begynte å betrakte seg som mennesker med muligheter. Dette er oversett: Ungdom er ungdom, de vil blende inn. Det er ikke noe gøy å gå med brukte sko og jakker som er for små. Noen sier at vi skjemmer dem bort, men du kan ikke bruke masse innsats på å få ungdommer til å føle seg bedre, og så ikke skjønne at det for dem er viktig hvordan de kler seg på skolen.

– Tror du det kommer flere flyktninger i framtida?

– Det vet jeg ikke, men jeg tror de 60 000 som er her nå, kommer til å bli her. Hvis ingenting gjøres snart, kommer leirene til å bli permanente. Det er ikke nødvendigvis en dårlig ting, men da er det lurt at leirene ikke er for langt unna bysentrene, slik at innbyggerne i de nye drabantbyene har tilgang til jobber og skoler. Etter ett år vil du se at et dukker opp små hageflekker med grønnsaker, du vil se at det kommer små butikker, fellesskapshus – dette skjer automatisk. Ingen vil si det høyt, men historien har vist det gang på gang, sier Dimitra Adamantidou. Det mest omfattende eksemplet på det i Hellas, var nettopp etter den gresk-tyrkiske krigen på 1920-tallet, da 1,2 millioner grekere flyktet fra Det osmanske riket til Hellas. Mange nabolag i og rundt Athen i dag, var opprinnelig flyktningleire.

Den ideelle stiftelsen Bodossaki Foundation, som har forvaltet NGO-delen av EØS-midlene, har opprettet et nytt, tilsvarende hjem i sentrale Athen for mindreårige asylsøkere, etter inspirasjon fra Society for the Care of Minors. Daglig leder for “Irida” er Fotis Par, som tidligere jobbet i Society for the Care of Minors. Irida har plass til 16 gutter. Minst.

– Det hender det er nødstilfeller. Nylig ble vi oppringt og de fortalte at de hadde en gutt fra Afghanistan som var offer for voldtekt. Ingen andre ville ha ham. Det er ikke mange hjem som vil ha gutter som dette, fordi de trenger annerledes behandling og tett oppfølging. Så da tok vi ham inn, sier Fotis Par.

Alt er klart fra vår side, men så stopper det opp.

De fleste er fra Syria og kom til Hellas via øyer som Samos, Chios og Lesvos. Målet er at guttene skal føle seg trygge så lenge de er her, som normalt bare vil være noen måneder. Men akkurat nå er alt forsinket. Det er ikke på grunn av Hellas, men landene de skal til. Guttene må vente opptil ett år. Alt er klart fra vår side, men så stopper det opp, forteller Fotis Par.

– Ungdommene går på skole og får venner her. De må respektere det greske samfunnet og vi vil at det greske samfunnet skal respektere dem, men vi vil ikke at de skal bli grekere. Vi vil at de skal bli likeverdige medlemmer av Hellas. En afghansk gutt skal få lov til å beholde sin kultur og sin religion, og så kan han blande inn det beste fra den greske kulturen og skape noe bedre, sier han.

Fotis Par har jobbet med slike ungdommer i sju år nå, og har nok en annerledes tilnærming til hva som skal til for at guttene får det bra sammenlignet med de andre hjemmene for mindreårige i Athen.

Når de kommer hit, må vi starte på nytt.

– Vårt mål er at guttene skal si at de er ”på vei hjem” når de skal hit, ikke at de kaller det mottak eller lignende, sier han og illustrerer sin “metode” med en fersk anekdote: I en av flyktningleirene oppstod det krangel mellom en syrisk guttegjeng og en pakistansk guttegjeng. De måtte på sykehuset og det var skikkelig stygt. Så sendte de seks av dem til Irida – tre pakistanske gutter og tre syriske gutter.

– Jeg kjente til konflikten og sa til dem: “Vet dere hva gutter, dere skal sove på samme rom. Dere skal nå være sammen hele tiden”. Vi har aldri hatt noen problemer etter det, forteller han. En annen nøkkel til suksess, er å holde aktivitetsnivået høyt gjennom uka – da sovner de som barn på kvelden.

– I disse dager, hvor de må være hjemme fra skolen på grunn av kollektivproblemene, bruker de altfor mye tid foran pc-en. De spiller teite skytespill. Når jeg prøver å overbevise dem om å droppe det, bare ler de av meg og kaller meg gammel, sier Fotis Par. Dermed ikke sagt at han alltid er så ettergivende og at Irida styres uten faste regler og rutiner, lar han oss forstå.

Guttene rømmer fra krig, konflikt og fattigdom. Så kommer de til flyktningleirene, hvor det også er mye elendighet. De eldre går inn i konteinerne til de yngre om natta, banker dem opp og tar alle eiendelene deres. Når de går til politiet, sier politiet “vi er bare to, vi kan ikke gjøre noe med 1500 mennesker”. Det er ikke sunt for ungdom å leve slik i 10-12 måneder, sier Fotis Par: Uten grenser, uten noen som bryr seg om dem, under konstant trussel.

Jeg skammer meg.

– Når de kommer hit, må vi starte på nytt. Si at nå er det sovetid, da og da spiser vi, så rydder vi opp, nå har vi ikke på høy musikk. Mange av dem er sinte. De blir fortalt i leirene at de skal Irida og bare være her en kort stund, før de kan dra til slektningene i Norge eller Tyskland. Men det er en løgn og løgnen forfølger dem hit, til oss. For eksempel spurte de pakistanske guttene, som jeg fortalte om, “hva med våre papirer, når kan vi dra?” Da sier jeg som sant er, at det er minimale sjanser for at de blir anerkjent som asylsøkere. Det er mer sannsynlig at når de blir 18 år og ett minutt, blir de deportert – eller må bli her som papirløs. Det er lettere å lyve, men de blir bitre og skuffa. Min erfaring er at de ikke ønsker at vi skal synes synd på dem, de vil bare ha støtte, sier Fotis.

Apropos støtte: Irida får ingen støtte fra staten, men er avhengig av donasjoner. Så Fotis Par vil ikke være med på at Hellas har gjort mer enn andre land underveis i flyktningkrisa.

Vi ødelegger Irak, men vil ikke at irakere skal komme hit etterpå?

– Det er det greske folket som hjelper til. Ikke et eneste hjem for flyktninger i Hellas får penger fra myndighetene. Vi får penger fra stiftelser og FN. For tiden kommer det mye penger til Hellas, for at flyktningene skal forbli her. Men tror du EU-medlemslandene gir penger til Hellas for at de ønsker å hjelpe flyktningene, eller forhindre at de kommer til deres land? Tenk på at alle de nye EU-medlemslandene fra Øst-Europa, som ville bli medlem slik at deres innbyggere kunne dra til Vest-Europa for å jobbe – de vil ikke ta imot noen flyktninger nå. I et slikt lys er jeg stolt av grekerne, fordi de har ikke denne oppførselen, men for EU totalt sett? Jeg skammer meg.

– Hva tenker du om EU-løsningen, der flyktningene skal sendes tilbake til Tyrkia?

– Det er en dårlig løsning. Det er over 2000 kilometer grense mellom Hellas og Tyrkia. Hvis du er frisk nok, kan du svømme fra Tyrkia til Samos. Det er bare 1500 meter. I motsetning til hva europeerne sier – det er helt umulig å beskytte denne grensa. Den eneste løsningen på denne utfordringen, er trygg reise for flyktningene og fred – slik at de kan dra tilbake. Så lenge det er farlig og utrygt hjemme, vil de fortsette å dra til Europa på jakt etter et bedre liv, sier Fotis Par.

Disse folkene kommer ikke til Europa bare for å snylte på velferdsstaten.

Etter eget sigende er han den siste som skal klandre noen for å ville – eller måtte – forlate sitt hjemland. Hans besteforeldre var greske innbyggere i Det osmanske riket, men ble tvunget på flukt i 1922, og kom da til Hellas. På 195o- og -60-tallet var det tøffe kår for mange grekere, spesielt for de 1,2 millioner grekerne som var kommet fra Det osmanske riket, så hans foreldre utvandret til Tyskland, på jakt etter jobb. Fotis Par vokste opp med sine besteforeldre.

– Se på bildene fra Syria eller Afghanistan – disse folkene kommer ikke til Europa bare for å snylte på velferdsstaten, de kommer fordi de vil redde sitt liv. Men jeg respekterer også beslutningen om å forlate hjemlandet hvis det er slik at du ikke har råd til et måltid hver dag. Og like viktig: Landene som sørget for at det ble krig og konflikt i Midtøsten, må også være ansvarlige og ta imot flest flyktninger. Vi ødelegger Irak, men vil ikke at irakere skal komme hit etterpå? Det er hyklerisk, avslutter Fotis Par.