“Dyrket med vann fra det vakre Himalaya-massivet” står det på basmatirisen. Virkeligheten ser annerledes ut. Store deler av risen dyrkes i den indiske delstaten Punjab der et uforsvarlig jordbruk har ført til sykdommer.
KALEWALA, PUNJAB: Solas første stråler stryker over de grønne ris- og hveteavlingene som brer seg utover som et nordindisk gulvteppe. Denne morgenen tar det ekstra lang tid for 53-årige Gurbhej Singh å ta kattevasken i gården og snurre turbanen rundt hodet. For en måned siden opererte han bort en kreftsvulst, og det stikker fortsatt et drensrør ut av brystet.
– Jeg tror kreften kommer av alle plantevernmidlene og kunstgjødselen som har lekket ut i grunnvannet, sier han senere over en kopp chai i familiens kombinerte sove- og hverdagsrom. Vi befinner oss i byen Kalewala i Muktsar-distriktet i Punjab, der basmatirisbonden Gurbhej omfavnet moderne jordbruksmetoder for 30 år siden.
– Det eneste vi tenkte på var å øke avkastningen, minnes han.
Gurbhej er analfabet og har aldri lest instruksjonene på plantevernmiddelpakken. Ingen forklarte bieffektene for ham. Klart han la merke til utslettene han fikk da han sprayet, men han tenkte ikke at det kunne vært vannet. Det var først 20 år senere at familien skaffet seg det omvendte osmosefilteret som myndighetene hadde begynt å anbefale for drikkevannet.
Frodige Punjab er sikhenes delstat og Indias kornkammer. Det var her den grønne revolusjonen vokste frem på 1960- og 1970-tallet, med vanningskanaler, hybridfrø og plantevernmidler, inkludert kunstgjødsel. I dag er Punjab regionen som bruker mest plantevernmidler i hele India, og dette har begynt å merkes på befolkningen.
I Sør-Delhi hadde mistankene allerede florert en stund hos Indias fremste miljøorganisasjon, Center for Science and Environment (CSE) – og ble bekreftet gjennom tester av mineralvann i Delhi og Mumbai.
– Vi fant en cocktail av plantevernmidler, forteller Amit Khurana (39) som er CSEs spesialist på matsikkerhet og giftstoffer.
Året var 2001 og CSE konkluderte at bruken av midlene ikke ble regulert sånn som de skulle. Oppfølgingstester på Coca-Colas indiske brus viste liknende resultater og førte til at parlamentet begynte å ta tak i problemet. Til da hadde ikke India hatt noe mattilsyn. Hvis det viste seg at kjøpevannet i storbyene inneholdt giftige stoffer, hvordan kunne det da se ut i Indias matfat, Punjab? spurte CSE seg. I 2005 tok de blodprøver på 20 bønder i fire ulike byer. Alle hadde høye doser av pesticider i blodet.
Mange plantevernmidler imiterer kvinnelige kjønnshormoner, så jenter i delstaten har begynt å få mensen så tidlig som i sju-åtteårsalderen.
– Vi kjenner ingen som dyrker med kjemikalier og er friske.
Den unge jentegjengen sitter som fargeglade fugler på den gråbrune åkeren i skyggen av et tre utenfor byen Chaina i Faridkot i Punjab. De er døtrene til landløse bønder, og i dag skal de lære om vintergrønnsaker og tradisjonelle frø. Det er den lokale organisasjonen Kheti Virasat Mission (KVM), som hjelper bønder med å gå over til økologisk jordbruk, som står for undervisningen. Et sted må man begynne, og KVM lærer unge kvinner å dyrke økologisk i familiens egne kjøkkenhager.
Jentene forteller om naboer som blant annet sliter med fertilitetsproblemer, kreft og leddsmerter fra karbamid i kunstgjødselen.
En time unna sitter legen GPI Singh ved sitt enorme mahogniskrivebord på Adash-universitetet i Bathinda, der han også er prorektor. Singh forklarer at mange plantevernmidler imiterer kvinnelige kjønnshormoner, så jenter i delstaten har begynt å få mensen så tidlig som i sju-åtteårsalderen. Gutter kommer derimot i puberteten senere enn vanlig. Singh ser epidemiologiske forbindelser mellom kreft, hormonelle lidelser og ryggmargsbrokk hos babyer, fertilitetsproblemer og ADHD hos barn. Pesticidbruken er høyest i Sør-Punjab.
Når det rår mistanke om at noe kan forårsake irreversible miljøskader, bør det stanses.
Han mener at forsiktighetsprinsippet fra FNs første miljøkonferanse i Rio i 1992 burde gjelde:
– Når det rår mistanke om at noe kan forårsake irreversible miljøskader, bør det stanses. Man behøver ikke vente til mistankene bekreftes i et laboratorium, sier han.
Selve navnet Punjab betyr de fem elvers land og har opphav i delstatens vassdrag. Men det som før fantes i overflod har nå blitt en mangelvare. De tørstende vanningskanalene har tvunget flere og flere bønder til å borre dypt etter vann og har medført reduserte grunnvannsnivåer og tungmetallkontaminering.
I henhold til en Greenpeace-studie hadde en femtedel av alle undersøkte brønner i 2009 for høye nitratnivåer på grunn av overgjødsling, noe som kan utgjøre en fare for spedbarn og også føre til kreft.
– Vannmangelen er et stort problem som mangler en løsning. Vi er hjelpeløse og basmati er bedre enn vanlig ris, sier basmatibonden Resham Singh (45), som vi treffer i en jordbruksforretning i den lille byen Jaito en lørdagsmorgen. Han sikter til at basmati krever mindre vann enn vanlig ris da det sås etter monsunen.
Den lille familieeide forretningen Surinders frølager i Jaito er åpen mot gata med hyllene fulle av ulike plantevernmidler og gulvet dekket av stabler med frø. Eieren, Surinder Mahashweri (50), innrømmer med en viss skam hva som ligger bak den økende bruken av plantevernmidler i jordbruket:
– Om du i vanlige tilfeller behøver å bruke 30 milliliter plantevernmiddel så anbefaler vi 60. Jordbruksselskapene sier 100 ml. Bøndene sprayer 150 ml og dagarbeiderne 200, forklarer han.
Det indiske jordbruket drives på liten skala, så arbeiderne sprayer plantevernmiddel for hånd. Surinder har drevet butikken siden 1992 og forteller også om jordbruksselskapenes salgsmål. Jo mer han selger, jo bedre premier får han fra selskapet. Selv har Surinder blitt belønnet med reiser til Goa, Singapore og Dubai av jordbruksselskapene.
– Vi sa til bøndene at de skulle bruke mer og mer kjemikalier for å få bedre avtaler, innrømmer han.
I et vagt forsøk på å gjøre noe med saken har lokalpolitikerne innført et påbud om at pesticidselgerne må ha en eksamen fra et landbruksuniversitet. Men mange mener at politikerne, som stort sett har bagatellisert problematikken i jordbruket, burde gjøre mer.
– Regjeringen er ikke strenge nok med selskapene. Om de hadde ønsket, kunne de ha forbudt de internasjonale jordbruksselskapene eller tvunget dem til å tilby riktig verneutstyr og opplæring, og gjøre det forbudt å sette salgsmål.
Det sier 35-årige Manpreet Singh Grewal, som er formann for Bøndenes klubb på Punjabs landbruksuniversitet. Klubben organiserer møter hver måned for å dele jordbruksforskning med bønder. Problemet, mener Manpreet, er at jordbruksselskapene bestikker politikerne ved å sponse kampanjene deres – et syn som deles av mange, men som vanskelig lar seg bevise.
Andre viser til at monokulturen, særlig av hvete og ris, har forstyrret det biologiske mangfoldet i delstaten.
– Punjab er en dødende sivilisasjon, sier Umendra Dutt, sjef for KVM. Han vil gjenopprette dyrkingen av hirse, linser og andre avlinger som krever mindre vann og var populære i regionen før den grønne revolusjonen.
– Nå suger vi ut vann fra flere hundre meters dyp og eksporterer basmatien. Punjab er ikke skapt for basmati- og annen risproduksjon, sier han.
Aktivisten Umendra Dutt lanserte også begrepet Krefttoget – et medisinsk innenrikstilbud som Punjab har blitt kjent for. Toget det snakkes om går fortsatt hver kveld klokken 21.20 fra Bathindas jernbanestasjon og ankommer Bikaner i nabostaten Rajastan i sør morgenen etter.
Før var opp mot en tredjedel av passasjerene punjabiske kreftpasienter forteller konduktøren, en mann som har jobbet her siden 2007, men ønsker å forbli anonym.
– Kreftbehandlingen var veldig dyr i Punjab og billig i Bikaner – og de rajastanske legene var dyktige. Derfor søkte mange sørover for å få pleie, sier han og klipper billetten min. I dag har flere nye kreftsykehus blitt åpnet i Punjab for å møte det økende behovet, så trykket på toget har lettet. Men fortsatt tar en del punjabboere turen nedover for å få behandling.
En av dem er tiårige Palam Sharma på barneavdelingen i Acharya Tulsis mye omtalte kreftinstitutt i Bikaner. Takvifter surrer aggressivt i et fåfengt forsøk på å nedkjøle den 39-gradige varmen, og Palam sitter i skredderstilling på sykehussengen sin med en kanyle i venstre underarm. Han kommer fra byen Roherian Wali utenfor Abohar i Fazilka-distriktet i sørvestlige Punjab og fikk for tre måneder siden diagnosen leukemi.
Familien bor på landet i Punjab der naboene bruker plantevernmiddel på åkrene sine. Siden sønnens diagnose har foreldrene vært urolige for det ufiltrerte drikkevannet.
– Vi mistenker at plantevernmidlene i vannet kan ha forårsaket kreften, sier Sharmas far, Vinod Kumar Sharma (41) oppgitt.
Dette går hånd i hånd med en studie gjort på oppdrag av den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA), som viste at plantevernmidler øker risikoen for å rammes av leukemi – særlig når eksponeringen skjer allerede i livmoren eller i løpet av barndommen.
– Legene har sagt at det kan ta to år, men at det er en sjanse for at Palam kan bli frisk, sier pappa Vinod håpefullt.
Andre pasienter på sykehuset mener myndighetene burde distribuere gratis vannfiltre til innbyggerne. I delstatshovedstaten Chandigarh synes derimot ikke jordbrukssekretæren Kahan Singh Pannu, høyeste tjenestemann i jordbruksdepartementet i Punjab, å være bekymret for innbyggernes helse. Det er derimot Madhu Gill (58) som er insektekspert og sjef for jordbruksdepartementets økologiske avdeling som ble grunnlagt for ti år siden.
– Da vi startet opp var Punjab kjent for sin høye bruk av plantevernmidler. Jorda klumpet seg sammen, vi hadde mange sykdommer, særlig kreft, som var vanligere i områder med høy bruk av plantevernmidler. Regjeringen så at vi måtte finne løsninger, forklarer hun.
Til nå har Madhu og hennes kollegaer hjulpet over tusen bønder med å gå over til økologisk dyrking på i det minste en liten del av jorden sin. I år har regjeringen for første gang kjøpt økologisk hvete og ris til 30-40 prosent høyere pris enn den konvensjonelle innhøstingen. Det økologiske jordbruksarealet utgjør fremdeles mindre enn en prosent av det totale jordbruksarealet i Punjab, men det er en begynnelse.
Den europeiske menneskerettsorganisasjonen (ECCHR) konstaterte i en rapport i 2015 at India har blitt en søppeldynge for plantevernmidler som allerede har rukket å bli forbudt i Europa. Bøndene mangler kunnskap om hvordan midlene bør håndteres, og jordbruksselskaper som Syngenta og Bayer mislykkes med å forsyne dem med verneutstyr og ta hånd om pesticidemballasje etter bruk.
I dag brukes de i stedet ofte som drikkebeger i byene. Derfor vil ECCHR vedta et totalforbud mot de farligste plantevernmidlene i India. Saken er oppe i indiske domstoler og vil tas opp av verdens helseorganisasjon (WHO) og FNs mat og jordbruksorganisasjon i 2017.
Før den grønne revolusjonen var pengene i lommene til mennesker – i dag er de hos bankene.
Tilbake på basmatirisbonden Gurbhejs gård er familien på ni personer urolig for framtiden. De har blitt tvunget til å låne tilsvarende en årsinntekt for å dekke kreftbehandlingen, en sum som blir vanskelig å betale tilbake.
– Vi er panikkslagne. Mange i vår situasjon tvinges til å ta opp stadig større lån og til slutt selge jorda si, sier Singh og avslutter:
– Før Den grønne revolusjonen var pengene i lommene til mennesker – i dag er de hos bankene.
—
Se dokumentar om basmati-risens bakside her:
Les mer på www.priceofbasmati.com
(Oversatt fra svensk av Sigrid Strømmen).
Kommentarer