Da vår verden ble til

Egentlig skulle jeg skrive noe helt annet. Ingenting om Palestina eller opprettelsen av Israel. Overhodet ingenting om Simone de Beauvoir og hennes livs lidenskap, og absolutt ingenting om de to ungarske pølsene som fikk min far til å ta en beslutning som endret livet hans. Jeg skulle fortsette der min forrige bok sluttet – trekke en av trådene så langt som mulig og skrive en biografi om Per Engdahl, lederen for de svenske fascistene.

Han var lenge glemt, men er i de seneste årene stadig mer omtalt. Vi er flere som har gravd i ulike deler av de etterlatte papirene, lest hverandres tekster og supplert. Først og fremst gjelder det tiden før og etter krigen. Jeg har fått vite at det finnes mer materiale. Brev til og fra Engdahl ligger gjenglemt hos privatpersoner rundt om i landet, notater om hvordan hans antidemokrati skulle ta form, hvordan han ble en ledende fascist. Han var et sterkt individ. Likevel tok han til orde for et politisk styresett der individene skulle underordnes kollektivet, og kollektivet i sin tur underordnes en sterk leder.

Selvmotsigende og interessant. I min forrige bok sirklet jeg rundt hans omgang med Ingvar Kamprad, grunnleggeren av IKEA. De var nære venner i mange år før, under og etter krigen, brevvekslet og hjalp hverandre. I et intervju med meg i august 2010 sa Kamprad: «At Per Engdahl var et stort menneske komme jeg til å fastholde så lenge jeg lever.» Men nå ville jeg vite mer om Per Engdahls virkelige storhetstid, den som inntrer etter krigen.

I Stieg Larsson og Anna-Lena Lodenius’ bok Extremhögern står det en opplysning som har festet seg: I 1947 skal Per Engdahl ha vært i København for å hjelpe den danske etterkrigsnazismen i gang og danne et søsterparti til Nysvenska Rörelsen. Men hvor kom denne opplysningen fra? Den korte passasjen er skrevet av Larsson, som allerede har gått bort, og Lodenius kan ikke svare.

Jeg snakket med en dansk ekspert på nazisme, men nei. Engdahls aktiviteter i Danmark kjenner han ikke til. Jeg leser journalisten Armas Sastamoinens bok fra 1961 og finner nøyaktig samme formuleringer som hos Stieg Larsson, men ingen kilder. Kanskje er det hele et blindspor. Før jeg gir opp bestemmer jeg meg for å dra til Kungliga Biblioteket og lese de viktigste avisene fra 1. januar 1947 til siste desember samme år. Kanskje kan jeg se en skygge av Per Engdahls aktiviteter dette året, kanskje er et glimt av ham festet til trykksverten?

Jeg begynner med Dagens Nyheter. Mikrofilmene lyser opp side etter side, dag etter dag. Det tar ikke mer enn tre januar-uker før det går opp for meg: 1947 er et år som vibrerer av bevegelse, uro og nåtid. Verden før 1947 var en annen, verden anno 1948 er plutselig vår, men det er i 1947 at vårt nå tar form. Tiden var synlig og ustabil, og alle veier var åpne. Alt vi lever med i dag, fantes i nyhetsrapporteringen fra 1947: nevnt, men uten fasit, for ingen visste hvordan det skulle gå. Ingen kunne vite. Menneskerettigheter fantes ikke, men skulle formuleres. Forbrytelsen folkemord eksisterte ikke.

Nået står mellom glemsel og minne, mellom å tiltale de skyldige for forbrytelser som må skapes til nettopp dette formålet, og det å slippe dem fri uten konsekvenser fordi man en eller annen gang kommer til et punkt der man må se fremover, ikke bakover. 1947 er alt dette. Så det ble mitt nye oppdrag til meg selv: Grip året. Grip ustabiliteten, viljen, feiltrinnene. Grip drømmene og deres konsekvenser.

Etter krigen ville Per Engdahl både bevare sitt land og utvide det til grensene sprengtes. Et nytt Europa, en hvit bastion, uten demokrati, innvandring eller feminisme. En internasjonal sosialisme, en visjon av selvmotsigelse, og han arbeidet iherdig sammen med Europas nazister for at visjonen skulle bli virkelighet.

Noe er i ferd med å begynne, og til tross for at han har forsøkt å viske ut sporene, vises de første tegnene på hva som skal komme allerede i januar 1947. Vi lever med de handlingene som ble påbegynt da, med de ordene som ble uttalt.

Samtidig flyktningene. Hele Europa er fullt av overlevende etter katastrofen. Under krigen har nesten 50 000 tonn bomber blitt sluppet over Storbritannia. Mer enn 4,5 millioner bygninger er ødelagt. Mindre byer er nesten utslettet, som den skotske havnebyen hvis angrep til og med fikk sitt eget navn: The Clydebank Blitz. I den østerrikske byen Wiener Neustadt sto det en gang 40 000 bygninger. Nå er bare 18 igjen. I Budapest er halvparten av husene ubeboelige. I Frankrike er til sammen 460 000 bygninger ødelagt.

I Sovjetunionen er 1700 mindre byer og landsbyer totalskadd. I Tyskland er omtrent 3,6 millioner boliger bombet sønder og sammen, hvert femte hjem i landet. Halvparten av bolighusene i Berlin er ubeboelige. I hele Tyskland er mer enn 18 millioner mennesker hjemløse. Ytterligere 10 millioner er hjemløse i Ukraina. Alle må klare seg med begrenset tilgang til vann og sporadisk tilgang til elektrisitet. De som overlevde har så vidt begynt å telle sine døde. Mange reiser hjem uten å finne det, andre reiser overalt bortsett fra dit de kom fra.

Heller ikke tiden går som før. Den 1. januar 1947 skriver The Times at britene ikke kan stole på klokkene sine. For å være helt sikre på at tiden er det den utgir seg for å være, må de lytte til BBC, som i ekstrasendinger opplyser om hva klokken egentlig er. De elektriske urene påvirkes av de hyppige strømbruddene, men også de mekaniske må overhales. Kanskje skyldes det kulden. Kanskje blir det bedre.

Kvinnene som jobbet i kollektivtrafikken i London får sparken alle sammen, nesten 10 000 må gå. Mennene er tilbake.

Simone de Beauvoir har aldri følt seg så avhengig av en mann som da hun innleder sin transatlantiske kjærlighetshistorie med forfatteren Nelson Algren. De diskuterer Gunnar Myrdals epokegjørende bok om de svartes situasjon i USA, An American Dilemma, og Beauvoir påbegynner arbeidet med en tilsvarende bok om kvinnenes situasjon i verden. Mikhail Kalasjnikov konstruerer våpenet sitt. Svensken Emil Sandström får en FN-komité og fire måneder på seg til å løse Palestina-konflikten. Den 29. november 1947 stemmer FN over komiteens forslag, og på den måten fortsetter denne dagen helt inn i vårt nå.

Dette året trenger matematikeren Grace Hopper stadig lenger inn i datamaskinenes landskap, den palestinske jenta Hamdeh Jóma forbys å være sammen med sin jødiske venninne Fifa. Forfatteren George Orwell skriver på sin siste bok, og min far, som er plassert i en flyktningleir for barn hvis foreldre er drept av nazistene, er ti år gammel og tar en livsavgjørende beslutning basert på to ungarske pølser.

Tirsdag 18. februar frasier Storbritannia seg ansvaret for Palestina. Torsdag 20. februar kunngjør statsminister Clement Attlee at britene overlater India til sin selvstendighet. Fredag 21. februar informeres amerikanerne om at Storbritannia ikke lenger kommer til å støtte Hellas og Tyrkia som tidligere. Imperiet rakner. Den som innehar verdensherredømmet, gir avkall på det. Den som har dominert havene, handelsveiene og maktbalansen, spredd sitt språk, sin idrett, sine våpen, sitt utdanningssystem, sitt pund og sine soldater, kutter nå båndene og vender seg inn mot seg selv. En ubegripelig uke.

Tiden er asymmetrisk. Den beveger seg fra orden til uorden og kan umulig vende tilbake. Et glass som faller i gulvet og knuser, kan ikke gå tilbake til sin egen helhet. Det går heller ikke an å finne ett tidspunkt som er mer nå enn et hvilket som helst annet. Dagene fortsetter, den ene etter den andre, og jeg har fulgt dem. Hendelser legger seg ved siden av hverandre, og jeg har valgt blant dem. Egentlig er det et enkelt regnestykke: tiden, hendelsene pluss mitt utvalg. Resultatet en piggtråd.

Det ble 1947.

Oversatt fra svensk av Alexander Leborg. 

Elisabeth Åbrink er aktuell på norsk med boka “1947. Da vår verden ble til” (Spartacus 2016)