Da EU straffet Hellas

Den flamboyante økonomen Yanis Varoufakis, som i noen intense måneder i 2015 tjenestegjorde som finansminister i den daværende venstreorienterte regjeringen i Hellas, publiserte boken Adults in The Room noen år senere. Da Varoufakis i juli 2015 måtte se seg selv (forrådt og) beseiret, fortalte han kona om sin forestående avgang med disse ordene: «I natt har vi opplevd det merkelige fenomenet med en regjering som styrter sitt folk.»^[1]

 

Europeiske penger bak krisen

Den globale resesjonen i 2007-2009 og finanskrisen i 2008 – da luften gikk ut av oppblåste balanser i finansinstitusjoner – påvirket hele verdensøkonomien. Mange regjeringer overtok finanssektorens gjeld og pengepolitiske innsprøytninger av ulike slag ble gjennomført. Samtidig ble realveksten i økonomien mer dempet eller negativ.

For euroområdet bød dette på noen spesielle utfordringer. Kombinasjonen av å ha ulike næringsstrukturer og finansielle forhold, men en felles valuta, var en grunnleggende risiko fra begynnelsen. For Hellas var dette fatalt. I årene før den store finanskrisen hadde den greske økonomien vokst raskt – raskere enn gjennomsnittet i EU. Dette skjedde – i likhet med situasjonen i flere andre fattigere EU-land – med kapitaltilførsel fra store banker i de store og tradisjonelt rikere eurolandene. Nedgangen i verdensøkonomien rammet Hellas, med sin avhengighet av turistinntekter, spesielt hardt.

Hellas har hatt betydelige problemer med skattesystemet sitt. Mulighetene for å unndra skatt har vært store, spesielt for velstående mennesker. Dette bidro til at budsjettunderskuddet nådde høye nivåer, samtidig som skattetrykket kunne oppleves som tungt for de som faktisk betalte skatt.

Enkelt sagt, bankene ble reddet, mens grekerne satt igjen i politisk trelldom.

En annen kompliserende faktor var problemer med Hellas sin rapportering av statistikk til Eurostat. Paradokset her er at dette delvis ser ut til å ha vært en effekt av en sterk politisk vilje til å bli med i euroen. For å skape «troverdighet» for euroen, ser det ut til å ha vært en interesse, både blant den greske politiske eliten og i den politiske ledelsen i EU-systemet, for å lukke øynene for statistikken, slik at de i utgangspunktet vilkårlige kriteriene kunne oppfylles.^[2]

Som i andre europeiske land var en stor del av forretningsbankenes (tidligere svært lønnsomme og derfor ekspanderende) utlån gjort om til gjeld i offentlige institusjoner. Finansinstitusjonene – hovedsakelig europeiske – som hadde lånt ut penger til Hellas, ønsket å sikre sine eiendeler i euro. Den samla utviklinga førte til at rentene på Hellas sin statsgjeld steg kraftig.^[3]

Hellas hadde nå en økonomisk situasjon med nasjonale særegenheter, men ingen nasjonal valuta. Landets skjebne under krisen kunne avgjøres i Brussel. Enkelt sagt, bankene ble reddet, mens grekerne satt igjen i politisk trelldom.

 

Folkestyret en plage

For det greske folket er årene 2010-2015 et politisk drama, der ledelsen av EU-maskineriet – hånd i hånd med lederne for Det internasjonale pengefondet (IMF), som ble ledet av europeere fra den samme lille kretsen – gjorde det lille, sårbare landet til en prygelknabe. Det var viktigere å verne om maktens institusjonelle logikk, samt å sette et eksempel, enn å arbeide for en økonomisk fornuftig samarbeidsløsning. Jeg vil komme tilbake til resultatene av dette, men først skal vi se på effektene det hadde på det politiske landskapet i Hellas.

Kravene som EU-kommisjonen, EUs sentralbank (ESB) og IMF stilte til Hellas har preget gresk politikk helt siden finanskrisen. Det sosialdemokratiske partiet PASOK styrte landet i 2011. Da statsministeren Papandreou i oktober 2011 luftet ideen om å holde en folkeavstemning om vilkårene pålagt av EU, ble hans allerede upopulære regjering presset til kollaps. Et tidligvalg ble utlyst, og Papandreou trakk seg. En koalisjonsregjering styrte frem til valget. Valget i mai 2012 ble et politisk jordskjelv. PASOK, under ledelsen av tidligere finansminister Venizelos, som ble Brussels mann i Hellas, kollapset til 13 prosent av stemmene. Det lille, brokete, venstreside-partiet SYRIZA vokste til å bli det nest største partiet. Dette på grunn av deres motstand mot kapitulasjonen til Brussels krav. I denne situasjonen kunne ingen regjering dannes. Et nytt valg ble avholdt i juni, med lignende resultater. Det konservative partiet Nytt Demokrati ledet i etterkant av dette en koalisjon som fortsatte å presse gjennom fattigdomsskapende politikk, med applaus fra Brussel.

De politiske makthaverne i EU-systemet fikk god drahjelp av slapp journalistikk, som ga misvisende beskrivelser av situasjonen.

I januar 2015 ble det avholdt valg, som gjorde SYRIZA til det største partiet og Varoufakis til finansminister. PASOK, som hadde fått 44 prosent av stemmene drøyt fem år tidligere, hadde nå krympet til fem prosent. SYRIZAs partileder Alexis Tsipras hadde maktet å kanalisere misnøyen folk hadde til politikken, som drev økonomien til bunns for de fleste grekere. Han ble statsminister i Hellas.

Varoufakis prøvde nå å forhandle frem en løsning i tråd med det SYRIZA hadde vunnet valget på – og som ikke skulle straffe den greske realøkonomien så hardt. «Troikaen» – EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og IMF – anså det som sin oppgave å gjøre dette umulig. De ønsket å presse gjennom en avtale hvor vilkårene fjernet mye av Hellas sin politiske autonomi og videreførte det meste av innstrammingspolitikken, selv om den greske regjeringen hadde blitt valgt for å finne alternativer til dette.

Det var denne situasjonen Varoufakis karakteriserte som «regjeringen som styrtet folket».

Regjeringen trosset først de europeiske elitene og kalte inn til en rask folkeavstemning om vilkårene i avtalen. Denne ble holdt den 5. juli 2015, og resulterte i et for Brussel sjokkerende nei med over 60 prosent av stemmene.

Men presset var likevel for stort. Tsipras antydet umiddelbart at han var forberedt på å velge en annen vei enn den han hadde bedt grekerne om å stemme på. Det var denne situasjonen Varoufakis karakteriserte som «regjeringen som styrtet folket».

En uke senere ble det inngått en avtale med troikaen, med de samme eller verre vilkår for grekerne. Et nytt parlamentsvalg ble avholdt i september, hvor valgdeltakelsen var rekordlav. Tsipras var imidlertid i stand til å fortsette som statsminister og implementerte det tvungne innstrammingsprogrammet, om enn med forsøk på å dempe de usosiale effektene så godt han kunne. I 2019-valget kom høyrefløyen (ND) tilbake til makten. De sitter fortsatt med makten.

 

Myten om den late grekeren

Maktkampen om Hellas sin økonomi foregikk med den europeiske allmenheten som publikum. De politiske makthaverne i EU-systemet fikk god drahjelp av slapp journalistikk, som ga misvisende beskrivelser av situasjonen.

Myten om grekerne som late livsnytere, som kun var interessert i å henge på barer og strender – og det for hardtarbeidende nord- og vesteuropeiske skattebetaleres penger – før de pensjonere seg middelaldrende, festet seg i den offentlige bevisstheten i disse landene.

Tvert imot viste de faktiske tallene at grekerne jobbet flest timer per år av alle i Europa.^[4]

Det var neppe behov for svakere offentlige tjenester. Det trengtes heller et robust og rettferdig skattesystem.

Påstandene om førtidspensjon hadde heller ikke noe godt grunnlag i virkeligheten. Den faktiske pensjonsalderen for menn i 2010 var litt høyere enn i Tyskland.^[5] De anekdotiske eksemplene som ble gjenfortalt om at grekere pensjonerte seg tidlig, etter et visst antall års arbeid i offentlig sektor, tok ikke hensyn til at pensjonen da var lav, og at mange derfor jobbet i privat tjenesteyting i denne pensjonisttilværelsen.

Bildet av Hellas som et land med en svulmende offentlig sektor var heller ikke riktig.^[6]  Snarere var den greske offentlige sektoren på mange områder tydelig underdimensjonert. Dette bidro og bidrar fortsatt til å legge press på sysselsettingsgraden, spesielt blant kvinner.^[7] Det var neppe behov for svakere offentlige tjenester. Det trengtes heller et robust og rettferdig skattesystem.

 

Bedring? Fra hva og for hvem?

Nylig har man kunnet lese artikler i den internasjonale pressen om en sterk gresk oppgang. EU-kommisjonens siste offentlige vurdering, fra mai 2025, åpner med at den greske økonomien er «forventet å opprettholde sitt robuste moment», med positiv vekst, overskudd i statsbudsjettet og noe reallønnsvekst.^[8]

Men hvis du ser nærmere på tallene i denne korte og optimistiske redegjørelsen, ser du at arbeidsledigheten i 2024 var på over ti prosent og at statsgjelden, i forhold til BNP, var på 153 prosent. Selv med de anslåtte veksttallene forventes gjeldsgraden å synke til 140 prosent i 2026. Dette er fortsatt høyere enn tallene som tidligere ble ansett som katastrofale og uholdbare.

I praksis betyr dette at vanlige grekere har overarbeidet seg selv i flere tiår for å beskytte bankene.

Selv om man ser en fremgang de siste årene, startet man altså et helt annet sted. Reelt sett er den greske økonomien fortsatt mindre enn i 2009. Tyskland har, til sammenligning, vokst med rundt 25 prosent i samme periode, til tross for en historisk sett ganske svak økonomisk utvikling gjennom flere år.^[9]

Investeringstakten i den greske økonomien kollapset, og etter mange tapte år er den fortsatt på halvparten av nivået før krisen. Da finanskrisen rammet, var boliginvesteringene 10 prosent av BNP – en indikasjon på en boble. Nå er de nede på to prosent av BNP. Det laveste blant eurolandene.^[10]

Dette blir enda tydeligere hvis du ser på reallønnsutviklingen. Der har utviklingen vært helt eksepsjonell. Mellom 2007 og 2022 falt greske reallønninger med 30 prosent.^[11] I praksis betyr dette at vanlige grekere har overarbeidet seg selv i flere tiår for å beskytte bankene. Og det betyr at den greske økonomien har blitt omstrukturert til mer fattigdom. Hellas sitt reelle BNP per innbygger har falt til å bli det nest laveste i EU, kun Bulgaria ligger lavere, ifølge Eurostat. I 2009 var det på 95 prosent av EU-gjennomsnittet. I 2023: 67 prosent.^[12]

Euroen forsterket krisen…

Det er ingen naturlov som sier at det greske samfunnet skal utsettes for den behandlingen som har preget landet i omtrent 15 år. Det som skjedde, viser både risikoen i euroens konstruksjon og den spesifikke politiske karakteren til institusjonene som underbygger denne konstruksjonen.

I bunn og grunn er spørsmålet hvem sine problemer man ønsket å løse

I utgangspunktet etablerte Hellas sin deltakelse i euroen et høyere prisnivå, som var vanskelig å bære for mange sektorer. Men dette skjedde på et tidspunkt da tysk industri kunne fungere som drivkraften i den europeiske økonomien. Og det ble ledsaget av åpenhet for investeringer og EU-støttede statlige tiltak som lindret de verste overgangssmertene.

Da finanskrisen slo til for fullt, gjorde imidlertid euroen at kostnadene ble svært ujevnt fordelt. I Hellas sitt tilfelle betydde dette at (mer eller mindre) særegne nasjonale problemer ikke kunne håndteres ved en svekkelse av den nasjonale valutaen, siden Hellas ikke lenger hadde en egen valuta. En slik svekkelse ville ha senket levestandarden for grekere, ettersom import hadde blitt dyrere, men det ville også ha fjernet noe av presset på lønninger og arbeidsforhold, og bevart et nasjonalt handlingsrom.

 

…det samme gjorde EU-lederne

Selv under dagens euroregime kunne krisen blitt håndtert annerledes – hvis den politiske viljen hadde vært der. I bunn og grunn er spørsmålet hvem sine problemer man ønsket å løse, og hvilke dogmer man ikke ønsket å endre i møte med den europeiske befolkningen.

Det tyske presset mot reallønn, arbeidsforhold og offentlig støtte kunne lettere selges til det tyske folket, hvis man kunne kreve ofre fra «late» grekere.

Hvis målet hadde vært å sikre velferd og velstand i hele Europa, da ville det vært fullt mulig å bruke de europeiske institusjonenes fullmakter og balanser til å dempe katastrofale realøkonomiske effekter i hele euroområdet. Lederne av EU og lederne for de internasjonale økonomiske institusjonene viste at Hellas sin evne til å «betale tilbake» ville bli svekket, ikke styrket av politikken som ble pålagt dem. Men det ville ha vært en for høy politisk kostnad for dem å tillate en progressiv og nasjonalt tilpasset håndtering av situasjonen i Hellas. Det kunne ha skapt en annen dynamikk i andre land også, som Portugal og Spania.

Og ikke minst var dette svært viktig for de regjeringene som presset sine befolkninger, uten å ha høye nivåer av statsgjeld. Det tyske presset mot reallønn, arbeidsforhold og offentlig støtte kunne lettere selges til det tyske folket, hvis man kunne kreve ofre fra «late» grekere – selv om det på ingen måte ville hjelpe tyske butikkarbeidere, industriarbeidere og husmødre at gresk helsevesen fikk store kutt og greske renholdere ble arbeidsledige. På den annen side gjorde mange kapitalsterke interesser gode kupp da de billig kjøpte opp strategiske eiendeler som den greske staten ble tvunget til å privatisere og selge.^[13]

EU-systemet er preget av et demokratisk underskudd og en dogmatisk tilnærming til markedsmodeller.

Dette handler selvfølgelig ikke om en konspiratorisk grand scheme, men om hvilke interesser som er representert og hvilken grunnleggende forståelse man har av samfunnsøkonomiens funksjon. Dette både kjennetegner systemet og reproduseres gjennom det.

 

En farlig konform maktstruktur

EU-systemet er preget av et demokratisk underskudd og en dogmatisk tilnærming til markedsmodeller. Under eurokrisen ble Hellas rammet av dette på en ekstraordinær måte. Det greske folks ønsker ble formet og uttrykt gjennom debatt, mobilisering og konflikt på nasjonalt nivå. Men det hadde ikke noen innvirkning, fordi Hellas var bundet inn i en felles valutakonstruksjon, med en overnasjonal politisk overbygning, som tok sikte på å utslette ethvert forsøk på handlefrihet.

Nasjonalt handlingsrom under globale kriser er ikke noe du bare kan kjøpe på markedet.

Økonomisk sto den greske venstreregjeringen overfor et system som var mer fokusert på å beskytte europeisk kapital – bankenes interesse i å overføre sine kapitaltap og selskapenes behov for overføre kostnadene over på arbeiderne – enn på å håndtere krisen solidarisk og sosialt.

At stater i en globalisert og kapitalistisk verdensøkonomi må forholde seg til markedskreftene er åpenbart og uunngåelig. Hellas sitt fall understreker hvor fatalt det kan være å miste nasjonalt selvstyre innad i denne komplekse navigasjonen.

 

Et fungerende folkestyre gir handlefrihet

Nettopp dette er en lærdom å reflektere over i Norge i dag, til tross for at Norge, med sin gigantiske statsformue, står svært langt fra Hellas sin situasjon i 2010 eller 2015. Nasjonalt handlingsrom under globale kriser er ikke noe du bare kan kjøpe på markedet.

Det kommer alltid til å være en fristelse for regjeringer å «styrte folket sitt», spesielt i krisesituasjoner.

I en usikker verden er det for eksempel stor forskjell på å ivareta sin posisjon som en selvstendig energipolitisk aktør med spesielle forhold og nasjonalt bygget kapasitet, kontra å underordne seg et EU-kontrollert markedssystem som leverandør av råvarer i en uunngåelig politisk periferi. Og når både USA og Russland opptrer annerledes – mer truende – enn det de fleste ville sett for seg for 15 eller 10 år siden, da ligger sikkerheten til et lite land, som Norge, i handlefriheten til å danne og rekalibrere allianser basert på egne interesser.

Nasjonal handlefrihet og mulighetene for en organisk, demokratisk samtale om veivalg kan ikke prissettes, men er særdeles dyr å miste. Det kommer alltid til å være en fristelse for regjeringer å «styrte folket sitt», spesielt i krisesituasjoner. En klok demokratisk orden begrenser muligheten til at dette kan gjøres ved at en liten krets kaster beslutningsmakt til overnasjonale institusjoner.

 

Artikkelen er oversatt fra svensk til norsk av Helga Hustveit. Den er trykt i Nei til EUs skriftserie Vett nr. 2 2025.

 

Grafikk: RealGDPGrowth

 

Figur 1: Utvikling i real BNP i Tyskland og Hellas, 2009 til 2024. Kilde: Eurostat. Grafikken er hentet fra Kevin Drum, https://jabberwocking.com/raw-data-the-greek-financial-crisis

 

Grafikk: Greece Real Wages fall Financial Times

Figur 2: Utvikling i reallønn, 2007 til 2022, endring i prosent. Kilde: OECD. Grafikken er hentet fra Financial Times, https://www.ft.com/content/ba7e18ea-eaf4-4104-bbe7-bb7f97d182e5

Noter

^[1] Varoufakis, Yannis (2018) Adults in the Room: My Battle with the European and American Deep Establishment, s. 471.

^[2] Et eksempel på dette: «Greece admits deficit figures were fudged to secure euro entry», The Independent 16.11.2004, https://www.independent.co.uk/news/world/europe/greece-admits-deficit-figures-were-fudged-to-secure-euro-entry-533389.html. Se også: «EU knew Greece’s figures were fiddled», Guardian 05.12.2012,

https://www.theguardian.com/business/2012/dec/05/eu-knew-greece-figures-fiddled

^[3] På få år skjøt forskjellen – den såkalte spreaden – mellom tyske og greske 10-årige statsobligasjonsrenter fra noen få prosent til tosifrede beløp. Se for eksempel: «How Greece came back from the brink», Financial Times, 11.07.2025.

^[4] Tall fra OECD 2014, se for eksempel «Grekerne jobber mest i Europa», Aftenposten 13.07.2015, https://www.aftenposten.no/verden/i/yp6R/grekerne-jobber-mest-i-europa

^[5] OECD-statistikk. Lars Gunnesdal og jeg skrev om dette og flere andre misvisende opplysninger, som var utbredt den gangen, i et innlegg i 2012: «Mytene om Hellas», Aftenposten 23.02.2012, https://www.aftenposten.no/meninger/i/6jAzQ/mytene-om-hellas

^[6] Ifølge OECD var den tilsvarende andelen utgifter brukt til sosial beskyttelse i ulike former (pensjoner, arbeidsledighetstrygd og uføretrygd) i 2007, før finanskrisen, 21,3 prosent av BNP. Dette var lavere enn i for eksempel Tyskland og Frankrike. Se merknaden ovenfor.

^[7] Hellas har for tiden den nest største forskjellen i EU (etter Italia) på sysselsetting av menn og kvinner – 18,8 prosent, ifølge Eurostat., Employment – annual statistics, april 2025, https://ec.europa.eu/eurostat/statistics-explained/index.php?title=Employment_-_annual_statistics

^[8] OECD, Economic forecast for Greece, 19.05.2025, https://economy-finance.ec.europa.eu/economic-surveillance-eu-economies/greece/economic-forecast-greece_en

^[9] Eurostat-statistik. Se «Raw data: The Greek financial crisis», https://jabberwocking.com/raw-data-the-greek-financial-crisis/

^[10] Se: «Greece’s economic rebound in (painful) context», Financial Times, 25.04.2024, https://www.ft.com/content/ba7e18ea-eaf4-4104-bbe7-bb7f97d182e5

^[11] ibid, Tall fra OECD.

^[12] Ibid.

^[13] For eksempel: «Greece is sold off and sold out», Le Monde Diplomatique, juli 2016, https://mondediplo.com/2016/07/04greecesoldout