FOTO: Thanassis Stavrakis/Ap/NTB Scanpix

Er grekerne uskyldige?

Vi bør innrømme at det er vi som skylder grekerne en sjekk, ikke omvendt.

Folk i Nord-Europa liker å gi grekerne skylden for krisen i Hellas. Siden 2009 har vi hørt at grekernes uansvarlige låning, høye offentlige forbruk og deres omfattende latskap førte til en krise som har truet hele Europa – særlig lommeboken til den stakkars skattebetaleren som sitter igjen med regningen i nord.

Eirik Løkke i Civita skriver for eksempel at essensen i uttrykket  «ethvert demokrati får den regjeringen de fortjener» er «utvilsomt riktig» og at «ansvaret for den greske statsgjelden [er] fullt og helt grekernes». Jeg forklarer nedenfor hvorfor dette er en absurd forståelse av krisen, men jeg ønsker først å bruke premisset som ligger til grunn til å utforske om det går an å forene venstresiden og høyresidens tanker om ulikhet.

Premisset er at dersom en person eller en gruppe av personer er ansvarlige for sin egen situasjon, er de også ansvarlige for å ta konsekvensene av den. Med andre ord, de fortjener det.

Skadet du deg da du hoppet utenfor fjellet i fallskjerm, får du ikke hjelp.

Men hva om de ikke fortjener det og situasjonen deres var resultatet av dårlige kort på hånden fra begynnelsen? Jeg tror det er mulig å snakke om ulikhet på denne måten: dersom to personer er ulike basert på tilfeldig flaks eller uflaks, har den uheldige rett til en slags kompensasjon fra den som hadde flaks.

Det vil si at vi belønner hardt arbeid og fraråder latskap, og holder ethvert individ ansvarlig for deres frivillige handlinger, samtidig som vi anerkjenner at noen ting er resultat av flaks og uflaks og at samfunnet er best hvis alle kan konkurrere på lik linje.

Hvis vi kan forplikte oss til en slik forståelse av ulikhet, kan vi som ønsker mindre ulikhet inkorporere trumfkortet til de som tror ulikheter er bra for samfunnet, nemlig ideen om individuelle valg og personlig ansvar.

Satt på spissen: Får du kreft, får du hjelp. Skadet du deg da du hoppet utenfor fjellet i fallskjerm, får du ikke hjelp. Virkeligheten er selvfølgelig ikke sort-hvitt, men en slik tankegang kan bidra til å bestemme hvordan vi velger å kompensere for ulikhet.

Å tenke ulikhet på den måten er kanskje guffent for noen, som mener at enkelte ting, som god helse, er en rettighet alle har uansett hvordan de velger å leve livet sitt. Ideen jeg forfekter her står ikke nødvendigvis i motsetning til dette, men går imot ideen om at folk skal kunne kompenseres for noe de hadde i utgangspunktet som de selv frivillig valgte å gi fra seg.

Burde de greske velgerne ha visst at dette skjedde?

Respekt for individuell frihet krever også at vi respekterer individers valg og også holder dem ansvarlige for de valgene – med mindre vi ønsker et samfunn der ingen tar ansvar og staten bør blande seg inn fra begynnelse til slutt for å forhindre at folk velger feil.

Resultatet er heller at vi fokuserer mer på å redusere urettferdige ulikheter, slik at alle får et rettferdig utgangspunkt. Hva de velger å gjøre derfra, er opp til dem. Ulikhetene som da oppstår, er rettferdige.

Min hypotese er at folk ville tatt mer ansvar for egne valg, samtidig som de ville ha betalt skattene sine mer entusiastisk enn de gjør i dag. Hvis leseren sier seg enig i denne tankegangen, er implikasjonen denne når det gjelder Hellas: Dersom grekerne selv er ansvarlige for sin egen gjeldskrise, har de ikke rett til hjelp fra andre europeiske land. Men dersom den greske krisen skyldes uflaks der andre europeere har hatt flaks, er det resten av Europas ansvar å hjelpe dem.

nyhetsbrevet

Bakgrunnen for krisen i Hellas er komplisert, men de fleste økonomer vet at de som klandrer grekerne, selv har drevet et politisk spill. Det er flere ting som forteller oss at krisen i Hellas har lite å gjøre med grekernes egne handlinger.

Den første har med eurosonen å gjøre. Alle landene som gikk inn i eurosonen ga opp sin nasjonale styringsrente. Det gjør det vanskelig å takle ubalanser i budsjettet og ulikheter mellom økonomiene i EU-landene gjør økonomiske «sjokk» mer sannsynlige.

Kapitalisme gir oppturer og nedturer i økonomien, men problemet i eurosonen er at slike opp- og nedturer dannes på det nasjonale nivået i ulike land og ikke utvikler seg til en regional dynamikk. At konjunkturene som oppstår i ulike land ikke stabiliseres automatisk og at de ulike landene ikke kan nøytralisere dem med sin egen pengepolitikk, er utgangspunktet for krisen i Europa.

Jeg skal ikke påstå at ingen i Hellas var klar over det som skjedde.

I Hellas’ tilfelle betydde denne dynamikken at grekerne kunne fortsette å låne penger med lav rente og fortsette å importere produkter, fordi euroen var trygg og gjennomsnittsøkonomien i eurosonen var sterk. Samtidig kunne land som Tyskland og Frankrike fortsette å utvide kreditt og eksportere produkter, og bli mer konkurransedyktige vis-à-vis Hellas – mer enn de hadde kunnet under et vanlig økonomisk system, der grekerne kunne ha nedjustert valutaen sin eller trykket mer penger.

Dermed økte gjelden til Hellas og de utsatte behovet for strukturelle reformer for å bli mer konkurransedyktige. Her oppstår spørsmålet om skyld. Burde de greske velgerne ha visst at dette skjedde? Hvis vi skal mene at «de får det demokratiet de fortjener», må vi anta at de burde ha visst bedre.

Problemet er at greske velgere umulig kunne ha vært informert om denne situasjonen. Formuespriser fortsatte å stige, hvilket er et tydelig tegn på økonomisk vekst og suksess, så det var liten grunn til å slå alarm.

Så hvem har skylden?

Jeg skal ikke påstå at ingen i Hellas var klar over det som skjedde. I 2009 innrømmet den nye regjeringen at budsjettunderskuddet for det kommende året antakeligvis kom til å ligge på 12,9 prosent av BNP, fremfor 6,0 prosent, som den tidligere regjeringen hadde påstått – et klart brudd på EUs regler.

Derfra gikk det dårligere for Hellas, som nå hadde fått gjelden sin klassifisert som «søppel» (junk) av Fitch, Moody’s og S&P, de tre store kredittratingbyråene. Så den greske regjeringen hadde jukset med tallene for å kunne fortsette å låne og bruke penger uansvarlig, uten at noen i eurosonen var klar over det? Det stemmer ikke.

Vi som jobber med kreditt og risk setter store krav til låneren og vet at det er vårt ansvar å vite at de er i stand til å betale tilbake det de låner. Og ingen EU-institusjoner slo alarm da regjeringen i Hellas fortsatte de gunstige skatteordningene for den gresk-ortodokse kirken og shipping-industrien eller da de reduserte selskapsskattene fra 40 til 20 prosent, uten å øke inntektene noe annet sted. Kreditorene til Hellas var klar over disse omstendighetene, men valgte likevel å fortsette å utvide kreditt.

Ulikhetene på tvers av Europa er store og blir stadig større.

Så hvem har skylden? De få individene i den greske regjeringen som jukset med tallene, bør holdes ansvarlige. Det bør også kreditorene, særlig de som hjalp til å manipulere tallene i budsjettet til Hellas. Men hva med resten av EU? De har allerede betalt ut tre kriselån, til tross for at Hellas ikke kommer til å være i stand til å betale tilbake gjelden i sin helhet.

De som mener at Hellas bør forlate eurosonen slik at de kan nedjustere sin egen valuta og trykke mer penger for å øke konkurransedyktigheten sin, ignorerer at det er europeiske kreditorer som har tjent, og kommer til å fortsette å tjene på, at grekerne låner.

Det sier seg selv at hvis ett land skal kunne fortsette å eksportere varer og kreditt, må et annet land fortsette å importere. Folk glemmer ofte at Tyskland hadde et budsjettunderskudd gjennom nittitallet og vel inn i dette årtusenet, og brøt EUs regel om et underskudd på maksimum tre prosent av BNP fra 2001 til 2005, i likhet med Frankrike (2001-2004). Men disse landene er blitt overskuddsland og like før den greske gjeldskrisen hadde Tyskland blitt verdens ledende eksportør.

Den greske gjeldskrisen har aldri vært en europeisk krise. Hellas utgjør mindre enn to prosent av EUs totale budsjett og den samlede gjelden deres utgjør 0,3 prosent. Trusselen ligger i at europeiske banker holder greske obligasjoner. Dersom de blir tvunget til å selge liknende obligasjoner for å gjøre opp for tapet av disse obligasjonene, kan det utløse en krise for bankene i Europa.

Derfor er det viktig at Hellas blir i eurosonen, men det er ingen krise, fordi skattebetalerne bør betale for å opprettholde et system de selv har tjent på – på andres bekostning.

Men i Hellas’ tilfelle er ulikhetene resultatet av bevisst politikk i noen EU-land.

Ulikhetene på tvers av Europa er store og blir stadig større. Hellas har fått et kriselån fra EU på humanitært grunnlag, fordi de ikke er i stand til å tilby grunnleggende velferdstjenester til innbyggerne nå som de har kuttet i budsjettet for å finansiere gjelden. Ulikheter på tvers av landegrenser kommer alltid til å finnes. I mange tilfeller er de resultatet av gode valg i noen land og dårlige valg i andre land.

Men i Hellas’ tilfelle er ulikhetene resultatet av bevisst politikk i noen EU-land. Ansvaret bør derfor deles mellom grekerne og andre europeere. Når vi i Nord-Europa selv har vært med på å skape disse ulikhetene og selv har tjent på dem, er det vårt ansvar å prøve å komme tilbake til et rettferdig utgangspunkt der vi kan konkurrere på lik linje – eller i det minste rekke ut en hjelpende hånd.

Det første steget dit er å slutte med den nedverdigende retorikken overfor grekerne og innrømme at det er vi som skylder grekerne en sjekk, ikke omvendt.

Gjeldskrisen i Hellas viser oss at det er umulig å skille våre moralske holdninger fra våre økonomiske anbefalinger. Jeg er enig i premisset til kritikerne – la oss holde folk ansvarlige for handlingene deres. Men la oss også forplikte oss til et rettferdig system der alle kan konkurrere på lik linje. Kanskje høyre- og venstresiden kan bli enige om at i hvert fall de urettferdige ulikhetene vi selv har skapt bør reduseres først, og så tar vi det derfra?

nyhetsbrevet