De som faller utenfor

En gang på 1970-tallet kapret en gruppe ideologisk inspirerte økonomer både oppmerksomheten og tankene til politikerne. Hovedpilaren i gruppens «nyliberale» modell var at vekst og utvikling er avhengig av markedets konkurranseevne. Alt måtte gjøres for å øke konkurransen og konkurranseevnen – og tillate markedets prinsipper å gjennomsyre alle livets områder.

Et av forslagene fra gruppen var at land burde øke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet, noe som i praksis ville flytte risiko og utrygghet over på arbeiderne og deres familier. Resultatet er at det er blitt opprettet et globalt «prekariat» som består av mange millioner mennesker over hele verden uten stabil forankring. Sammen er disse menneskene nå i ferd med å bli en farlig klasse. De er tilbøyelig til å høre på hatske ytringer og bruke sin stemmerett og sine penger på å gi disse ytringene en politisk plattform med økt innflytelse. Framgangen for den «nyliberale» agendaen som omfavnes i større eller mindre grad av alle typer regjeringer, har skapt konturene av et politisk monster. Vi må handle før dette monsteret blir vekket til live.

(…)

Hvordan definere prekariatet

Det er to måter å definere prekariatet på. Den ene måten er å si at prekariatet er en atskilt sosioøkonomisk gruppe, slik at en person ifølge definisjonen havner innenfor eller utenfor. En slik definisjon er nyttig for å danne seg bilder og gjennomføre analyser, og gjør at vi kan benytte oss av det Max Weber kalte en «idealtype». Da kan prekariatet bli beskrevet som et nyord (neologisme) som kombinerer adjektivet «prekær» og det relaterte substantivet «proletariat».

(…)

Selv om de gamle klassene fortsatt består i visse deler av verden, kan vi grovt peke ut sju grupper. På toppen finnes en «elite» som består av et lite antall absurd rike, globale borgere som hersker over det ganske univers med sine milliarder av dollar, som er listet opp i Forbes (amerikansk finanstidsskrift som er kjent for sine årlige lister, o.a.) som de store og de gode, som er i stand til å påvirke regjeringer overalt og innlate seg på storslåtte filantropiske gester. Under denne eliten kommer en «fulltidsklasse» (salariat) som fortsatt går i stabile fulltidsstillinger, noen med håp om å bevege seg inn i eliten, mens majoriteten bare nyter de godene de allerede har – pensjoner, betalte ferier og tjenestefordeler, ofte subsidiert av staten. Fulltidsklassen finner vi helst i store selskaper, regjeringsbyråer og offentlig administrasjon – inkludert embetsverket.

Ved siden av fulltidsklassen, i mer enn én betydning, finnes en (enn så lenge) mindre gruppe av «profeknikere» (proficians). Denne betegnelsen kombinerer de tradisjonelle ideene om «profesjonelle» og «teknikere», og dekker en gruppe med et sett med ferdigheter de kan markedsføre, noe som gir dem høye inntekter på kontrakter, enten som konsulenter eller som uavhengige selvstendig næringsdrivende. Profeknikerne er analoge med middelalderens frie bønder, riddere og væpnere. De lever med en forventning og et ønske om å bevege seg rundt, uten hang til langvarig fulltidsarbeid i et enkelt firma. «Faste ansettelsesforhold» er ikke noe for dem.

Når det gjelder inntekt, finner man under profeknikerne en stadig minkende «kjerne» av manuelt arbeidende, essensen i den gamle «arbeiderklassen». Det var med tanke på dem at velferdsstaten ble bygget og systemene for arbeiderrettigheter utviklet. Men de bataljonene av arbeidere som skapte arbeiderbevegelsen, har skrumpet inn og mistet fornemmelsen de en gang hadde av sosial solidaritet.

Under disse fire gruppene finnes det et voksende «prekariat», flankert av en hær av arbeidsledige og utstøtte grupper av sosialt utilpassede, som lever nederst på rangstigen i samfunnet. Egenskapene til denne fragmenterte klassen diskuteres andre steder (Standing, 2009). Det er prekariatet vi ønsker å definere her.

En måte å si det på er at prekariatet har en avstumpet status.

Sosiologer tenker vanligvis ut fra Max Webers former for sosial lagdeling (stratification) – i klasse og status – hvor klasse refererer til sosiale produksjonsforhold og en persons posisjon i arbeidsprosessen (Weber, [1928] 1968). Innenfor arbeidsmarkedene – hvis man ser bort fra arbeidsgivere og selvstendig næringsdrivende – har hovedskillet gått mellom lønnsarbeidere og funksjonærer. De førstnevnte selger sin arbeidskraft på akkord eller timebasis ut fra forestillingen om lønn etter innsats, mens de sistnevnte antas å bli belønnet for tillit og tro tjeneste (Goldthorpe, 2007, bind 2, kap. 5; McGovern, Hill og Mills, 2008, kap. 3). Det har alltid vært forventet at funksjonærene som fulltidsklasse står nærmere lederne, sjefene og eierne, mens lønnsarbeiderne dypest sett er fremmedgjorte, med behov for disiplin, lydighet og en blanding av insentiver og sanksjoner.

Til forskjell fra klasse har ideen om status vært forbundet med en persons yrke, hvor høystatusyrkene er de som likner mest på profesjonelle tjenesteleverandører, forvaltning og administrasjon (Goldthorpe, 2009). Et problem her er at det innenfor de fleste yrker finnes skiller og hierarkier som medfører store forskjeller i status.

Oppdelingen i lønnsarbeidere og funksjonærer, inkludert ideen om yrker, bryter uansett sammen når man betrakter prekariatet. Prekariatet har klassekarakteristika. Det består av folk som har minimalt med tillit til kapital eller stat, noe som gjør det ganske ulikt fulltidsklassen. Og det har ingen av de sosiale kontraktrelasjonene som finnes for proletariatet, relasjoner som gir arbeidertrygghet i bytte mot lydighet og vilkårlig lojalitet – den uskrevne loven som ligger til grunn for velferdsstaten. Fraværet av en overenskomst om tillit eller trygghet i bytte mot lydighet gjør prekariatet unikt i klassehenseende. I tillegg har det en spesiell posisjon når det gjelder status, siden prekariatet ikke passer inn i hverken profesjonelle høystatusyrker eller håndverkernes mellomstatus. En måte å si det på er at prekariatet har en avstumpet status. Og, som vi skal se, strukturen i prekariatets «sosiale inntekt» passer ikke inn i gamle forestillinger om hverken klasse eller yrke.

Det er galt å likestille prekariatet med de arbeidende fattige.

Japan illustrerer godt hvilke problemer som møter den som vil studere prekariatet. Landet har hatt et lavt nivå av inntektsulikhet (noe som gjør det til et «godt land», ifølge Wilkinson og Pickett (2009)). Men ulikheten kommer tydelig fram gjennom statushierarkier, og den har økt med det voksende prekariatet. Den økonomiske situasjonen til prekariatet undervurderes i de konvensjonelle målene på inntektsulikhet. Høy status i det japanske samfunnet innebærer en mengde belønninger, og gir en sosioøkonomisk sikkerhet som er verdt langt mer enn det som kan måles i rene monetære inntekter (Karbol, 2003: 509–512). Prekariatet står uten alle disse belønningene, det er derfor inntektsulikheten er så alvorlig underkommunisert.

(…)

Det er galt å likestille prekariatet med de arbeidende fattige eller med rent usikre ansettelser, til tross for at disse dimensjonene hører med. Det prekære impliserer også mangel på en trygg yrkesbasert identitet, selv om arbeidere i enkelte lavinntektsjobber kan ha en karriere. Noen forskere har koplet ideen til manglende kontroll over eget arbeid. Det er komplisert, siden det er flere sider ved virke og arbeid som en person kan ha kontroll over – som utvikling og bruk av ferdigheter, mengden med tid som kreves i et virke eller arbeid, når arbeidet utføres, arbeidsintensiteten, utstyr og råmaterialer. Det er også flere typer av kontroll og kontrollører, en kontrollør er ikke bare den vanlige rettlederen eller sjefen som står over arbeideren.

Å påstå at prekariatet består av folk som ikke har kontroll over eget arbeid eller virke, vil bli for restriktivt, for det eksisterer alltid ambivalens og underforståtte forhandlinger rundt innsats, samarbeid og kompetanseutnyttelse så vel som omfang av sabotasjehandlinger, småtyverier og sløseri. Men for å bestemme deres tilstand, er kontrollaspektene relevante.

En vel så interessant måte å beskrive prekariatet på er knyttet til det vi kan kalle for «uharmonisk status». Folk med relativt høy formell utdannelse, som må akseptere arbeid med en inntektsstatus under det de selv mener harmonerer med egne kvalifikasjoner, vil sannsynligvis lide av statusfrustrasjon. Det er en følelse som har vært utbredt i ungdomsprekariatet i Japan (Kosugi, 2008).

For vårt formål består prekariatet av folk som savner de sju formene for arbeidsrelatert trygghet (labour-related security) som er oppsummert i rammen/boksen nedenfor. Det var disse formene for trygghet sosialdemokrater, arbeiderpartier og fagforeninger kjempet fram som sin «industrielle samfunnsborgerskapsagenda» etter andre verdenskrig, myntet på arbeiderklassen eller det industrielle proletariatet. Ikke alle de personene som er en del av prekariatet, vil verdsette alle de sju formene for trygghet, men uansett kommer samtlige personer dårlig ut med hensyn til dem alle.

Mellom 2008 og 2010 begikk 30 ansatte i fransk Telecom selvmord.

I diskusjoner om moderne arbeidstrygghet er man mest opptatt av svekket stillingsvern – mangel på langtidskontrakter og fravær av beskyttelse mot arbeidsløshet. Det er forståelig. Men fravær av omstillingsvern er også et definisjonskriterium.

Forskjellen på stillingsvern og omstillingsvern er vesentlig. Vi ser på et eksempel: Mellom 2008 og 2010 begikk 30 ansatte i fransk Telecom selvmord. Som en følge av hendelsene ble en person utenfor selskapet oppnevnt til ny sjef. To tredjedeler av de 66 000 ansatte hadde statlig tjenestesikring som garanterte stillingsvern, men ledelsen hadde utsatt dem for systematisk svekkelse av omstillingsvernet med et system kalt «tid for skifte», som drev de ansatte til å bytte kontorer og jobber uavbrutt med få års mellomrom. Byttene medførte mye stress, noe som viste seg å være hovedårsaken til selvmordene. Et svekket omstillingsvern hadde betydning her.

Svekket omstillingsvern har også betydning i statsadministrasjonen. Arbeidstakere inngår kontrakter som gir dem et for mange misunnelsesverdig stillingsvern, men de godtar også å bli flyttet til andre posisjoner etter ledelsens forgodtbefinnende. I en verden av rigid «personalforvaltning» og funksjonell fleksibilitet kan slike omskiftinger være personlig nedbrytende.

(…)

Det å være i en midlertidig stilling kan være en indikasjon på at en person er uten karrieremuligheter, men det er ikke alltid tilfellet. De vi kaller profeknikere, fryder seg spesielt over sin prosjektorienterte tilværelse, hvor de går fra det ene korttidsprosjektet til det andre. Og et langtidsengasjement, hvor noen må utføre de samme få oppgavene om og om igjen, er ikke særlig ambisjonsfremmende. Men hvis det globale økonomiske systemet krever at mange mennesker har midlertidige stillinger, bør politikere ta tak i det som gjør stillingene prekære.

Det å ha en midlertidig jobb i dag er en sterk indikasjon på en form for prekærhet. For noen kan det være et steg på veien til å skape seg en karriere, men for mange kan det innebære et trinn ned til lavere inntektsstatus. Å ta en midlertidig stilling etter å ha vært arbeidsledig i en periode, noe som anbefales av mange politiske beslutningstakere, kan resultere i lavere inntekter i flere år framover (Autor og Hauseman, 2010). Så snart en person tar et steg nedover, er sannsynligheten for sosial mobilitet (klassereise, o.a.) oppover igjen, eller for å få seg en «skikkelig» inntekt, permanent redusert. Å ta en tilfeldig jobb kan være nødvendig for mange, men skaper neppe sosial mobilitet.

Veksten i deltidsjobber har hjulpet til med å skjule utbredelsen av arbeidsløshet.

En annen hovedvei inn i prekariatet er deltidsansettelse, en bedragersk eufemisme som er blitt til en del av vår tertiære økonomi, til forskjell fra hvordan det fungerte i industrisamfunnet. I de fleste land er deltid definert som å være ansatt eller lønnet under 30 timer i uken. Det ville ha vært mer presist å referere til såkalte deltidsansatte, fordi mange av dem som velger eller blir tvunget til å ta en deltidsjobb, opplever at de jobber mer enn antatt, og mer enn de blir betalt for. Deltidsansatte, ofte kvinner, som forlater en karrierestige, kan ende opp som mer utbyttede, med mer ukompensert virke-for-arbeid utenfor sine betalte timer, og dessuten mer selvutbyttede, med mer ekstraarbeid for å opprettholde en nisje av en eller annen art.

Veksten i deltidsjobber har hjulpet til med å skjule utbredelsen av arbeidsløshet eller undersysselsetting. I Tyskland har man ved å flytte flere folk over i småjobber lyktes med å opprettholde illusjonen om høy sysselsetting, og dermed fått noen økonomer til å fremme latterlige påstander om et tysk sysselsettingsmirakel etter finanskrasjet.

Andre kategorier som overlapper med prekariatet, er «uavhengige kontraktører» (independent contractors) og «faste kontraktører» (dependent contractors). Det er ingen ekvivalens med prekariatet her, siden mange kontraktører er sikre i visse betydninger av ordet og har en sterk yrkesidentitet. Tenk bare på en selvstendig næringsdrivende tannlege eller revisor. Men å skille faste fra uavhengige kontraktører har mange steder skapt hodebry for arbeidsrettsadvokater. Det har startet endeløse debatter om hvordan man skal skille mellom dem som tilbyr tjenester, og dem som tilbyr tjenestearbeid, og mellom dem som er avhengig av et mellomledd, og dem som er skjult ansatt. Distinksjonene blir i siste instans tilfeldige, og gjort på grunnlag av forestillinger om kontroll, underordning og avhengighet av andre «parter». Uansett har personer som er avhengig av andre for å bli tildelt oppgaver som de har liten kontroll over, en større risiko for å falle inn i prekariatet enn andre grupper.

En annen gruppe som er tilknyttet prekariatet, er den voksende hæren av kundeservicearbeidere. De er allestedsnærværende – et illevarslende symbol på globalisering, elektronisk liv og fremmedgjort arbeid. I 2008 viste Storbritannias Channel 4 fjernsynsdokumentaren Phone Rage («Telefonraseriet»), som understreket den gjensidige misforståelsen mellom unge kundeserviceansatte og sinte kunder. Ifølge programmet brukte folk i Storbritannia en hel dag i året på å snakke med kundesentre – og tidsbruken var økende.

Dernest har vi praktikanter (interns), et spesielt moderne fenomen hvor nylig utdannede, nåværende studenter, og også de som ennå ikke er studenter, arbeider med forefallende kontorarbeid en stund for lav eller ingen betaling. Enkelte franske forskere har satt likhetstegn mellom prekariatet og praktikantene, noe som imidlertid ikke er korrekt, men som er en indikator på hvilket ubehag dette fenomenet vekker.

Prekariatet erfarer sinne, anomi, angst og fremmedgjøring.

Praksisplasser er potensielt sett et redskap som kan brukes for å kanalisere ungdom inn i prekariatet. Noen regjeringer har til og med lansert praktikantstillinger som en form for «aktiv» arbeidsmarkedspolitikk, laget for å skjule arbeidsledigheten. Forsøk på å promotere praktikantstillinger er i virkeligheten ikke noe annet enn kostbare, lite effektive subsidieringsprogrammer. De har høye administrative kostnader, og bruker folk til å gjøre lite av varig verdi, det være seg for organisasjonen eller praktikantene selv, på tross av retorikken om å venne folk til organisasjonslivet og lære dem opp på jobben. Vi vil se nærmere på dette temaet senere.

For å oppsummere kan vi si at en måte å se på prekariatet på er å se på hvordan folk havner i utrygge arbeidsformer, som i liten grad hjelper dem til å bygge en ønsket identitet eller en ønsket karriere.

(…)

Sinne, anomi, angst og fremmedgjøring

Prekariatet erfarer sinne, anomi, angst og fremmedgjøring. Sinnet stammer fra frustrasjonen over den tilsynelatende blokkerte veien mot et meningsfylt liv og fra en følelse av relativ berøvelse. Noen vil kalle det misunnelse, men det å være omgitt og stadig bombardert med symboler for materiell suksess og kjendiskultur er bare nødt til å framkalle kokende forbitrelse. Prekariatet føler seg ikke bare frustrert med tanke på utsiktene til et liv i fleksiyrker, med alt det fører med seg av utrygghet, men også med tanke på at disse jobbene ikke gir rom for å skape meningsfulle relasjoner, forankret i meningsfulle strukturer eller nettverker. Ettersom de heller ikke har en karrierestige å klatre i, overlates folk i prekariatet til å sveve mellom dypere selvutbytting og oppgitthet.

Et eksempel som ble diskutert i The Observer (Reeved, 2010), handler om en 24 år gammel kvinnelig sosialarbeider som tjente 28 000 pund i året, og som «i teorien» arbeidet 37,5 timer i uken. Enkelte familier kunne ikke besøkes på dagtid, derfor arbeidet hun «ikke så rent få kveldstimer», og brukte mer tid på å arbeide alene og gjøre arbeid hjemmefra.

Til avisen fortalte hun følgende: “Min store frustrasjon er at jeg lenge er blitt fortalt at jeg er god nok til å avansere til neste trinn, og jeg har påtatt meg flere oppgaver enn hva stillingen min krever, men jeg får ingen anerkjennelse for det. Jeg må bare vente til en post blir ledig. Jeg tror dette skjer med ganske mange mennesker. På den avdelingen hvor jeg startet, er jeg den eneste sosialarbeideren igjen. Og flere av dem har sluttet på bakgrunn av manglende karrieremuligheter og manglende utvikling. Vi har en tøff jobb med mye ansvar, og hvis det ble anerkjent, kunne det kanskje holdt oss i jobben litt lenger.”

Mangel på meningsfullt arbeid skaper også et etisk vakuum.

Denne kvinnen er tilknyttet prekariatet i sin opplevelse av mangel på utviklingsmuligheter. Hun utbyttet seg selv i håp om forfremmelse, og gjorde mer virke-for-arbeid. Hennes flyktende kollegaer hadde innsett at håpet om forfremmelse ikke var reelt.

Emile Durkheims verker lot oss forstå at anomi er en følelse av passivitet skapt av fortvilelse. Passiviteten forsterkes helt klart av utsiktene til lite stimulerende og karriereløse jobber. Anomi kommer av slapphet forbundet med en vedvarende følelse av nederlag, forsterket av fordømmelse fra politikere og flere kommentatorer i middelklassen, som stigmatiserer flere i prekariatet som late, retningsløse, sosialt uansvarlige, at de har det bedre enn fortjent og det som verre er. For en trygdemottaker oppfattes det som patroniserende å bli fortalt at det å «gå i terapi» er veien framover.

Prekariatet lever med angst – en kronisk utrygghet som ikke bare henger sammen med et liv på kanten – vel vitende om at et lite feilsteg eller uhell kan forstyrre balansen fra en tilstand av moderat verdighet til å bli en «posedame» eller en uteligger, men også med en frykt for å miste det de har, samtidig som de føler seg over ikke å ha mer. Folk er utrygge i sin sjel, de er stresset, og både «under-» og «overarbeidet» på samme tid. De er fremmedgjort overfor sitt arbeid og virke, og de er anomiske – utrygge og desperate i sin atferd. Folk som frykter at de kan miste det de har, er kronisk frustrerte. De blir sinte, men vanligvis på en passiv måte. Den prekariserte bevisstheten lever i frykt og motiveres av frykt.

Varselssignalet er politisk likegyldighet.

Følelsen av å være fremmedgjort vokser fram når man vet at det man gjør, ikke er for ens egen skyld, eller for noe man kan respektere eller sette pris på, men ganske enkelt for noen andre, på deres befaling, og dette er blitt ansett som et definisjonskriterium på proletariatet. Men for dem som tilhører prekariatet, er det mange ting som svir, som følelsen av å bli lurt. De blir fortalt at de skal være «takknemlige» for at de har arbeid, og at de burde være «positive». De blir fortalt de skal være lykkelige, men de forstår ikke hvorfor. De opplever det som Bryceson (2010) kaller «mislykket yrkesmessighet», noe som får alvorlige psykiske konsekvenser. Folk som lever under slike omstendigheter, vil sannsynligvis oppleve sosial fordømmelse og et vesentlig meiningstap. Mangel på meningsfullt arbeid skaper også et etisk vakuum.

(…)

Avsluttende bemerkninger

Selv om vi ikke kan gi noe i nærheten av presise tall, kan vi gjette oss til at prekariatet for tiden utgjør minst en fjerdedel av den voksne befolkningen i mange land. Det handler da ikke bare om å ha utrygge stillinger, være i jobber med begrenset varighet og ha minimal arbeidsbeskyttelse, selv om alle disse elementene er utbredt. Mest av alt handler det om å ha en status som ikke tilbyr noen form for karriere eller sikker yrkesidentitet, og som tilbyr få, om noen, rettigheter til statlige stønader eller firmagoder. Dette var elementer som flere generasjoner så på som sine rettigheter, i hvert fall de som tilhørte det industrielle proletariatet eller fulltidsklassen.

Slik er altså realiteten i et system som lyrisk priser og aktivt oppmuntrer til et levesett basert på konkurranse, meritokrati og fleksibilitet. Det menneskelige samfunn har ikke blitt bygget opp gjennom århundrene ved hjelp av permanent, uopphørlig forandring, tvert imot. Det har vært basert på en langsom utvikling av stabile identiteter og temmelig «rigide» trygghetssfærer. Fleksibilitetens evangelium forteller folk at fleksibilitetens fiende er rigiditet. Lærdommen fra opplysningstiden er imidlertid at mennesket skal ha kontroll over sin egen skjebne, og ikke overlate den til Gud eller naturkreftene. Prekariatet blir fortalt at det gjelder å forholde seg til markedskreftene og være uendelig tilpasningsdyktig.

Resultatet er en voksende masse av mennesker – potensielt sett alle de av oss som står utenfor eliten, forskanset som den er i sine rikdommer og frakoplet samfunnet – som befinner seg i livssituasjoner som bare kan beskrives som fremmedgjorte, anomiske, engstelige og vredesframkallende. Varselssignalet er politisk likegyldighet.

Prekariatet er ingen enhetlig klasse, delvis fordi den er i krig med seg selv.

Hvorfor skulle de som ikke tror de er en del av prekariatet, bekymre seg for at prekariatet vokser? Det finnes en altruistisk grunn til det, nemlig at vi ikke ville ha ønsket å være der selv, og derfor bør ønske noe bedre for dem som står overfor en slik tilværelse. Men det finnes flere grunner: Mange av oss er redd for å falle inn i prekariatet eller frykter for at familie eller venner risikerer å gjøre det. Eliten og den selvhøytidelige delen av fulltidsklassen og profeknikerne kan tenke som så at i en verden med synkende sosial mobilitet, vil de selv forbli noenlunde komfortable og immune. Men de ser kanskje varsellampene lyse ved tanken på at prekariatet er en farlig klasse i emning. En gruppe som ikke ser en framtid med trygghet eller identitet, vil føle redsel og frustrasjon, noe som kan få dem til å lange ut mot virkelige og innbilte årsaker til sitt lodd i livet. Å være avskåret fra hovedveien mot økonomisk overflod og framgang gir grobunn for intoleranse.

Prekariatet er ingen enhetlig klasse, delvis fordi den er i krig med seg selv. En av dens grupperinger kan godt anklage en annen for å være sårbar og uverdig. En deltidsansatt lavtlønnsarbeider kan lokkes til å se på «velferdssnylteren» som en som får urettmessig mer på hennes bekostning. En etablert beboer i et urbant lavinntektsområde kan lett forføres til å se på innvandrere som noen som sniker til seg de beste jobbene og går foran i velferdskøen. Spenninger innad i prekariatet setter folk opp mot hverandre og forhindrer dem i å innse at det er sosiale og økonomiske strukturer som produserer deres felles sårbarhet. Utviklingen går i retning av at mange føler seg tiltrukket av populistiske politikere og nyfascistiske holdninger, og denne utviklingen er allerede synlig i Europa, USA og andre steder. Derfor er prekariatet den farlige klassen, og derfor trenger vi en «paradispolitikk» som kan svare på prekariatets frykt, utrygghet og drømmer.

(Oversatt av Rune Salomonsen).

Boka “Prekariatet” utkom på Res Publica i 2014. Vi har gjengitt et tekstutdrag i forbindelse med Guy Standings norgesbesøk 21. januar 2016, med tillatelse fra forlaget)