Den angrende terroristen

Han ankommer rettssal 127 i Oslo Tinghus like før klokken 9. Siden sist har han blitt voksen. Bredere. Har han gått mye opp i vekt, eller har han bygget muskler?

Da hovedforhandlingen gikk i Asker og Bærum tingrett i 2020, lignet Philip Manshaus en konfirmasjonsgutt, hengslete i den litt for store, mørke dressen, og med slipset knyttet pinlig stramt. Nå er drapsmannen og terroristen iført grå hettegenser, hvit t-skjorte og olabukser. På neseroten sitter et par brune hornbriller. Undercut’en – signatursveisen til Hitlerjugend og den høyreradikale grupperingen Generasjon Identitær – er erstattet av halvlangt, krøllete hår som er gredd tilbake.

Hvert ord

I likhet med alle andre på pressebenken blir jeg sittende og stirrende på Manshaus’ nye look. Man skulle nesten ikke tro at det er den samme mannen som sitter foran oss nå, fem og et halvt år senere.

Da jeg skrev boka Den norske skyld om angrepet på Al-Noor-moskeen i Bærum og drapet på den kinesisk-adopterte stesøsteren Johanne Zhangjia Ihle-Hansen i 2019, studerte jeg nitid hvert et ord han sa i tingretten. Hver eneste ansiktsrykning og tunge sukk, streksmilet og den stadige fiklingen med bukselinningen, ble registrert i margen på transkripsjonen av Manshaus’ frie forklaring.

Jeg klarer ikke gjennomskue egne motiver.

Noen vil kanskje lure på hvorfor i all verden man skal sitte og betrakte en drapsmann og terrorist med en slik intensitet, time etter time, i mange dager. Jeg klarer ikke gjennomskue egne motiver. Kan man, hvis man glor lenge nok, knekke koden? Slik ser altså ondskap ut. Her går grensen mellom galskap og radikalisert hensynsløshet.

Samme lag

Jeg fortsetter å stirre. Registrerer munnvikenes struktur og de tynne leppene som innrammer et forsiktig smil, og så hjertelig han håndhilser på sin advokat, Unni Fries.

Med profesjonell moderlighet og selvsikkerhet går hun nok engang i ilden for sin klient – dog med den viktige forskjellen at Fries og Manshaus nå spiller på samme lag. I 2020 prosederte hun mot sin klients vilje for frifinnelse. Hun mente det fantes bevis på at han var psykotisk i gjerningsøyeblikket, noe han sterkt benektet og som heller ikke ble tatt til følge av dommerne.

Hun mente det fantes bevis på at han var psykotisk i gjerningsøyeblikket.

Etter storebrorens selvmord i november 2022 og en akutt psykose i Ila fengsel to måneder senere, snudde Philip Manshaus. I mars 2023, på en håndskreven lapp, begjærte han saken gjenåpnet. I 2024 fikk han medhold av Gjenopptakelseskommisjonen.

Tilregnelighetsspørsmålet

Denne gangen er det fem rettspsykiatrisk sakkyndige til stede i Oslo tingrett. Tre av dem er de samme som under hovedforhandlingen, Anne Lill Ørbeck, Helge Haugerud og Rita Lyngved, de to andre, som har konkludert at Manshaus var psykotisk og utilregnelig på gjerningstidspunktet, heter Tor Ketil Larsen og Tale Gjertine Bjørgen.

Så nå sitter vi altså her igjen, drøyt fem et halvt år etter første rettsrunde i Asker og Bærum tingrett, for å få svar på tilregnelighetsspørsmålet: Hadde Philip Manshaus en betydelig svekket evne til realistisk å vurdere omverdenen da han begikk drap og terror den 10. august 2019? Svarer dommerne ja, frikjennes han for straff og dømmes til psykiatrisk helsevern. Da kan Manshaus være en fri mann så fort han friskmeldes og ikke lenger vurderes å utgjøre en fare for andre.

Nye svar

Mens vi venter på at dommerne skal komme inn i rettssalen, ser jeg meg rundt. Foruten forsvarerne og rettspsykiaterne er Manshaus’ familie til stede, det er også påtalemyndigheten representert ved Hilde Hermanrud Strand og Trude Antonsen.

Så kommer kanossagangen.

Like etter klokken 9 kommer dommerne inn i rettssalen. Alle reiser seg. Da retten er satt, leses tiltalebeslutningen høyt. Manshaus står oppreist og ser ned i pulten. Skulderholdningen er, som i tingretten fem år tidligere, litt lut. Han virker anspent på en annen og synligere måte. Fingertuppene er strukket ut mot bordplaten, han trommer med venstre hånd. Da den delen av tiltalebeslutningen som handler om drapet på Johanne leses opp, blinker han mange ganger med øynene. På spørsmål om han erkjenner straffskyld for forholdet er svaret spakt og nølende: «Jeg må si nei til det … men av helt andre grunner enn sist.»  Han ser veldig lei seg ut.

Det utilgivelige

Hvorfor så annerledes? tenker jeg. Hva har skjedd med deg? Svaret får vi kort tid ute i forklaringen. Men først spør dommeren om han er villig til å forklare seg, han svarer ja og tar plass i vitneboksen. Han innleder med å si at han er «ganske stressa» og at det var «jævlig vondt» og «helt fucka» å høre på opplesningen av tiltalebeslutningen. Ordene kommer ut lavmælt og knuget, det er mye luft på stemmebåndet.

Så kommer kanossagangen: «Jeg vet det er meg, og at jeg har gjort det. Men jeg er en helt annen fyr i dag. Jeg skulle ønske jeg ikke satt her. Jeg må leve med dette resten av livet. Jeg må leve med at jeg er den personen», sukker han.

Han bruker ord som «grusomt» og «utilgivelig» om det han har gjort, og gråter når han snakker om konsekvensene for familien sin: «Jeg har frarøvet dem …»  Manshaus’ blikk forlater dommerpanelet og vandrer til venstre over parketten der moren til Johanne plukker frem en Kleenex og tørker seg forsiktig under nesen.

En ny sjanse?

Det er vanskelig å ikke la seg berøre av det han sier. Den mannen som i tingretten, på polert riksmål, omtalte sin stesøster som «avdøde» og iscenesatte seg som en nynazistisk ideolog, er tilsynelatende borte. Der han før var nedlatende og belærende snakket om en samfunnsutvikling han mente folk flest ikke forsto, er han nå ydmyk og svarer villig på spørsmål. Instinktivt føles det riktig å bare gi ham og familien det de vil ha, en behandlingsdom og en second chance. Skal denne unge mannen på 28 år sitte hele sitt voksne liv i fengsel hvis han virkelig angrer på det han har gjort?

Strafferetten handler ikke om anger og ikke om oppreisning for ødelagte familier.

Men strafferetten handler ikke om anger og ikke om oppreisning for ødelagte familier. Ikke heller om sårbarhet og psykisk sykdom, unntatt hvis det er relevant for å bedømme om den tiltalte er uten skyldevne. Vi straffer ikke for ofrenes skyld, men på vegne av oss alle. Samfunnet har rett til å beskytte seg mot farlige forbrytere. En dom er dessuten myndighetenes måte å sende et signal til befolkningen om at kriminelle handlinger har konsekvenser.

Det som er likt

Jeg bestemmer meg for å skyve følelsene til side og ha en analytisk distanse til det som utspiller seg. Det gjelder å se forbi Philip Manshaus’ ytre fremtoning og patosappellene. Kanskje bør jeg heller kretse inn alt det som er likt fra forrige rettsrunde?

For riktignok har han lagt til seg en ny sosiolekt (hvor ord som «faren» har blitt byttet ut med «fattern», «selv» med «sjæl» og «hode» med «hue») og koster på seg en del banneord («fucka», «jævlig» og «shit ass»), men om man følger nøye med skinner den samme usikkerheten som tidligere igjennom. Manshaus bruker fremdeles mange fyllord – lissom, ikke sant, på en måte – akkurat som om han hele tiden søker lytterens bekreftelse.

Er Manshaus også denne gangen en strategisk historieforteller?

Bortsett fra de få gangene han bryter ut i gråt, holder han samme rytme i sin fortelling som da han forklarte seg sist. Ingenting av det som har skjedd i livet hans har tilsynelatende vært viktigere enn andre. Enten han forteller om sin skolegang, sine sosiale evner eller den høyreekstreme overbevisningen som han utviklet fra 2017, er tonefallet omtrent likt. Det er noe performativt der, som om han tilpasser alt han sier til et tenkt publikum. Er Manshaus også denne gangen en strategisk historieforteller?

Virker ikke tilfeldig

Intet i hans nøye forberedte frie forklaring fremstår tilfeldig. Vi møter nå for en fyr som presenterer seg som psykisk sårbar og på ville veier, men paradoksalt nok også helt normal: «Jeg var en ganske engstelig unge», sier han om sin tidlige oppvekst. I neste åndedrag: «Jeg var sosial på ungdomsskolen og hadde en evne til å connecte med folk. Det er en evne jeg har når jeg er meg sjæl da.»

Vi møter nå for en fyr som presenterer seg som psykisk sårbar og på ville veier.

Hva vil Philip Manshaus oppnå med denne nye selviscenesettelsen? De stadige blikkene bort mot familien sin gjør det nærliggende å tenke at han søker deres tilgivelse. Like mye som spørsmålet om tilregnelighet handler denne rettssaken, for Philip, antakelig om å gjenopprette det uopprettelige. Er det enklere for ham og familien å legge det vonde bak seg, om den offisielle historien om 10. august i stedet blir historien om handlingene til en syk, sårbar ung mann heller enn en kalkulert, ideologisk overbevist høyreekstremist?

En identitetskrise

I timene som følger får vi Philip Manshaus’ nye utlegning av hvem han var før drapet på stesøsteren og angrepet på moskeen. Han forteller om en ungdom og ung voksen som kunne få oppheng i alt mulig: konservativ kristendom, veganisme, kommunikasjon med romvesener. Om en endring fra å ha vært skoleflink på videregående til å bli deprimert og uengasjert på psykologistudiet, og om en identitetskrise.

Han føler seg ensom og deprimert, sier han.

I løpet av 2018 skal det ha blitt gradvis mer avstand til kompiser i takt med at han fikk det for seg å bli avholds, kulturkonservativ og, ja, høyreekstremist, som sluttpunktet på alle «de rare greiene». Han føler seg ensom og deprimert, sier han, og blir sittende mye alene på rommet og se nazistiske propagandavideoer og innhold på nettet som vekker sinne og håpløshet. Etter hvert får han «dommedagstanker», sier han. Og den høyreekstreme terroristen Brenton Tarrant, som i 2019 angrep en moske i New Zealand og drepte 51 personer, skal ha snakket direkte til ham. Det var da han fikk en «åpenbaring» om at han var utpekt av Tarrant:

Da jeg får ideen over meg stiger pulsen og jeg får hjertebank. Det er den eneste ideen i hue mitt. Det er sykt, det føles som om jeg ikke har noe valg. Veien er lagt opp for meg og da er det bare å gå den veien, og det er ingen vei tilbake igjen.

Kaller det paranoia

Det oppstår en lang pause. Manshaus blir taus. De siste dagene frem til angrepet får han ikke sove eller spise, han kaster opp og ligger i egen svette på natta, forklarer han. «Det dundrer i hodet mitt. Man klarer ikke leve sånn heller», sier han. Følelsen av at han var nødt til å gjøre noe, hvis ikke ville verden gå til helvete, var intens.

«Jævla håpløst syn, ass.»

Selve angrepet beskriver han som et utslag av «paranoia», utad skal han ha foregitt å være blid og normal, men inni seg er han «helt lost».

Men noe skurrer også.

Alt dette virker plausibelt, tenker jeg mens fingrene fyker over tastaturet. Men noe skurrer også. Som at Manshaus skal ha greid å fremstå normal i tiden opp til 10. august; det ble jo fremlagt flere bevis i forrige rettsrunde på at både stemoren og -søsteren la merke til store og truende endringer i hans adferd. Det kom så langt som at stemoren funderte på å kontakte Politiets sikkerhetstjeneste, og Johanne betrodde seg til kjæresten: «Philip er så hatefull og rasistisk. Jeg føler meg ikke trygg.»

Gamle meldinger

Neste dag leser aktor høyt fra meldinger hun sendte til kjæresten og som dokumenterer at han store deler av juni diskuterte rasepolitikk med foreldrene og brødrene og snakket nedlatende om jøder, muslimer og skeive.

Og dette med at Manshaus skal ha vært så impulsiv og desorganisert i dagene før 10. august; politiet fant jo flere håndskrevne notater på rommet hans som i detalj beskrev hvordan drapet og moskeskytingen skulle foregå. Han bestilte både en skuddsikker vest og et GoPro-kamera med tanke på å streame den planlagte henrettelsen av muslimer i moskeen, slik forbildet Tarrant hadde gjort.

Det er vel fullt mulig å ha avvikende meninger og være psykisk ustabil uten å være psykotisk, noterer jeg i margen på worddokumentet. Kan ikke denne emosjonelle tilstanden i like stor grad være resultatet av sykelig politisk indoktrinering?

En lang pause

Et samfunn med sykdomstegn som økende polarisering og autoritære tendenser og mer makt til politiske grupperinger som vil utslette alt mangfoldig vil også skape mennesker som er syke i sjelen, ribbet for empati og kritisk tenkning.

Manshaus sier det for så vidt selv da han forklarer hvorfor han drepte Johanne:

Det foregående året har jeg fått ideer som devaluerer menneskeliv og at noen mennesker er mer verdt enn andre. Jeg får et dehumanisert menneskesyn. Jeg tenker at det er en guddommelig sannhet, for det står i Bibelen. Da må jeg følge det jeg tror står i Bibelen, men som ingen andre skjønner.

Manshaus snufser, gråter, tar seg til pannen og blir stille.

Det oppstår en lang pause. Manshaus snufser, gråter, tar seg til pannen og blir stille. Han hiver etter pusten, sier det umulige, at det var da han fikk ideen om at han skulle drepe Johanne. Og så får han fullstendig sammenbrudd. Gråter, uler fra noe som antakeligvis er et mørkt dyp inni seg, dunker i mikrofonen, og sier det alle tenker: «Hadde hun ikke vært hjemme, ville hun levd.»

Vil bli trodd

Da brister også min egen kritiske distanse. Jeg tørker meg i høyre øyekrok og konstaterer at her sitter jeg altså og gråter for en terrorist som kanskje, kanskje ikke, angrer. En ubehagelig, men nødvendig, tanke: Hvordan henger min empati sammen med at jeg som hvit ikke befinner meg i målgruppa for det høyreekstreme hatet?

Han bønnfaller retten om å tro ham.

Angeren virker genuin. Det som utspiller seg her i rettssal 127 er ikke til å bære, denne fortvilte elegien fra et menneske som har tapt alt – og tatt alt fra andre. Han bønnfaller retten om å tro ham, sier at dette ikke er den personen han er: «Det er ikke i mitt vesen å gjøre noen vondt. Jeg har aldri vært i slåsskamp eller vært ufin.»

Etter dette blir alt uforståelig, ordene spises opp av denne intense hulkingen, dommeren ber ham gjenta, men det går ikke. Dommeren og Fries foreslår å ta en pause, men han vil ikke, sier de kan fortsette.

Noe endres

Og med tanke på å ha et analytisk forhold til det som foregår her i retten er det like greit. For da Philip Manshaus skal forklare seg om moskeangrepet, endres fremtoningen hans. Gråtingen opphører, han bruker ord som «ubehagelig» og «intenst» om basketaket med Muhammad Rafiq, forteller at han trodde han skulle dø. Terroristen deler ingen refleksjoner om hvordan det kan ha vært for muslimene å bli angrepet i sitt eget gudshus, konstaterer bare at han «heldigvis ble overmannet».

Hvordan skal vi tolke dette? Er hans evne til selvinnsikt og til å føle empati begrenset til hans egen familie? Eller foregår det ting der på innsiden som ikke er synlig for oss som tilskuere?

Det utelatte

Den samme utelatelsen av detaljer kommer under dommerens utspørring om drapet. Da forteller han ikke at han skjøt Johanne tre ganger i hodet, men bare at han siktet etter hjertet. Han forteller heller ikke at riflen først «klikket» og at han måtte ta ladegrep på nytt, slik at det oppsto et øyeblikk der han kunne ombestemt seg, et øyeblikk der han kan ha sett stesøsterens dødsangst. Husker han ikke, fortrenger han, eller utelater han det bevisst for å ikke fremstå som en kaldblodig morder?

Er hans evne til selvinnsikt og til å føle empati begrenset til hans egen familie?

I dagene som følger prøver aktoratet og forsvarerne fra hver sin kant å belyse dette. Det fremlegges pasient- og hendelsesjournaler fra fengslet og føres vitner som skal hjelpe oss å forstå terroristens psykiske helse. Ekstremismeforsker Anders Ravik Jupskås ved Senter for ekstremismeforskning (C-Rex) forteller at psykisk sykdom og ideologisk overbevisning ikke trenger å være gjensidig utelukkende. Han forklarer også at såkalt «enslige aktører» oftere har psykiske lidelser, og at kombinasjonen av depressive symptomer, selvmordstanker og schizofreni øker risikoen for radikalisering.

Bit for bit

De samme vennene som forklarte seg i forrige rettsrunde er tilbake i vitneboksen: en kompis som gråter over å ha mistet en god venn «bit for bit i diskusjoner», og hvor håpløst det hadde vært å utfordre holdningene hans til innvandring og kjønnspolitikk.

Hun beskriver en gradvis personlighetsendring.

En venninne som beskriver en kompis som i noen perioder var tung, irritabel og kranglete, og i andre perioder lett, morsom og rar. Hun beskriver en gradvis personlighetsendring der han over tid, og på en dommedagsaktig måte, snakket om innvandring, homofili og betydningen av å bli en familieforsørger. Philip begynte å føre seg annerledes: mer konservativ i klesstilen, en galant holdning, en ny måte å bære kroppen på. Som om han kledde seg ut eller forsøkte å spille en annen.

Store kontraster

En overlege på Dikemark psykiatriske sykehus fortalte om hvordan det tidvis var å «møte en ny person i hver samtale». Kontrastene var store: Manisk psykotisk en dag, fullt orientert den neste. Sint og kommanderende – og etter fem minutter kunne han be samme personale om å holde ham i hånda. Pasientens tilstand var noe av det verste hun hadde sett i hele sitt yrkesliv. Manshaus omtalte seg selv som Gud, Jesus og apostelen Johannes, men også som Hitler og Breivik.

Pasientens tilstand var noe av det verste hun hadde sett i hele sitt yrkesliv.

Pratet om rasekrig og omtalte personale med ikke-etnisk norsk bakgrunn som jøder og andre ting, før han oppførte seg vennlig mot de samme personene. Overlegen syntes det var spesielt at dette avtok etter hvert.

Spørsmål som mangler

Overlegens vitneprov blir sittende uforløst. Det er irriterende at det ikke kommer flere spørsmål om hva som kan ha utløst psykosen i 2023. Såkalte slektsbelastninger er et tema (både på morssiden og et stykke ute i farens familie har det vært psykiske lidelser, blir vi fortalt), men hva betyr det egentlig for hvem Philip Manshaus ble som menneske? Hvordan påvirket det ham å miste sin bestemor og mor til selvmord da han var barn, og i 2022 også sin eldre bror, til og med på morens dødsdag?

Hva er det med denne familien der den ene etter den andre velger så dramatiske løsninger på livets smerte?

Tilbaketrekking

Da jeg gjorde research til Den norske skyld snakket jeg med psykologene Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson. De fortalte at barn som krenkes eller opplever ting som får dem til å føle seg hjelpeløse, kan bli traumatisert. I noen tilfeller vil traumet blokkere barnets utvikling og forplante seg langt inn i voksenlivet.

Det er irriterende at det ikke kommer flere spørsmål.

Det er godt dokumentert at vold og seksuelt misbruk kan føre til angstlidelser og depresjon, men også det man i tilknytningspsykologien kaller tilbaketrekking, det vil si foreldre som på ulik måte ikke gir barnet den følelsesmessige kontakten det trenger, kan være skadelig. Gjennomgripende tilfeller av emosjonell omsorgssvikt eller omveltende hendelser – som når en forelder tar sitt eget liv – eller kombinasjoner av slike forhold kan få alvorlige konsekvenser. Slike relasjonsbrudd er noe av det mest ødeleggende et barn kan oppleve. Sett hen til at Philip Manshaus ved psykosen i januar gjennomgikk en ny livskrise etter brorens selvmord, samtidig som han over lang tid hadde sonet i isolasjon, er det kanskje ikke så vanskelig å forstå at han mistet det fullstendig.

Hjerteskjærende

En dag, etter at retten er hevet, kjenner jeg meg komplett utslitt. Det er hjerteskjærende å se Manshaus’ familie og venner gå rundt i tinghusets korridorer. De må ha det forferdelig. Og følelsesutbruddene til Manshaus er krevende å være vitne til. På vei hjem stikker jeg innom Domkirken og tenner et lys i globen, uten helt å vite hvorfor.

Hva er ekte anger?

Kanskje for Johanne og de fornærmede fra moskeen som ikke kan gjøre sin stemme gjeldende i retten, kanskje for å påkalle høyere makters bistand; det hadde vært kjekt å få hjelp til å finne svar på alle de ubesvarte spørsmålene man ofte sitter igjen med etter slike straffesaker: Hva er egentlig mulig å vite om et menneskes beveggrunner? Hva er ekte anger? Hvor går grensen mellom å ha syke meninger og å være et sykt menneske?

Noen svar

Da dommen falt siste uke, fikk vi noen svar. I den 68 sider lange rettsavgjørelsen, som omgjorde forvaringsdommen til 21 års fengsel, vektla retten særlig de tidsnære bevisene. Det antydes at både Manshaus og hans nærmestes gjenfortolker hendelsen på en måte som gjør det enklere å leve med det som har skjedd, og at en slik tilpasning ikke samsvarer med fakta. Drapet og moskeskytingen fremstår som nøye planlagt, heter det i dommen, og det er uforenlig med psykose:

Tiltalte [viste] evne til å reagere adekvat på vanlige inntrykk, påvirkninger og opplysninger. Planleggingen viste heller ikke at tiltalte mistet kontrollen over tanker, følelser og handlinger, men at han tvert imot utfra ytre omstendigheter gjorde en rekke bevisste og kalkulerte endringer i opplegget sitt.

Naturlig reaksjon

Det mest interessante, synes jeg, er rettens påpeking av at terrorister og drapsmenn ikke trenger å være følelsesløse. Mangel på søvn og appetitt, nattsvette og et intenst følelsesliv før man skal gjøre noe radikalt, er tvert imot en helt naturlig reaksjon. Det «amatørmessige» i utførelsen av moskeangrepet kan med andre ord like gjerne være en direkte konsekvens av at den domfelte nettopp hadde gjort noe så grenseoverskridende som å ta livet av stesøsteren sin, heller enn et utslag av psykose, resonnerer dommeren.

En lang fengselsstraff er det eneste riktige.

Dommen er på mange måter tillitsvekkende. Saklig, grundig, nyansert. Bevis for bevis gjennomgås og analyseres, tankerekkene er enkle å forstå, man lurer ikke på hvorfor utfallet ble som det ble. Retten mener det er positivt at den domfelte tar avstand fra sine tidligere handlinger, men mener at innsikten bærer preg av å være overfladisk. Avradikalisering vil ta tid, og gjentakelsesfaren er så stor at en lang fengselsstraff er det eneste riktige.

Et visst håp

Det er likevel et visst håp. Han må ikke sitte i forvaring på ubestemt tid. Han avskrives ikke som umulig å rehabilitere. Men Philip Manshaus har en jobb å gjøre. Den handler ikke bare om å få oppfølging for sine psykiske problemer, men også om å fullt ut ta ansvar for hva det rasistiske og høyreekstreme tankegodset fikk ham til å gjøre. Erkjenne at også dette onde bodde i ham.

Arbeider med artikkelen er støttet av Fritt Ord.