Den norske hyttedrømmen

Det er fristende å begynne historien om den norske hyttedrømmen i den bratte sørsiden av Hallingskarvet. Her oppe, høyt over hverdagens hastige liv, kan man puste dypt, la tankene få oppdrift, og ta imot den oversikten og perspektivet fjellet gir.

Det var her filosof Arne Næss virkeliggjorde sin hyttedrøm i 1937.

«Min far ville at hytta skulle stå på en hylle i fjellet. Det var viktig for han at han skulle ha fritt utsyn innenfra, uten å se bakken foran hytta», forteller Lotte Næss.

En lokal snekker fikk ferdig den første delen av hytta på bare 14 dager.

Hun har tråkket stien til Tvergastein oftere enn de fleste. Hun kan fortsatt huske hvor uendelig langt hun syntes det var å gå fra Ustaoset til Tvergastein som barn, særlig den lange, bratte turen på smale langrennsski i ruskevær. Sikten var ofte dårlig, og det var ingen merket løype til hytta. Av og til la de i vei til eller fra hytta i skikkelig uvær.

«Jeg var aldri redd, jeg stolte på min far, men jeg husker at de få gangene han var streng, var da vi gikk opp eller ned til hytta i uvær. Ramlet jeg da, var det ikke noen bønn. Jeg måtte opp raskt.»

Lotte Næss er fortsatt på Tvergastein flere ganger i året. Når jeg snakker med henne, har hun nettopp kommet tilbake fra en vintertur til hytta sammen med sin 95 år gamle mor. Hun kjørte inn ved og proviant med scooteren for sommeren. Som alltid er det godt å være tilbake. «Stillheten, og den storslåtte utsikten, gir ro og fred, og mulighet til å tenke, uten å bli avbrutt i tankene».

Det var dette hennes far satte aller mest pris på. Her kunne han dyrke «det autentiske livet, med anledning til langvarig konsentrasjon».

Det var på Tvergastein han forankret mye av sitt økofilosofiske tankegods. Her utviklet han dypøkologien, som han ble verdenskjent for, som innebærer å anerkjenne at mennesket er en del av et større økosystem, og at alle levende vesener har egenverdi uavhengig av den nytteverdi de måtte ha for mennesket.

Arne Næss tilbrakte mye tid på familiens hytte på Ustaoset i oppveksten i 1920- og 30-årene. Han var bergtatt av naturen i området, men han var ikke spesielt begeistret for den rådende hyttekulturen på Ustaoset. Han mente at naturen i området var redusert til en kulisse.

Han ville vekk fra dette, til noe annerledes, hvor naturen la premissene, og ikke menneskene. «Jeg ser for meg at han vandret opp i dette området som ung, og når kveldene kom, ønsket han å bli der, uten å måtte snu og gå tilbake. Han ville ikke være på besøk i naturen. Han ville være en del av den», forteller Lotte Næss.

Han kjøpte fjelltomta noen luftige hundre meter fra Tvergateinstjørna, der Hallingskarvet stuper, for 150 kroner av bygdefolk. Materialene til den 40 kvadratmeter store hytta ble fraktet opp med hest og slede på vinterstid. I alt 62 tunge lass ble dratt til fjells. En lokal snekker fikk ferdig den første delen av hytta på bare 14 dager.

Tvert om, det var en lun og leken ro over hyttelivet på Tvergastein.

Det var kun i det såkalte overvintringsrommet det var mulig å fyre. Ovnen hadde sin egen rytme og sitt eget liv, slik som alt annet i hytta. Næss kunne glede seg over at han fikk god trekk i ovnen, og over varmen som bredte seg i rommet. De to andre oppholdsrommene i hytta måtte klare seg med solvarmen som kom gjennom taket og vinduene.

Stua ble bare brukt når sola hadde varmet opp rommet. Det sier seg selv at det var mange kjølige dager i hytta, med mange lag med klær og inntullet i tepper for å unngå den verste kulda. «Min far mente at hyttelivet skulle være som en tur på ski over Grønland», forteller Lotte Næss.

I det enkle, stille slitet fant han livskontrastene som gir balanse og perspektiv i livet. Nøysomheten var en viktig del av Arne Næss sin hyttefilosofi. De skulle spare på energi og andre ressurser. På vinteren kunne de smelte snø, men helst skulle de hente vann i tjernet noen hundre meter fra hytta. Da måtte de lage hull i isen. De var alltid sparsomme med vann.

Det skulle ikke brukes mer enn strengt tatt nødvendig, og det å dusje eller vaske håret var aldri noe tema. Av og til var det konkurranse om hvem som klarte å koke nøyaktig nok vann til tre kopper te. Det å koke opp for mye vann, for så å helle det ut igjen, kom ikke på tale.

Hytta var et sted for få eiendeler. Hver en kopp og hver en tallerken på Tvergastein hadde egenverdi og en bestemt betydning. På hytta hadde Næss anledning til å dvele ved disse egenverdiene. I stedet for å jage økt levestandard, bør vi heller tenke på hvordan vi kan forbedre livskvaliteten vår, mente han.

Blant annet talte han antall dager han tilbrakte på Tvergastein. Det ble over ti år til sammen.

Familien hadde mye besøk, og det var mye tull, tøys og moro på Tvergastein, særlig når Arne Næss hadde studenter boende. Men det Lotte husker aller best, er når det kun var hun og foreldrene på hytta.

Som eneste barn på den tiden (hun hadde eldre halvbrødre) måtte hun underholde seg selv, hun lekte ute og inne, under bordet og oppe i berget, ikke høylytt og herjende, men stille og fantasifullt med det hun hadde for hånden. Det var mye stilletid mens faren arbeidet og skrev, men aldri kjedelig.

Tvert om, det var en lun og leken ro over hyttelivet på Tvergastein.

Dagliglivet der oppe var preget av rutiner. Det var faste måltider; grøt til frokost, suppe med stekte brødterninger til lunsj, hermetikk til middag og brød til kvelds. Måltidene ble inntatt på det lille overvintringsrommet i den ene enden av hytta.

Familien på tre satt ikke rundt et bord, men på hver sin stol i hjørnene av det lille rommet, med bollene i fanget. Stolene hadde et hjemmesnekret stativ hvor de kunne ha bøker og skrivesaker. Faren leste ofte Donald Duck under måltidene som en adspredelse fra all tenkingen og skrivingen.

Det var også faste rutiner for å gjøre notater og nedtegninger. Blant annet talte han antall dager han tilbrakte på Tvergastein. Det ble over ti år til sammen.

Hyttedrømmen til Arne Næss er trolig ikke så ulik den mange kjenner igjen hos seg selv.

Når de ble for kalde eller rastløse, gikk de ut for å sage ved, bære vann eller leke. De gikk sjelden på tur, slik mange nordmenn gjør på hytta, men de tullet og tøyset en hel del. Faren likte å konkurrere og løpe på tid rundt i terrenget ved hytta. Rett som det var, hang de etter armene i buldreberget, klyvende og klatrende på gråstein.

For mange har Tvergastein blitt selve symbolet på et «rikt liv med enkle midler», som var selve grunntanken til Næss. De første årene var det knapt et menneske å se på Tvergastein. Det har endret seg de siste tiårene. Nå kan det være mellom 10 og 30 besøkende her hver dag hele sommeren.

Les også Elegi fra en furten tåpe av Kjetil Staalesen. 

Antall turgåere som har Tvergastein som turmål, har økt i takt med at Arne Næss ble offentlig kjent, og i dag er Tvergastein trolig landets mest kjente hytte. Plassen oppunder Hallingskarvet har på mange måter blitt et felleseie og et symbol for filosofien og de verdiene Arne Næss sto for. Hytta er ikke lenger eid av familien, det er en stiftelse som har ansvaret for hytta nå.

Lotte Næss mener vi må innse at om det skal bygges flere hytter i landet vårt, må de bygges konsentrert og innenfor de områdene vi allerede har slått hull på.

Hyttedrømmen til Arne Næss er trolig ikke så ulik den mange kjenner igjen hos seg selv. Hyttelivet har tradisjonelt blitt sett på som en flukt fra det travle bylivet og en mulighet til å koble av og komme tilbake til en enklere og mer naturlig livsstil.

Hyttelivet handler om frihet til å være i seg selv, men det handler også for mange om å vende tilbake til et liv der man klarer seg selv. Hyttedrømmen representerer for mange en lengsel tilbake til et liv hvor man kan klare seg selv. På hytta lever man selvstendig og uavhengig, her kan man høste og sanke av naturen.

Vår hyttedrøm passet lenge inn i denne forestillingen om det enkle, primitive livet, i harmoni med naturen og livet rundt oss. Lenge var det nok med pipe, peis, vegger og tak. Det var ikke særlig krav til komfort utover sjel, sjarm og stille tid. Men hytteturen har gradvis endret karakter. Hytta har blitt fritidsbolig, og all hyttekosen har begynt å utfordre selve ideen om å unnslippe moderniteten.

Det hyttelivet vi ser i dag, er lite forenlig med det hyttelivet Arne Næss forfektet. Blant annet er dagens hytter to til tre ganger så store som Tvergastein, og ofte er de vel så luksuriøse som boligen hjemme.

Det å ikke bygge ned nye naturområder har vært et sentralt mål for den kommunale arealforvaltningen i 40–50 år.

Lotte Næss mener vi må innse at om det skal bygges flere hytter i landet vårt, må de bygges konsentrert og innenfor de områdene vi allerede har slått hull på. Det kan hun si med faglig tyngde, for hun har jobbet med arealforvaltning store deler av sitt liv.

Mye av arbeidet hennes har handlet om nettopp hyttebygging. Hun bor i Vinje, en av landets hotteste hyttekommuner, og som saksbehandler på planavdelingen har hun vært med å utforme arealforvaltningen i kommunen i 17 år.

Hun vet derfor bedre enn noen at det å begrense arealbruken er det viktigste tiltaket vi kan gjøre for å stanse naturtapet. Men likevel kommer ofte dette hensynet i annen rekke.

Det å ikke bygge ned nye naturområder har vært et sentralt mål for den kommunale arealforvaltningen i 40–50 år. Likevel har Vinje og mange andre av landets hyttekommuner fortsatt å bygge ned naturen, erkjenner Lotte Næss. «Når vi har slike målsetninger i forvaltningen, må vi spørre oss hvorfor de ikke har blitt innfridd?

(Dette er et utdrag fra boka Naturparadokset, utgitt på Res Publica. Forlaget og magasinet er del av samme selskap.)