Paradoks i paradis

Buy land! − «Kjøp landjord, de lager ikke mer av det». Slik omtrent lyder Mark Twains gamle klassiker. Jeg tenker på dette sitatet hver gang jeg drar til vår gamle familiehytte på fjellet. Langs veien popper hyttene opp som paddehatter. Stadig større, sterkere, raskere.

Området i fjellsida var ikke stort. Jeg husker jeg tenkte at det kanskje var plass til 10–20 hytter.

Selv om hyttebygginga har fått seg en midlertidig rentesmekk, tikker telleren ubønnhørlig mot en halv million hytter og fritidsboliger i Norge. De siste ti årene er det bygd 53.000 hytter. Forskerne antar at for hver hytte på 100 kvadratmeter påvirkes 1500 kvadratmeter med natur. 80 millioner kvadratmeter på et tiår. 80.000 mål. Vi lager ikke mer natur.

Den norske fjellheimen har i generasjoner vært selve symbolet på Norge. Vilt og vakkert. Her har vi bygd våre små og enkle hytter i stri tvekamp med naturkreftene. Kampen er nå vunnet, og nyrike nordmenn har koblet kvelertak på både natur og egen arv. Dette skrev jeg i 2006. Mitt eget hjertesukk fra da utbygginga av vårt nærområde i fjellet var begynt. «Fjols til fjells», skrev jeg.

Området i fjellsida var ikke stort. Jeg husker jeg tenkte at det kanskje var plass til 10–20 hytter. Sånn på øyemål, hvis man la norsk fjellhyttetradisjon til grunn. På de 18 årene som har gått, er det blitt rundt 100 hytter i lia med tillatt bruksareal på opp til 250 kvadratmeter. Utbyggeren har stadig et salgskontor åpent ved inngangen til feltet. Når investeringene til vann og avløp, strøm og internettfiber er på plass, er det bare å gønne på. Fortjenesten øker. Tyne maks. Kapitalismens hjul spinner. Og nattehimmelen over Ørterhøgda blir aldri svart igjen.

Hyttelivet vi elsker er en utsøkt illustrasjon på klodens tilstand.

«Erfaringene tilsier at norske kommuner har forsømt seg», klynket forskningssjef Berit Nordahl i Norsk institutt for by- og regionforskning til Dagens Næringsliv den gangen. Lokaløkonomi rullet med gravemaskin over samfunnsøkonomien. Med hytter skulle bygda reddes.

Det var omtrent på disse tider at Kjell Inge Røkke og de ultrarike gjorde sitt inntog i fjellheimen. Og tok den norske hyttedrømmen over i en annen galakse. Røkke la 25 millioner på bordet for å få forlenget rullebanen på flyplassen på Oppdal, og forandret stil og smak, og ikke minst forventning til hva ei hytte i fjellet skal være for alltid. Lokalavisa Oppdalingen fortalte tidligere i vinter om kritikken som haglet for 25 år siden da Røkke rykket inn.

Den uheldige hyttenaboen klaget sin nød til kommunen og hevdet Røkkes «hytte» passet langt bedre i Beverly Hills enn på landsbygda i Norge. Arkitektene gjorde også opprør: Vulgært og jålete. En «Ivo Caprino-kulisse»! Et slags Disneyland i Norge. Slik lød kritikken. Direktøren for Utsmykningsfondet erklærte Røkkes hyttepalass som en «gigantisk forsøpling av fjellheimen». Resten er nyere norsk historie.

Men dessverre like vanskelig å tro på som påskebudskapet.

Hyttelivet vi elsker er en utsøkt illustrasjon på klodens tilstand. Som forklaring på hvorfor FN igjen har advart i krigstyper mot klimaendringer, mot menneskehetens forbruk, som langt fortere enn fryktet er i ferd med å forandre livsforutsetningene på kloden. Men vi har pengene, tida og ambisjonen. Og ønsker oss nærsynt det beste livet vi kan leve. Men det som burde vært 10 hytter i lia vår ble til 100. Hva skal neste generasjon jordeiere selge når alt klemmes ut av tuben nå, kan man jo lure på. De 60 kvadratmeterne som var hyttesnittet på 1980-tallet, hadde i fjor vokst til 104. Med villastandard og installasjoner som krever at varmekablene alltid må stå på lunk. Hvis ikke fryser vannet i oppvaskmaskinen.

Hytteparadoksene står i kø. Fjellheimen vi elsker ødelegges. Bærekraften i naturen undergraves. Opplevelsen forringes. Samtidig kan jo ikke jeg nekte noen det samme privilegiet, som jeg har kommet til gjennom familien og som jeg setter så høyt: Å kunne kjøre fram til veggen på et sted langt unna byens larm, legge noen pinner i peisen, jekke en pils. Legge ut på ski med Jotunheimen som panorama. Hvem er jeg til å trekke opp stigen etter meg og si at denne opplevelsen er begrenset til de som var her først. Vi kan ikke det. Men vi kan heller ikke fortsette å mate på med tømra slott.

Denne uka kom boka «Naturparadokset» ut, skrevet av journalist Marit Beate Kasin, som noen sikkert vil huske fra Bård Tufte Johansens «Oppsynsmannen». NRK-serien som viste i hvilken grad vi har bygd ned naturen vår, sjokkerte mange. Kasin skriver om når vår hyttedrøm blir naturens mareritt. I forordet peker hun på motsetningen mellom det vi som stat har forpliktet oss til av vern og restaurering, og hva som faktisk skjer i den norske naturen – som vi alle setter så høyt.

Det er et fortrøstningsfullt perspektiv, at det kan gå bra.

Men kanskje er det likevel håp. Avisa Hallingdølen meldte nylig om at hyttekommunen Hol, med Geilo i sin midte, har tatt ned antallet hyttetomter i sin arealplan med 1300. Dyrtid og renterace har ført til at hyttebygginga har stoppet nesten helt opp. Og regjeringa sendte i forrige uke et forslag om å stramme inn for hytteutbygging ut på høring. Ønsket er å hindre nye hyttefelt, og fortette de som allerede fins. Det kan bli trangt om saligheta på Sjusjøen.

«Vi kan være dem som valgte annerledes − for å endre vår fortelling», avslutter forfatter Marit Beate Kasin sin bok. «Det er en besnærende tanke: Vi kan bli den første generasjonen mennesker som overleverer planeten videre til neste generasjon i en bedre tilstand enn da vi fikk den».

Det er et fortrøstningsfullt perspektiv, at det kan gå bra. Men dessverre like vanskelig å tro på som påskebudskapet.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)

(Marit Beate Kasins bok «Naturparadokset» utkommet på forlaget Res Publica. Forlaget og Agenda Magasin er del av samme selskap.)