Der alle er prostituert

(Kampala:) Det er like før midnatt når Aisha setter seg i bilen. De har blitt enige om pris. Snart ruller bilen mot kundens hjem i området Ntinde. Et stykke på vei stopper han for å plukke opp en venn. Etter drøyt et kvarter kommer han tilbake med et våpen. Aisha har ingen god magefølelse, men sitter i ro idet mannen starter bilmotoren og fortsetter turen.

Vel hjemme låser han døren og tvinger henne til sex uten kondom. Når hun prøver å nekte, presser han våpenet mot hodet hennes og voldtar henne. Han gjør seg ferdig, åpner en flaske øl og ber Aisha om å gå inn i rommet ved siden av. På sengen innerst i rommet ligger en død kvinne uten klær.

– Ta på henne klær og sminke, sier mannen og heller i seg resten av ølet. Så forlater han rommet og låser døren etter seg. Aisha står urørlig og ser inn i det tomme blikket til den døde kvinnen. Hun får panikk og knuser vinduet ut mot gata. Det er mange etasjer ned, men hun ser ingen annen utvei enn å hoppe. Aisha overlever fallet med noen åpne sår og løper så fort hun orker gjennom natten. Hun rapporterer om hendelsen til politiet, men lite blir gjort for å finne mannen igjen.

Det lukter sur melk, gammel fyll og marihuana. På et steingulv under et fleecepledd ligger to babyer og sover tungt. Klokken er tre om ettermiddagen og tvillingenes mor, Aisha, koker melk over åpen ild utenfor huset. Det er drøyt et år siden hun hoppet fra tredjeetasje og fluktet fra den voldelige mannen. Hun er ikke sikker, men hun tror at mannen er tvillingenes far.

Det er 15 år siden Aisha flyttet fra landsbygda til Katanga-slummen i Kampala. Etter å ha tatt seg ut av et destruktivt forhold, hadde hun håp om at en jobb i storbyen ville bety en bedre fremtid for henne og familien. I Katanga fikk hun jobb på en av de mange lokale barene, men lønningen på én dollar dagen ble snart knapp og hun begynte å selge seg selv. I dag er Aisha mor til fem barn. Tre av dem har aldri truffet sin far.

– Sexarbeid var et valg, men aldri et ønske. Sannheten er at det ikke finnes andre muligheter for kvinner her. Det er stor arbeidsledighet og de få jobbene som finnes, betaler ikke. Når du tjener 3000 shilling (cirka 8 kroner) per dag på en bar, og kan tjene ti ganger så mye på å selge sex, er valget enkelt, sier hun.

Katanga, med sine rundt 20 000 innbyggere, er for mange kjent som «kjernen» til prostitusjon og hiv/aids i Kampala. Ifølge den siste folketellingen, som ble utført av «Uganda Bureau of Statistics» i 2014, er rundt 90 prosent av alle hushold styrt av enslige kvinner. De aller fleste deler Aishas historie. De kommer fra fattige kår utenfor slummen. Noen har forlatt dårlige ekteskap med voldelige, ofte alkoholiserte menn. Andre ble enker da mannen døde av aids.

Majoriteten av alle kvinner mellom 18-45 år er sexarbeidere.

Fordi sexarbeid er forbudt i Uganda, finnes det ingen nøyaktige tall på hvor mange prostituerte området er hjem til. Ssekyazi Jackson, som jobber for myndighetene som områdets sikkerhetsvakt, anslår at majoriteten av alle kvinner mellom 18-45 år er sexarbeidere.

– Å selge sex er en skam og de færreste snakker åpent om det. De lever et hemmelig liv innenfor lukkede dører. I Katanga er hvert femte hus et bordell, sier Jackson.

I Uganda finnes det ingen lov som beskytter sexarbeideres rettigheter. Aisha har helt siden hun begynte å selge sex, levd med vold og trusler fra kunder, politiet og myndighetene. I dag er hun leder for de prostituerte og jobber for å gi kvinner bedre selvtillit, helserelatert kunnskap og mot til å stå opp for sine rettigheter.

– Politiet krenker, slår og voldtar sexarbeidere på åpen gate. De samme politifolkene kommer så i sivilt tøy og kjøper sex av oss. Her i Katanga er mange av kundene politifolk og statlige tjenestemenn. De fleste nekter å bruke kondom og tilbyr store beløp for ubeskyttet sex. Rundt 75 prosent av de 350 kvinnene som jeg er leder for, har hiv, sier Aisha.

Nabuuma Prossy (29) er en av kvinnene Aisha er leder for. Hun kom til Katanga som 18-åring etter å ha avsluttet en relasjon med en mann som var alt annet en bra for henne. I Katanga fikk hun jobb på en bar og snart var hun var en av kvinnene på gata. De siste 11 årene har hun hatt i gjennomsnitt fire kunder om dagen. For 5000 ugandiske shilling (12 kroner) får kundene en time med Prossy.

– Jeg blir ofte truet til sex uten kondom. Enkelte ganger tilbyr de et beløp for ubeskyttet sex som er vanskelig å si nei til. Jeg har aldri turt å sjekke min hiv-status, sier hun.

Uganda er blitt et forbilde i kampen mot hiv/aids. Landet har klart å redusere antallet hiv-smittede på landsbasis fra 18,5 prosent i 1992 til 7,2 prosent i 2014. Sexarbeidere har havnet i skyggen av denne fremgangen. Ifølge UNAIDS er 37 prosent av Ugandas sexarbeidere hiv-smittet. Tallet er langt høyere i enkelte områder.

Et stykke fra området Munyonyo i Kampala har organisasjonen «Wonetha» kontor. Den ble startet i 2008 av noen sexarbeidere som var lei å leve med trusler, vold og diskriminering. Daisy Namakula, som er en av organisasjonens tre grunnleggere, forteller at ideen om å starte «Wonetha» kom da hun ble hiv-positiv.

Da jeg ble hiv-positiv og fortalte for kundene at det var lurt å bruke kondom, var det ingen som trodde meg.

– Jeg ble tvunget til ubeskyttet sex mange ganger. Da jeg ble hiv-positiv og fortalte for kundene at det var lurt å bruke kondom, var det ingen som trodde meg. For dem var det utenkelig at en kvinne som er overvektig og ser frisk ut, kan ha hiv, sier hun og forteller at en av hovedoppgavene til «Wonetha» er å gjøre noe med stigmatiseringen rundt sexarbeid og hiv.

– Forteller du til legen at du selger sex, får du garantert ikke den hjelpen du fortjener. Mange ganger nekter legene å hjelpe deg. Dette gjør at noen aldri går til legen. De fleste prøver å behandle sin sykdom på egen hånd med reseptfrie medisiner. Disse holdningene har garantert bidratt til at sexarbeidere topper statistikken over antall hiv-positive i landet, sier Namakula.

Det er ikke bare salg og kjøp av sex som er forbudt i Uganda. Privatpersoner, organisasjoner og menigheter som jobber for sexarbeidernes rettigheter, blir forfulgt, trakassert og arrestert.

Våre ansatte mottar trusler fra både lokalsamfunnet, politiet og myndighetene.

– I 2012 hadde vi innbrudd på kontoret og de stjal alt av datautstyr. Våre ansatte mottar trusler fra både lokalsamfunnet, politiet og myndighetene. Det er derfor ikke så mange organisasjoner som jobber for sexarbeidernes rettigheter, sier Namakula.

For henne var sexarbeid et valg som hun er stolt over.

– Hadde det ikke vært for sexarbeid ville jeg ikke vært den jeg er i dag. Pengene jeg har tjent har gitt meg utdannelse, et fint hjem og det gode liv jeg lever i dag. Sexarbeidere trenger ingen alternative jobber. Vi trenger rettigheter, sier hun.

Det er midt på dagen og det er fullt på flere av Katangas mange barer. Fra skurrende høyttalere spilles hits på lokalspråket «luganda». Noen ungdommer deler en flaske sprit, kvinner heller inn på det lokale ølet «Nile Special» og barna sitter og leker med tomflasker. Barene er møteplass for prostituerte, kunder og ungdomsgjenger.

Sikkerhetsvakten Jackson har i sin jobb vært vitne til utallige voldshandlinger og drap i området. Ifølge Jackson blir majoriteten av alle kriminelle handlinger utført av ungdommer. Det gir han myndigheter skylden for.

– Blant ungdommer er arbeidsledigheten nesten hundre prosent, noe som leder til vold og stor kriminell aktivitet. Hvis myndighetene hadde satset på Katangas ungdommer, gitt dem tilbud som kurs og fritidsaktiviteter, ville vi sett et annet bilde av slummen i dag. Her vokser barna opp med å se sine mødre ha sex og sine brødre bedrive kriminelle aktiviteter. Det kan ikke gå annet enn galt, sier Jackson.

Han tar meg med fra hjem til hjem der kvinnene forteller historier som minner om hverandre. For alle var Katanga et håp om en bedre fremtid, som sluttet med et liv på gata.

Faith er 19 år. Hun er utdannet, men har ikke klart å finne en jobb som hun kan leve av. For to år siden tok hun over morens jobb og nå er hun aleneforsørger hjemme. Når jeg besøker henne en tidlig morgen, har hun nettopp kommet tilbake fra nattens arbeid.

– Jeg orket ikke lenger å se hvor sliten moren min var, så jeg sa «Nå er det min tur mamma!». Jeg er ikke stolt over det jeg gjør, men jeg må tenke på min brors fremtid. Det er min jobb å sørge for at han blir utdannet, sier Faith og forteller at en natt i baren kan gi alt fra ingenting til 75 000 ugandiske shilling (rundt 150 kroner). Jobben som til en begynnelse var et mareritt, er blitt en vane.

– I starten var jeg livredd og hadde konstant angst. Jeg er fortsatt redd, men nå gjør jeg det bare uten å tenke. Alkohol hjelper meg å redusere redsel og bekymringer, sier hun.

Klokken seks begynner solen å gå ned over Katanga. Aisha varmer melk over åpen ild utenfor huset. Hun ønsker et annet liv, men så lenge sexarbeid er det eneste som kan gi henne og barna mat på bordet, kommer hun til å fortsette. Så snart babymagene er fulle av melk, tar Aisha på seg en sorthvit kjole, setter et gullfarget belte rundt livet, bytter 2000 ugandiske shilling (rundt fem kroner) mot en håndfull «Khat» og drikker øl til nervene blir rolige.

Når hun ikke har barnevakt, ligger tvillingene på gulvet mens Aisha tar kundene inn under myggnettet og opp i senga innerst i rommet. Andre dager begynner kvelden på en lokal bar i området Wandegaya, utenfor slummen. Er natten god og kundene mange, er hun hjemme hos barna når solen står opp.