– Det er på dager som denne vi hadde trengt ham aller mest

Kjære Camille, kjære Trine, Tom, Stein-Ole og Inger-Marie. Kjære alle sammen.

De siste par ukene har vært tunge. Dere har mistet en pappa, en mann, en sønn og en bror. Jeg har mistet en venn. En god venn.

At Hans-Christian er borte, er helt ufattelig. Det har ikke gått opp for meg ennå, og jeg vet ikke helt når det vil gjøre det. Jeg klyper meg fortsatt i armen og håper det bare er en vond drøm.

Vi er mange som har det tungt nå.

For Hans-Christian var veldig bevisst på at LO ikke var noe enkeltmannsforetak.

Hans-Christian betydde uendelig mye for oss, som sjef, som kollega og som venn og de siste dagene har vi sett at han betydde mye for mange andre også. Det varmer.

• I LO var han en avholdt kollega og sjef.
• I fagbevegelsen var han en samlende kraft.
• I arbeidslivet var han en respektert leder.

En aviskommentar jeg leste spurte om hvorfor lovordene sitter så usedvanlig løst om Hans-Christian? Mange blir hedersmenn idet de går bort, men her stikker mange av reaksjonene dypere, ble det sagt.

For oss som kjente ham godt, så er det ikke overraskende.

Hans engasjement for norsk arbeidsliv smittet over på mange. Han var en som snakket med folk. Han brukte alltid litt ekstra tid i kontrollrommet på en fabrikk han besøkte, eller pauserommet på et aldershjem.

Alltid klar til å svare på spørsmål om alt fra AFP til hjemfallsrett.

Når han var ute på arbeidsplassbesøk så sprakk tidsskjemaet, fordi han så gjerne ville snakke litt mer med de som jobbet der. Det ga ham energi, men også en forståelse av hvor skoen trykket for arbeidsfolk.

For Hans-Christian talte aldri på egne vegne. Han talte alltid på vegne av LOs medlemmer. Han forvaltet en tillit, som ikke var gitt som en mild gave, men som han gjorde seg fortjent til.

Vår oppgave blir å føre Hans-Christians arv videre.

Dette var han veldig bevisst. Tillit er et palindrom. Det leses likt begge veier, og det går begge veier, pleide han å si.

Vi skal forvalte dette videre.

Det skylder vi, ikke bare til Hans-Christian, men til de 970 000 LO-medlemmene, de 60 000 tillitsvalgte rundt om i landet. Og vi skylder det til hverandre.

For Hans-Christian var veldig bevisst på at LO ikke var noe enkeltmannsforetak, men et lag som drar i samme retning.

De gjennomslagene han fikk, den innflytelsen han hadde. Det var ikke hans fortjeneste alene. Det var vår fortjeneste.

Det er kanskje den fremste lærdommen vi tar med oss. Vår oppgave blir å føre Hans-Christians arv videre.

Hans-Christian har blitt omtalt som en bauta. En kjempe.

Det er helt rett, men jeg vil også minnes den omsorgsfulle Hans-Christian. Den lune, trygge og humoristiske Hans-Christian.

Jeg er sikker på at det er den mannen dere som sitter her i dag vil huske aller best. Han som alltid hadde tid. Alltid et godt ord til meg.

Han jeg kunne snakke om alt med.

Jeg sørger over tapet av en god venn og kollega.

Han som med et glimt i øyet kunne lure på hvilken vei høna sparket eller som alltid hadde morsomme historier fra Slemmestad eller Tofte på lager.

Det er på dager som denne vi hadde trengt ham aller mest.

På slike dager hvor jeg inderlig skulle ønske at det ikke var noe som het kohort eller nærkontakt. Hvor vi kunne klemme og ta vare på hverandre i fellesskap, slik vi alltid har gjort.

Kjære alle sammen!

Jeg sørger over tapet av en god venn og kollega, en som har betydd så uendelig mye for så mange. Akkurat det siste er godt å tenke på i disse tunge dagene.

Jeg lyser fred over Hans-Christians minne!

Takk for meg.