Det er personlig

I et land som vårt er vi avhengige av enkelthistorier for å bli oppmerksomme på den rasismen som ennå preger samfunnet. I et land der mange tror de ikke ser farge, finnes det for lite forskning på hvor utbredt rasismen egentlig er, og hvordan den oppleves. De siste årene har det blitt gjort noen spredte forsøk på å gå inn i dette understuderte fagfeltet, men langt fra nok til å sikre et bredere kunnskapsgrunnlag.

Selv har jeg bare min egen historie, men den er dessverre ikke unik. Jeg er ikke den eneste som har opplevd rasisme allerede fra ung alder. Jeg håper også at dere vil ha dette i bakhodet når jeg deler min historie: Poenget er ikke å rette lyskasteren mot meg selv, men mot erfaringer som mange kan kjenne seg igjen i. Jeg er nemlig langt ifra alene.

I en by hvor man sjelden så sånne som meg, ble hudfargen min allerede fra første stund et tema.

Det kan være ubehagelig å dele historier om rasisme, men det må til. Det kan dessuten være ubehagelig å lese slike historier, kanskje spesielt for dem som har opplevd å få tilsvarende skjellsord slengt etter seg gjennom oppveksten eller i voksenlivet.

Når vi snakker om fenomener som mange ikke har kjennskap til, er vi imidlertid nødt til å illustrere, fortelle og forklare, slik at alvoret kommer fram. Det prøver jeg å gjøre her. Enkelte historier og ytringer jeg gjenforteller, vil kunne oppleves som stygge og grove. Jeg har valgt å inkludere dem fordi rasismens virkelighet er stygg og grov. Den er så grov at den ødelegger liv. Dette må vi være ærlige om.

Historien om meg er historien om hudfargen min og om hvordan verden rundt har møtt den. I oppveksten var jeg alltid annerledes, noe som har preget livet mitt på flere måter. Blant annet har det drevet meg til å anstrenge meg til det ytterste for å passe inn, enda det innebar at jeg måtte gjøre deler av meg selv mindre.

Mamma forteller med stor entusiasme om dagen da jeg ble født. Hun vet at historien er god. Ikke bare var det dagen da hennes eneste datter kom til verden, men det skjedde også på en litt spesiell måte. En viktig del av historien er at jeg ble tatt med keisersnitt, noe som gjorde at mamma ikke kunne holde meg i armene sine med en gang. Men hun fikk se meg og visste at hun hadde fått en datter.

Da hun våknet etter fødselen, kom en sykepleier likevel inn på rommet hennes med en lys guttebaby. Omsider fikk mamma rett baby inn på rommet, men også noen svært fortvilte sykepleiere: «Vi forstår ikke hva som er galt med henne.»

Det var «bare hvite og ikke svarte» som fikk bade i nabobarnas basseng, sa de.

De sa at de hadde tatt over 20 prøver. «Hun er så gul i huden, og vi mistenker derfor sterkt at hun har gulsott», fortsatte de. Mamma ble selvsagt redd for at noe skulle være galt, men tenkte etter hvert at det kanskje kunne være en annen grunn til den gulaktige fargen min. Kanskje vet de ikke, tenkte hun: «Kan det ha noe å si at faren hennes er fra Afrika?»

Hvis man ser bort ifra alle prøvene de tok av meg, er dette en harmløs og morsom historie i dag. Likevel sier den noe om det samfunnet jeg vokste opp i. I en by hvor man sjelden så sånne som meg, ble hudfargen min allerede fra første stund et tema. Også noen av mine første minner handler om dette.

Første gang jeg ble kalt n-ordet, gikk jeg i barnehagen. Jeg husker naturligvis ikke så mye av det, men jeg husker at måten det ble sagt på, fikk meg til å forstå at det ikke var noe positivt. I tillegg husker jeg at pappa ble veldig sint da han fikk vite hva som hadde skjedd. Ikke lenge etterpå fikk jeg beskjed om at jeg ikke kunne bade med barna i nabolaget, siden jeg var meg. Det var «bare hvite og ikke svarte» som fikk bade i nabobarnas basseng, sa de.

Det var aldri snakk om rasisme den gangen.

Mamma måtte også stadig forklarer at jeg hadde «en far fra Afrika» når vi møtte noen som ikke kjente oss fra før. Da jeg ble gammel nok til å forklare dette selv, kunne jeg ta over jobben når noen spurte «hva» jeg var, eller om jeg var adoptert. Det kom så mange slike spørsmål.

Til slutt hadde jeg en standardfrase klar før hvert eneste møte med et nytt menneske: «Pappa er fra Afrika, og derfor er jeg brun.» Jeg fikk følelsen av at dette var noe jeg måtte unnskylde, og var derfor alltid rask til å legge til: «Men mamma er fra Norge.»

Med denne formuleringen leverte jeg den «dårlige» nyheten først – og så den «gode». Målet var nok, selv om jeg ikke tenkte på det da, å skape et etterlatt inntrykk av at jeg – tross hudfargen min – også var norsk som de andre. Denne internaliserte rasismen bidro til at jeg hver vår gruet meg til sommeren. Til min store skrekk gjorde sommersolen meg nemlig enda mørkere.

Da jeg begynte på skolen, kalte lærerne det jeg møtte, for «sosiale problemer». Det var aldri snakk om rasisme den gangen. Skjedde det noe, ble jeg tatt ut av klasserommet og fikk tilbringe skoledagen i det som ble kalt spesialklassen. Jeg kunne gå bort til noen i skolegården og spørre om jeg kunne få leke med dem. «Vi leker ikke med brune», ble jeg fortalt da.

«Æsj, vi vil ikke bli skitne.»

Slik ble jeg hudfargen min. Den var meg. Hele meg.

Mens man kriget om å ha noen utvalgte på sitt lag i friminuttene, kriget man om å slippe å ha meg på laget. Noen ganger ristet bare de andre på hodet før jeg rakk å spørre om å få være med. Mamma prøvde å få skolen til å passe på at jeg hadde noen å være sammen med i friminuttene og etter skoletid. Hun kjempet utrettelig for at jeg ikke skulle bli mobbet for hudfargen min, men for skolen skyldtes min situasjon fortsatt bare «sosiale problemer».

I dag ser jeg at mine «sosiale problemer» bunnet i rasisme. Som barn kunne jeg aldri si dette høyt, siden rasismen jo hverken fantes på mitt hjemsted eller ellers i Norge, for den saks skyld. Alle andre tenkelige grunner til mine tilpasningsvansker ble lagt fram og diskutert, uten at det ble funnet noen løsning.

Man blir liksom så synlig som minoritet.

Til slutt var det bare én ting igjen å skylde på, og det var meg, noe som selvsagt ikke gjorde annet enn å forsterke den vonde følelsen av at det var meg det var noe galt med.

Slik ble jeg hudfargen min. Den var meg. Hele meg. Hvis jeg var flink til å danse, var det på grunn av hudfargen min. Var jeg dårlig i matte, skyldtes det hudfargen min, det også. Om jeg var høylytt, var hudfargen min forklaringen. Når jeg hadde «sosiale problemer», så måtte altså det ha noe med den å gjøre.

I ettertid kan jeg forstå hvor disse holdningene kom fra. Jeg så sjelden noen som meg fremstilt i mediene som noe annet enn snyltere, kriminelle eller fattige. I film og tv-serier var vi med mørkere hud som regel henvist til rollen som den mindre interessante vennen til en hvit hovedperson, alltid plassert litt i bakgrunnen. Enda verre ble det når til og med min egen selvforståelse speilet det jeg så på film.

Gutten ble utvist i to dager for mobbing etter denne episoden, men det gjorde egentlig ikke så mye til eller fra.

Jeg kunne nesten ikke gå inn i en butikk uten å kjøpe noe. Man blir liksom så synlig som minoritet. Hvis det var noen som stjal fra butikken, så var det enkelt å skylde på meg, og det tok jeg alle mulige forholdsregler for å unngå.

De små stikkene i hverdagen gjorde livet surere. Det verste var likevel en hendelse som fant sted da jeg var 11 år gammel. En eldre elev på skolen hadde plaget meg en god stund og ble mer og mer aggressiv. Han spyttet og ropte «dra tilbake dit du kommer fra». Han truet meg og la lapper på plassen min. En dag dyttet han meg inn i en vegg og skrek «dra tilbake til Afrika, din skitne ape».

Han fortalte meg hvor «svidd» jeg var, og spurte meg hva jeg gjorde i Norge. Han gjorde det ikke for å få svar, selvfølgelig, men for å si tydelig ifra om at jeg ikke hørte hjemme i mitt eget land. «Vi skal bare ha hvite her», sa han.

Gutten ble utvist i to dager for mobbing etter denne episoden, men det gjorde egentlig ikke så mye til eller fra. Jeg følte meg jo ikke tryggere av den grunn, og han var snart tilbake i skolegården. Ingen visste heller hvordan de skulle håndtere det som hadde skjedd.

Flere før meg, og andre som vokste opp samtidig med meg, har opplevd grov og dødelig rasisme i Norge.

Heldigvis gikk gutten året over meg og var ferdig på barneskolen like etterpå. Siden har jeg ikke sett ham, men jeg husker at omtrent på samme tid tagget nynazister «Sieg Heil» og «White Power» på barnehager og kirker i bydelen hvor jeg bodde.^[1]

Som samfunn hadde vi med andre ord et betydelig problem da jeg vokste opp. Det ble imidlertid ikke snakket om dette. Vi som ble utsatt for rasisme, gikk rundt og trodde at det var vi som var problemet. Flere før meg, og andre som vokste opp samtidig med meg, har opplevd grov og dødelig rasisme i Norge. Samtidig erfarte vi at dette i begrenset grad ble tatt på alvor.

Året før jeg ble født, i 1996, kunne man lese i Dagbladet om en gutt på 17 år fra Stord som hadde blitt knivstukket. Årsaken var hverken at det hadde oppstått en krangel, eller at han hadde provosert noen. «Dra deg ut av landet, jævla neger!» hadde gjerningsmannen ropt før han stakk kniven i magen på gutten.^[2]

Da jeg var tre år gammel, skjedde det samme igjen med en femten år gammel gutt i hovedstaden. Samme dag som jeg fylte fire, skulle Benjamin Hermansen fylt seksten, men han ble aldri så gammel.

Rasismen har tatt noe fra meg også, og den fortsetter egentlig å gjøre det.

Noen år senere, i god tid etter fakkeltogene for Benjamin, kunne man nok en gang lese i avisen om en skoleelev som ble forsøkt druknet i et basseng. Skolen kalte da inn til krisemøter om «mobbing», mens vitner gjenga utsagn som «Ja, nå har neger’n dødd. Det var bra!». Man kunne i oppslagene om hendelsen også lese at rektoren bastant avviste enhver mistanke om at skolen hadde et rasismeproblem.^[3]

En del vil kanskje kalle dette overdrivelser eller løsrevne enkelthistorier. Noen vil hevde at rasisme her til lands ikke egentlig er et alvorlig samfunnsproblem. Men er det ikke nok at rasismen har tatt liv i Norge? Er det ikke nok at rasismen fortsetter å ødelegge liv i landet vårt?

Når den ikke tar liv, så tar den barndommen, tryggheten og nattesøvnen fra folk. Jeg skulle virkelig ønske at det var en overdrivelse. Jeg skulle ønske at jeg ikke hadde de vonde minnene fra da jeg gråt meg i søvn som 11-åring.

Det er altfor enkelt å si at rasismen vil dø ut, litt etter litt, om vi bare er tålmodige.

Rasismen har tatt noe fra meg også, og den fortsetter egentlig å gjøre det. Jeg føler ikke at jeg kan velge å holde munn om dette. Men jeg må alltid være forsiktig når jeg forteller historier som dem jeg har fortalt her. Som jeg var inne på tidligere, er enkeltfortellinger som mine så lette å bagatellisere. Noen vil nok til og med påstå at jeg har en agenda, men den eneste agendaen jeg har, er å vise at vi trenger å vite mer om hvor utbredt rasismen egentlig er i samfunnet vårt.

Vi trenger flere undersøkelser og mer forskning. Jeg vet at jeg ikke er alene om det jeg har opplevd, men det er dessverre ikke alltid godt nok for dem som skal iverksette tiltak og fordele midler. Tall og solid statistikk, derimot, er det vanskeligere å ignorere. Det er nettopp i håp om å bidra til at de tallene og den statistikken bringes fram, at jeg deler historien min.

Lenge gikk jeg også med på narrativet om at «det har blitt så mye bedre» nå. At Norge ser annerledes ut og er mer mangfoldig i dag enn da jeg vokste opp, er nok sant. At rasismen er borte av den grunn, eller at den i hvert fall vil forsvinne veldig snart, er likevel en illusjon. Jeg fikk høre nettopp dette hver gang jeg stakk hodet fram for å snakke om rasisme som ung voksen. Det er en forestilling vi nå må kvitte oss med.

Når de som utsettes for rasisme, krever at deres menneskeverd ivaretas, må det ikke oppfattes som autoritært.

Det er altfor enkelt å si at rasismen vil dø ut, litt etter litt, om vi bare er tålmodige. Jeg vil ikke gå med på det lenger. Den rasistiske mobbingen jeg opplevde som skoleelev for 15 år siden, er det nye skoleelever som utsettes for i dag. Nå gjør nye generasjoner seg de samme bitre erfaringene som jeg gjorde meg.^[4] Og fremdeles vet ikke skolene eller kommunen hva de skal gjøre med problemet.

Om vi går med på fremstillingen til dem som ikke påvirkes personlig av rasisme, så kommer det heller ikke til å skje noe på denne fronten med det første. Nettopp derfor trenger vi å fortsette samtalen. Nettopp derfor fortsetter jeg å fortelle. Vi må nemlig lytte og snakke med hverandre.

Og når endring kreves slik tilfellet er i rasismespørsmålet, må det ikke bli ansett som ekstremt å ta til orde for det. Når de som utsettes for rasisme, krever at deres menneskeverd ivaretas, må det ikke oppfattes som autoritært.

Likevel er det nettopp det som skjer. Igjen og igjen.

Det blir kalt for farlig, splittende identitetspolitikk.

Kilder:

^[1] Helgheim, Sindre, «Nazi-tagging i barnehage», NRK, 04.11.2008.

^[2] «Knivstakk 17-åring», Dagbladet, 04.11.1997.

^[3] «Skolen holdt krisemøter», Adresseavisen, 09.12.2005.

^[4] Otterlei, Simen, «Jenten ble utsatt for rasisme på skolen over flere år. Bergen kommune gjorde ikke nok for å stoppe det.», Bergens Tidende, 21.12.2020.

 

(Dette er et utdrag fra Lisa Esohel Knudsens nye bok Det er personlig. Om rasisme og ytringsfrihet, Res Publica 2022. Forlaget og magasinet tilhører samme selskap, Agenda Res Publica Media.)