«Det kom litt brått på»

«Nå må vi bli ferdige. Nå kan vi ikke diskutere dette mer. Vi må komme til enighet!»

Raymond Johansen, den påtroppende byrådslederen i Oslo, virket sliten og trøtt og hadde en merkbar «nå får det jaggu være nok»-tone i stemmen.

Det var sent på ettermiddagen onsdag 14. oktober 2015, og i tre uker hadde forhandlingsdelegasjonene fra Arbeiderpartiet (Ap), Miljøpartiet De Grønne (MDG) og Sosialistisk Venstreparti (SV) forhandlet om hovedstadens nye rødgrønne byråd på Østmarksetra like ved Ulsrudvann i Oslo. Et historisk regimeskifte var i emning: For første gang var MDG med på byrådslaget, og de borgerlige partiene skulle motvillig få avløsning etter å ha styrt Oslo i hele 18 år. Høyres ordfører Fabian Stang var fortsatt byens mest populære politiker ifølge personstemmene ved valget, men Ap hadde likevel så vidt blitt byens største parti med 32 prosent av stemmene. Den nye rødgrønne politiske plattformen var dessuten ventet å bli svært radikal på både økonomi, miljø og fordeling.

Nå befant de tre partidelegasjonene seg midt i den intense i innspurten, den politiske plattformen var avklart, og posisjonene i det nye byrådet skulle fordeles. Det hadde vært tøft å bli enige om de politiske sakene, særlig nivået på en ny eiendomskatt som Ap, MDG og SV hadde gått til valg på å innføre. Også SVs krav om gratis aktivitetsskole (AKS) var et stort stridspunkt mellom de to partiene, for verken Ap eller MDG ville i utgangspunktet ikke ha et slikt tilbud. Og nå som det sto om åtte byrådsposter og om hvem som skulle bli ordfører i landets hovedstad, steg den følelsesmessige temperaturen betraktelig i forhandlingsrommet. SV ønsket seg to byråder, men fikk bare tilbud om én. Der sto saken. Ingen ville gi seg. Raymond Johansens utålmodige utbrudd viste at han hadde fått mer enn nok av hele Østmarksetra. «Jeg var drittlei. Men jeg hadde bestemt meg: Når vi først hadde greid å samle denne gjengen, fått gjerdet dem inn, så skulle de faen ikke få gå fra det bordet», sier Johansen i dag. Samtidig skjønte han også at det han skulle si, ville komme som julekvelden på kjerringa på SVs delegasjon.

«Ja, nå må vi bli ferdige med dette her. Vi kan ikke holde på sånn!» sa Johansen.

«Det blir sånn: SV får én byråd, MDG får to og Ap fire.»

Så la han til: «Og så får SV ordføreren, og det blir deg, Marianne. Og hvis dere ikke går med på dette, så får dere finne ut av hva dere vil.»

Dette tilbudet, som framsto som et rent ultimatum, kom svært overraskende på SVs delegasjon. Særlig bardus kom det på SVs forhandlingsleder, den 64 år gamle Marianne Borgen. Ordførervervet hadde overhodet ikke vært i hennes tanker i denne valgkampen. Det hadde heller ikke på noe tidspunkt vært SVs krav. SV hadde ikke engang stilt til dette valget med egen ordførerkandidat, mens de andre partiene for lengst hadde lansert sine kandidater, Tone Tellevik Dahl for Ap og Shoaib Sultan for MDG. Allerede dagen etter valget 14. september hadde Raymond Johansen sagt klart fra til pressen at det største partiet, Ap, selvsagt måtte få ordføreren. MDG hadde gjort sitt beste valg i Oslo noensinne med 8,1 prosent av stemmene, og også de hadde flagget at partiet kunne tenke seg ordførervervet. SV, derimot, hadde gjort et dårlig valg med en oppslutning på bare 5,4 prosent. Innad i SV hadde delegasjonen på forhånd snakket mye om at de ikke ville prioritere ordførerposten denne gangen. De ville ha to byråder. Ikke bare én byråd og en ordførerpost med mye symbolsk og politisk makt, men uten tyngde i byrådet.

Samtidig følte SV-erne på Østmarksetra at Raymond Johansen på alle måter utstrålte at dette var et aller siste tilbud. Hva ville skje om de sa nei? Var dette et slags forhandlingstriks fra hans side? Raymond Johansen ventet utålmodig.

«Må du ha svar på dette nå?» spurte Per Østvold, som var medlem i SVs forhandlingsdelegasjon.

«Ja, nå må vi bli ferdige med dette her. Vi kan ikke holde på sånn!» sa Johansen.

«Da blir det nei!» utbrøt Østvold spontant.

Flere i partiet advarte mot å gå i byråd med et så dårlig resultat.

Marianne Borgen grep som forhandlingsleder inn og sa at SV nå trengte en timeout. Hun foreslo at de alle kunne møtes igjen på Østmarksetra neste morgen klokken åtte.

«Dette må vi få tid til å diskutere; det kom litt brått på. Dette har jo ikke vært vårt krav i det hele tatt», sa hun.

Det SV ønsket seg i disse oktoberdagene i 2015, var en byråd for samferdsel og miljø og en for skole og utdanning. Det var også en utbredt oppfatning i partiet at de for enhver pris måtte unngå at én SV-er ble sittende alene i byrådet – og være ensom som minste parti i de viktige diskusjonene med de andre partiene i byrådskollegiet. De trodde det ville bli vanskelig å være en god fagbyråd i tillegg. Tidligere SV-leder Kristin Halvorsen hadde på forhånd vært krystallklar i sitt råd til SVs førstekandidat Marianne Borgen: De burde ha to byråder, skulle SV gå inn i en byregjering, husker Borgen at hun sa.

Erfaringene fra SVs regjeringsdeltakelse i de to rødgrønne Stoltenberg- regjeringene skremte, nok til at også Oslo-partiet nølte med å gå inn i en koalisjon som en litt for svak juniorpartner. Ved stortingsvalget i 2009 innledet SV nasjonalt sin andre regjeringsperiode med bare 6,2 prosents oppslutning. Den hadde sunket fra 8,8 prosent i stortingsvalget i 2005. Nå virket det også lenge siden jubelvalget i 2001, da partiet fikk 12,5 prosent av stemmene. Med årene var SV blitt tydelig merket av regjeringsslitasje, og i 2013 greide partiet så vidt å kare seg over sperregrensen på 4 prosent. SV hadde også nå, i 2015, gjort et skuffende dårlig Oslo-valg. Partiet hadde bare fått inn 3 av 59 representanter i bystyret, som er Oslo kommunes høyeste myndighet. Etter en reform i 1986 fungerer bystyret som et slags storting for byen, byrådet som en regjering. Flere i partiet advarte mot å gå i byråd med et så dårlig resultat. Oslo SVs fylkesstyre, der alle lokallagslederne sitter, hadde vært delt i saken. Men i Oslo SVs representantskap, det øverste partiorganet mellom årsmøtene, var det stort flertall for å starte forhandlinger på Østmarksetra.

Johansen var ikke i tvil om at dersom SV skulle bli tilbudt ordføreren, så var det ingen andre enn Borgen som kunne ta den rollen.

SVs forhandlingsdelegasjon sa ikke noe underveis i forhandlingene om hvilke byrådsposter de ønsket seg, eller hvem de ville ha inn, men både Ap og MDG visste godt at SV ønsket to byråder, på tross av at partiet bare hadde fått inn tre bystyrerepresentanter.

«MDG, som var større enn oss, syntes da at de måtte få mer. Ap var jo størst, så de følte de måtte ha grepet på dette. Det gikk jo ikke opp», sier Borgen i dag.

For om SV fikk to av åtte byråder, ville MDG trolig ønske seg tre. Det største partiet, Ap, var mest opptatt av at de fikk flertallet i byrådet for å sikre seg styringen. Da kunne de ikke nøye seg med bare to byråder pluss byrådslederen. Regnestykket var umulig – med mindre man utvidet byrådet med flere byrådsposter. Raymond Johansen hadde grublet mye over denne vanskelige kabalen. I en pause i forhandlingene gikk han en tur rundt Ulsrudvann sammen med Jan Bøhler, leder i Oslo Ap. Og det var her, mens de to vasset i høstløvet, han fikk ideen om at Marianne Borgen som ordfører ville løse floken.

Borgen hadde stilt som SVs ordførerkandidat mot Fabian Stang to ganger før, i kommune- og fylkestingsvalget i 2007 og 2011. Da ble hun sett på som en solid, men litt ukjent kandidat, som ikke hadde en sjanse mot den rikskjente Fabian Stang. Johansen var ikke i tvil om at dersom SV skulle bli tilbudt ordføreren, så var det ingen andre enn Borgen som kunne ta den rollen.

Nervene på Østmarka begynte nå å bli tynnslitt, for tiden var i ferd med å renne ut.

Borgen var en godt voksen og erfaren politiker fra østkanten som kunne virke samlende som en ordfører for hele Oslo. I Ap ble hun dessuten sett på som en moderat SV-er som sto for en sosial profil de likte, ikke minst med tanke på hennes sterke engasjement for barn gjennom 25 år, hos Barneombudet og i Redd Barna. Dessuten kjente Johansen henne litt fra før. De var begge SV-ere fra langt tilbake, før Johansen gikk fra SV til Ap, selv om Borgen ikke var medlem i bystyret da Johansen satt som SV-er i Rune Gerhardsens byråd tidlig på 1990-tallet. Men han visste at de hadde god kjemi. Skulle hun bli ordfører og han byrådsleder, var det viktig at tilliten dem imellom var der, og at samarbeidet ble godt. Han trodde det kom til å gå veldig bra.

Johansen forsikret seg hos Bøhler om at dette ville bli godt mottatt i Oslo Ap. Bøhler var enig i at ideen var god, men begge var klar over at det kunne bli bråk i Ap om de lot SV få ordføreren.

«Det var ikke bare jubel i Ap over at jeg gjorde dette», sier Johansen i dag. Men samtidig visste Johansen at kritikerne mest sannsynlig ville la seg berolige når de fikk vite at Ap sikret seg flertallet i byrådet, og at partiet da kom til å få kontrollen over de viktige områdene finans, næring, kultur og skole. Det kom tross alt til å bety mer enn å få ordførerposten.

Nervene på Østmarka begynte nå å bli tynnslitt, for tiden var i ferd med å renne ut. Det var bare to dager igjen til forhandlingsresultatet skulle godkjennes i partienes egne representantskapsmøter, og en liten uke til det nye byrådet formelt skulle konstitueres i bystyret. Før forhandlingene tok til, hadde det blokkuavhengige MDG holdt alle på pinebenken i nærmere ti dager før de endelig erklærte offentlig at de valgte rødgrønn side. De borgerlige partiene hadde beilet ivrig til dem, men den politiske avstanden til Fremskrittspartiet (Frp) ble for stor for MDG. Det hadde heller ikke hjulpet på Raymond Johansens humør at han nærmest følte seg utsatt for et forhør av MDGs representanter. Han hadde stadige møter med dem alene, der de stilte ham mange og kritiske spørsmål, ikke minst om han var grønn nok. Til tider nærmet det seg utpressing, syntes han – før MDG til slutt valgte rødgrønn side.

Stemningen var både amper og usikker.

Deretter begynte de tre ukene med forhandlinger på Østmarksetra. Det ble lange dager, som gjerne begynte klokken åtte om morgenen og varte til midnatt. Begynnelsen ble tøff. Ap gikk hardt ut og sa at SV og MDG måtte godta at partiets modell for eiendomsskatt skulle være grunnlaget for byrådet. SV ønsket også eiendomsskatt, men var altså uenig med Ap om nivået. Partiet gikk fra forhandlingsbordet og ba om betenkningstid. Etter en stund vendte de tilbake og godtok Aps forslag, og tonen mellom partiene ble stadig bedre og mer konstruktiv. SV gledet seg over flere politiske gjennomslag, som gratis aktivitetsskole (AKS) for 1.–4. klassinger i åtte bydeler, en god start på ordningen som med tiden skulle utvides.

Så kom altså det totalt overraskende tilbudet om å få ordføreren. SV fikk den timeouten Borgen hadde bedt om, og dro ned fra Østmarksetra for å holde krisemøte i Oslo rådhus. SVs forhandlingsdelegasjon besto av bystyrerepresentantene Marianne Borgen og Sunniva Holmås Eidsvoll, leder i bydelsutvalget på Grünerløkka Per Østvold og Oslo SVs leder Benjamin Larsen. Nå møttes de alle på Marianne Borgens kontor. Stemningen var både amper og usikker. Hvordan skulle de håndtere denne nye og uventede vendingen i forhandlingene? De bare måtte ha to byråder, skulle dette fungere! Samtidig ville de helst ikke gå ut av samarbeidet, for nå hadde SVs forhandlingsdelegasjon begynt å bli veldig fornøyd med byrådsplattformen. De hadde jo fått gjennomslag for flere gode SV-saker.

«Hvis vi nå gikk ut og sa at vi ville forlate samarbeidet fordi vi ikke fikk to byråder, ville ikke folk forstå det», sier Borgen i dag. Hun så for seg folks anklage: «Dere får tre bystyrerepresentanter, én byråd, ordføreren og masse SV-politikk, og så vil dere ikke være med?» De kalte inn flere fra partiorganisasjonen for å søke råd i dette som plutselig var blitt en skjebnetime for Oslo SV.

I teorien kunne dette dramaet ende med at ordførerspørsmålet veltet SVs planer om byrådsmakt i Oslo.

Marianne Borgen ringte også partileder Audun Lysbakken, som var alene hjemme med barna på Holmlia. Partilederens umiddelbare respons var: «Nei, dette må dere ikke finne på å si ja til!» Borgen svarte: «Jeg tror dette er en så viktig beslutning at det hadde vært fint om du kom ned hit.»

Lysbakken måtte ordne barnevakt, men lovte å komme ned for å diskutere den presserende saken. I teorien kunne dette dramaet ende med at ordførerspørsmålet veltet SVs planer om byrådsmakt i Oslo. MDG var på sin side klare til å gå i byråd på dette tidspunktet, så hele det rødgrønne byrådets framtid sto og falt nå med SV.

Det ble en tøff diskusjon der inne på Borgens kontor på ettermiddagen 14. oktober. Skepsisen mot ordførervervet var fortsatt stor blant SV-erne. Stortingsrepresentant Heikki Holmås deltok også i diskusjonen på telefon og var satt på høyttaler. Han var hjemme med barnet, ettersom kona Sunniva måtte delta fysisk på møtet i rådhuset. Holmås var litt til og fra møtet og glemte på et tidspunkt å mute seg selv. Da han hørte på praten at Borgen hadde beveget seg litt i ordførerspørsmålet, mens han selv ennå fortsatt var veldig skeptisk, kunne de andre høre ham protestere høyt: «Nei, nei, nei!» sa Holmås. «Heikki, du må mute deg», sa ektefelle Sunniva. Også hun var skeptisk til at SV skulle ta ordførerposten, blant annet fordi hun ikke syntes posten var tung nok politisk.

Ettermiddagen gikk mot kveld i sjette etasje i rådhuset. SVerne diskuterte hvor mye de skulle henge seg opp i at Raymond Johansen skulle være den som bestemte hvem i SV som skulle bli ordfører, og ikke SV selv. Og hva mente han med å peke på nettopp Marianne; var det for å vise henne tillit slik at det ble lettere for henne å si ja? Samtidig var det jo Borgen som var SVs førstekandidat, så om én av dem skulle bli ordfører, var det naturlig at det ble henne. I sitt stille sinn hadde førstekandidaten selv tenkt at hun gjerne ville bli byråd. Om ordførervervet hadde hun uttalt til de andre at hun i det minste håpet at den nye ordføreren i Oslo ble en kvinne. Men hun hadde aldri sagt noe om at hun håpet at denne kvinnen ble henne selv.

Ordførerposten kunne faktisk gi SV en viktig politisk talerstol.

Med ett gikk døra opp på Borgens kontor. Der sto SV-leder Audun Lysbakken. Han hadde skaffet barnevakt og sust ned fra Holmlia til byen i den lille elbilen sin. «Nå har jeg tenkt på dette på vei ned hit, og dette må dere jo si ja til!» sa Lysbakken.

På vei fra Holmlia til rådhuset hadde Lysbakken begynt å se for seg mulighetene som lå i den synlige ordførerrollen, som ville gi Borgen en sentral plass i offentligheten. Ordførerposten kunne faktisk gi SV en viktig politisk talerstol. Kanskje kunne hun bruke ordførerrollen til å løfte fram saker som uansett var sentrale for SV? Som sosial inkludering, og det som Borgen kanskje brant aller mest for: barn og unge. Selv om det var Oslo SV som skulle ta den endelige beslutningen, betydde Lysbakkens råd mye. Stemningen inne på kontoret var i ferd med å bevege seg mot et ja til ordførerposten. Selv Per Østvold, som umiddelbart ville si blankt nei til Johansens tilbud, var på glid.

«Da vi hadde sovet på saken og latt realitetene synke inn, forsto vi alle, også jeg, at det var umulig å si nei til å få ordføreren. Men samtidig var vi den gang overbevist om at to byråder hadde gitt oss større muligheter til å vise politiske resultater, sier Per Østvold.

Diskusjonen i SV-gruppen fortsatte. Hva ville skje om SV takket nei? Hvis alternativet var å ikke sitte i byråd, å si nei til makt og innflytelse, da burde de vel ta ordførervervet? Det endte med at de bestemte seg for å si ja til Raymond Johansens tilbud – under tvil. Dermed ble resultatet at SV fikk sin ene byråd, MDG fikk to, mens Ap med sine fire byråder pluss byrådslederen sikret seg flertallet.

«Hvordan har du tenkt å bli like populær som Fabian Stang?» var noe av det første en journalist spurte Marianne Borgen om etter nøkkeloverrekkelsen.

Etter dette gikk det slag i slag. Torsdag morgen dro SV-delegasjonen opp til Østmarksetra og sa formelt ja til Raymond Johansen. Fredag kveld sa de tre partienes respektive representantskapsmøter ja til den politiske plattformen, og på vei ut av SVs møte ble Marianne Borgen møtt av nysgjerrige journalister som lurte på om hun kom til å bli Oslos nye ordfører. Borgen svarte dem i runde og vage vendinger og sa at dette var opp til bystyret i Oslo. Mandag presenterte de tre partiene byrådserklæringen for pressen på Østmarksetra. Tirsdag skrev de under en samarbeidsavtale med Rødt, onsdag la byrådet fram sin personkabal. Marianne Borgen ble ordfører, mens Tone Tellevik Dahl, Aps opprinnelige ordførerkandidat, ble byråd for oppvekst og utdanning. Inga Marte Thorkildsen ble «den ensomme SV-eren» i byrådet. Hun fikk posten som helse- og sosialbyråd.

Og om ettermiddagen onsdag 21. oktober, nøyaktig klokken 15.33 i bystyresalen, ble Marianne Borgen formelt valgt til Oslos nye ordfører. Mannen hennes og de to voksne døtrene satt på galleriet og fulgte begivenheten. Den avtroppende ordføreren Fabian Stang ledet møtet fra start, før han takket for seg og fikk spontan applaus fra bystyresalen. Han gikk ned fra ordførerplassen for siste gang, mens Marianne Borgen gjorde sin debut på podiet. Hun fikk klubba, takket for tilliten, og for jobben Stang hadde gjort. Så fortsatte hun ganske enkelt med det sakskartet Stang hadde begynt på.

«Og nå til sak 298: Valg av forretningsutvalg», sa den nye ordføreren i Oslo.

Sammenlignet med Stang var Borgen nykommeren, som ikke så mange utenom Oslo-politikkens krets visste hvem var.

Dagen etter var det nøkkeloverrekkelse med Fabian Stang inne på ordførerkontoret, som han hadde disponert i åtte år. Han ønsket Marianne Borgen velkommen og ga henne blant annet et pledd i gave. Det kunne hun ha over seg når hun skulle ta seg en lur på sofaen på kontoret. For nå kom det til å bli «lange dager» i rollen som ordfører, noe annet måtte hun ikke tro, sa han. Så fikk hun enda et pledd, som hun kunne ta med seg hjem til ektemannen, for han kom nok til å sitte mye hjemme og vente på henne, fortsatte Stang godmodig.

«Hvordan har du tenkt å bli like populær som Fabian Stang?» var noe av det første en journalist spurte Marianne Borgen om etter nøkkeloverrekkelsen.

«Jeg håper jeg får være meg selv. Jegmå jo være en ordfører for byen – sånn som jeg er», svarte Borgen.

Uttrykket «hoppe etter Wirkola» satt løst disse dagene. Stang hadde vært en svært populær ordfører i Oslo, på tvers av partigrenser. Fra før hadde han også kjendisstatus som teaterlegenden Wenche Foss’ sønn, og nettverket hans var stort og mektig, særlig på Oslo vest. Sammenlignet med Stang var Borgen nykommeren, som ikke så mange utenom Oslo-politikkens krets visste hvem var. Nå skulle Marianne fra Veitvet overta for Fabian fra Ullern. Borgen kjente på ærefrykten over å ta over etter Stang, men hun fikk også høre at mange likte at Oslo endelig fikk en kvinnelig ordfører – og at hun kom fra østkanten og Groruddalen.

Nå satt hun plutselig her på dette flotte ordførerkontoret, som antakelig var like stort som hennes aller første hjem her i verden.

«Når jeg senere dro til vestkanten, og inn i det landet der Høyre har sine store og sterke støttespillere, fikk jeg mange søte kommentarer. Folk kom bort og sa: ‘Når det gikk så galt som det gikk, så var det jo bra at det var deg!’» forteller Borgen.

Etter nøkkeloverrekkelsen fikk Borgen besøk av SV-ere og familien. Det ble en liten feiring på ordførerkontoret. En uke tidligere hadde ikke Marianne Borgen hatt den ringeste anelse om at Raymond Johansen kom til å peke på henne som ordfører. Nå satt hun plutselig her på dette flotte ordførerkontoret, som antakelig var like stort som hennes aller første hjem her i verden. Fram til hun var tre år gammel bodde familien på fire sammen på ett rom i besteforeldrenes leilighet på Bislett.

Da all viraken var over, var det bare Marianne Borgen og hennes rådgiver Lena Jensen som satt igjen i sofaen. De var slitne. Alt var så uvirkelig. Alt hadde skjedd så fort. De hadde knapt nok vært i dette nydelige rommet før. De satt bare der og så seg rundt i det ærverdige ordførerkontoret som de syntes nærmest oste av høytidelighet og makt. På veggene var det ekte Munch-malerier og gyllen Biri-tapet, av samme slag som er brukt i Sikkerhetsrådets sal i FN-bygningen i New York. Der sto møbler som var spesialdesignet til nettopp dette rommet, og skrivebordet der legendariske ordførere som Einar Gerhardsen, Brynjulf Bull og Rolf Stranger hadde sittet og grublet over sin tids problemer i Oslo. Utsikten mot Oslofjorden var fantastisk, og over det hele var det en slags gammeldags overdådighet.

Hvordan skulle de klare å jobbe her, i all denne storslagenheten?

Teksten er et utdrag fra Hanne Maunos bok Mor Oslo. Marianne Borgen – fra drabantbyen til rådhuset, utgitt av Res Publica. Forlaget Res Publica og Agenda Magasin er del av samme selskap.