Drapsmannen som ble en helt

(Teksten er et bearbeidet utdrag fra den nye boka “India – på vei mot hindunasjonalisme”.)

Den 13. januar 1948 begynte Mohandas Karamchand Gandhi det som skulle bli hans siste faste. Delingen av det indiske storriket fant sted fem måneder tidligere. Gandhi var gjest i huset til den rike Birla-familien i Delhi. I flere tiår hadde han vært en av de viktigste lederne for uavhengighetskampen, og i august 1947 takket han britene for friheten da de nye statene India og Pakistan ble til. Men Gandhi var skremt over den ekstreme volden som fulgte delingen av Britisk India – partition – da millioner av hinduer, sikher og muslimer skulle krysse grensene mellom de to nye statene.

Bakgrunnen var kravet fra The All-India Muslim League, ledet av Muhammad Ali Jinnah, om et eget hjem for muslimer. Prosessen ble langt fra fredelig: Mer enn én million mennesker ble drept i blodige sammenstøt. Det nye landet, Pakistan, lå både øst og vest for storebror India. Etter nok en langvarig strid ble den østlige delen i 1971 til Bangladesh.

Langt fra alle likte Gandhis forsonlige tone og vennskapet hans med muslimske ledere.

På tross av planen om at Pakistan skulle bli muslimenes nye hjem, slik landsfaderen Jinnah så det, valgte minst 35 millioner muslimer i 1947 å bli i India. Hinduen Gandhi sørget over de store tapene av menneskeliv. Han manet til ikkevold og fredelig sameksistens mellom folk fra ulike trosretninger. Den 79-årige veteranen ba alle medborgere om å skrinlegge planer om hevn, selv de som hadde opplevd mest vold og drap. Fasteaksjonen hans var en protest mot den indiske regjeringen, som holdt tilbake en lovet bevilgning til Pakistan.

Lenger sør, i byen Pune i delstaten Maharashtra, gjorde en 38 år gammel mann seg klar til det som skulle bli hans siste reise.

Langt fra alle likte Gandhis forsonlige tone og vennskapet hans med muslimske ledere. Særlig gjaldt det ekstreme hindu-organisasjoner som Rashtriya Swayamsevak Sangh (RSS: nasjonal frivillighetsorganisasjon) og det ytterliggående partiet Akhil Bharat Hindu Mahasabha (HM: hinduisk storforsamling). Da Gandhi fastet i 1947, midt under den verste partition-volden, lød rop fra RSS- og HM-aksjonister i Delhis gater: «La Gandhi dø!»

 

Drapet som rystet India

Nærmest som et svar på ropene uttalte Gandhi denne januardagen at han langt foretrakk å dø framfor å bli «et hjelpeløst vitne til ødeleggelsen av India, hinduisme, sikhisme og islam». Han erklærte at hans drøm var at folk fra alle trossamfunn skulle leve i fred og fordragelighet. Den 20. januar, da Gandhi hadde fastet en uke, sprengte hindufanatikere en bombe Gandhi unnslapp med få meter. Han kommenterte dette attentatforsøket med å si at hvis han kom til å dø ved en gal manns kule, så skulle han gjøre det smilende. «Det må ikke være noe sinne i meg. Gud må være i hjertet mitt og på leppene mine.»

Den flerkulturelle forståelsen Gandhi sto for, og som virket grunnfestet i lovverket til den nybakte sekulære staten India, er i våre dager tilsynelatende i hardt vær.

Den 29. januar 1948, klokken fem om ettermiddagen, spaserte Gandhi i hagen rundt Birla-huset. Han var sterkt svekket etter 16 dagers faste og på vei til et bønnemøte, støttet av to grandnieser og omgitt av en gruppe tilhengere. Ut av flokken steg en 38-årig mann. Han bøyde seg, tilsynelatende i respekt for Gandhi, men tok samtidig fram en Beretta-pistol. Så fulgte tre skudd mot lederen.

Gandhi hevet spontant hendene samlet foran ansiktet, som for å hilse en venn. Skuddene rammet ham i magen og brystet, og han falt sammen med ordene «Ram, Ram» (Gud) på leppene. En halvtime seinere var han død.

I Richard Attenboroughs prisbelønte film Gandhi (1982) er morderen visuelt gestaltet, en middels høy mann med et sammenbitt uttrykk. I filmen får vi verken vite navnet hans, motivet som drev ham, eller hans politiske bakgrunn. Den verdenskjente forfatteren Arundhati Roy har kritisert filmen for ensidig å framheve Gandhi på bekostning av Dr. Bhimrao Ramji Ambedkar, lederen for de «uberørbare», dalitene, som hun mener er et minst like viktig ikon i den indiske frihetskampen.

Morderens navn ble raskt kjent: Nathuram Vinayak Godse (1910–1949). Ti år før drapet ble han med i det ekstreme partiet Hindu Mahasabha, inspirert av lederen Vinayak Damodar Savarkar. Han meldte seg også inn i RSS, og som 30-åring var han blitt en varm tilhenger av hindutva, forestillingen om India som en ren hinduisk stat. På slutten av 1930-tallet ble han arrestert for å ha ledet en demonstrasjon og satt fengslet ett år.

Seinere ble han redaktør av en partiavis for HM som fikk et oppsving midt på 1940-tallet. Opprinnelig hadde Godse beundret Gandhis motstand mot kolonimakten, men han foraktet lederens ideer om ikkevold og hans dialoger med muslimske ledere, ikke minst uttrykt ved hans positive holdning til nabostaten Pakistan.

Minst et dusin statuer av Gandhis drapsmann er reist i India de siste årene, og flere hindu-templer er omgjort til Godse-templer.

Da Godse hadde avfyrt sine tre kuler mot Gandhi, prøvde han å skyte seg selv, men ble raskt overmannet og fengslet. I mai 1948 stilte den indiske staten ham for retten, og i februar året etter ble han dømt til døden ved hengning. Dødsdommen over ham og hans medsammensvorne, Narayan Dattatreya Apte, ble eksekvert 15. november 1949. To av Gandhis egne sønner, Ramdas og Manilal, protesterte mot dødsstraffen, siden de mente den ikke var i farens ånd. Ramdas foreslo at Godse og hans medskyldige burde sendes til en forbedringsanstalt, der de kunne tenke gjennom det de hadde gjort og en gang for alle forstå «at hinduismen i India ikke kan reddes ved at man går inn for RSS’ metoder».

Mordet ble utført av de to som ble dømt for ugjerningen. Men det fantes en stemning, en atmosfære som kan ha oppmuntret dem. Daværende visestatsminister og innenriksminister Vallabhbhai (Sardar) Patel pekte på svakheter hos medlemmer av regjeringen. Han mente de undervurderte den store misnøyen RSS hadde gitt uttrykk for. Denne var særlig sterk i den største delstaten Uttar Pradesh. Patel mente dessuten at mordet på Gandhi kunne vært avverget om man hadde vært mer årvåkne.

 

Morderen blir hedret

Den flerkulturelle forståelsen Gandhi sto for, og som virket grunnfestet i lovverket til den nybakte sekulære staten India, er i våre dager tilsynelatende i hardt vær. Hvem kunne vel ved overgangen til 1950-tallet forestilt seg at drapsmannen Godse, med bakgrunn som medlem av hinduekstreme organisasjoner som RSS og HM, 70 år seinere ville bli hedret av store grupper hindu-fanatikere, og at ledende medlemmer av det hindunasjonalistiske regjeringspartiet BJP skulle foreslå å døpe om en storby for å ære hans navn?

Statsminister Narendra Modi, som leder BJP, har verken tatt eksplisitt avstand fra eller fordømt denne kampanjen, som engasjerer en del av partiets støttespillere. Falske nyheter om at han selv skal ha hedret Godse, er imidlertid blitt avvist. Men opposisjonslederen Rahul Gandhi fra Kongresspartiet har ved flere anledninger hevdet at Modi og Godse står for samme ideologi, selv om Modi ved flere anledninger har lovprist Gandhi.

Den 19. mai 2020 arrangerte HM, som støtter BJP fra en ytre høyre-posisjon, et minnemøte for Godse i byen Gwalior i delstaten Madhya Pradesh. Det var da 111 år siden drapsmannen ble født, og i Gwalior ble like mange lamper tent til hans ære. Andre medlemmer av HM tente minnelamper i eget hjem. På nasjonalt nivå karakteriserte HMs visepresident, Jaiveer Bharadwaj, Nathuram Godse som patriot. I og med at BJP har makten i Madhya Pradesh så vel som regjeringsmakt i India, mener opposisjonen at de eksisterende maktforholdene oppmuntrer til slike seremonier.

Regjeringspartiet viser ifølge kritikerne et janusansikt: Hindunasjonalistiske BJP rommer elementer som dyrker Godses minne, men prøver stadig å overbevise omgivelsene om at de hedrer Gandhi. Dette er et sentralt paradoks i indisk politikk.

Minst et dusin statuer av Gandhis drapsmann er reist i India de siste årene, og flere hindu-templer er omgjort til Godse-templer. Indias mest folkerike delstat, Uttar Pradesh, med mer enn 200 millioner innbyggere, er ledet av hindumunken Yogi Adityanath (BJP), den samme mannen som har foreslått å endre navnet på millionbyen Meerut nordøst for Delhi til Godse Nagar. En av de første Godse-statuene ble reist nettopp her i 2017. Parallelt med denne Godse-dyrkingen har en rekke Gandhi-statuer og minnesmerker i både inn- og utland blitt angrepet og vandalisert, for eksempel i California i januar 2021.

I kjølvannet av valget kom en rekke anklager om valgfusk og forsvunne stemmer, men kritikken rant ut i sanden, ikke minst siden seieren var så overlegen.

Rahul Gandhi, barnebarn av Indira Gandhi og Kongressparti-leder fra 2017 til 2019, uttalte før parlamentsvalget 2019 at valget sto «mellom Mahatma Gandhis India og landet til morderen hans, [Nathuram] Godse. Kampen står mellom Modis og RSS’ frykt- og hatideologi på den ene siden og Kongresspartiets kjærlighets- og inkluderingsideologi på den andre», eller som en annen kongresspolitiker skriver: en kamp mellom to ideologier: Gandhi versus Godse.

Vi kjenner valgresultatet. Narendra Modis BJP vant i 2019, som i 2014. I parlamentets underhus, Lok Sabha, har partiet rent flertall, 302 av 543 seter. Med allierte i National Democratic Alliance (NDA) har de 334, mens Kongresspartiet med allierte i United Progressive Alliance (UPA) til sammen fikk 91 representanter og ble den store taperen. Andre partier har til sammen 115 representanter. I kjølvannet av valget kom en rekke anklager om valgfusk og forsvunne stemmer, men kritikken rant ut i sanden, ikke minst siden seieren var så overlegen.

Det tidligere så dominerende Kongresspartiet har – parallelt med at de slikker sine sår etter katastrofevalget – god grunn til å analysere i hvilken grad de har avgrenset seg fra og blottlagt BJPs politikk i viktige spørsmål.

Hør podcast-intervju med forfatterne her. 

(Dette er et bearbeidet utdrag fra den nye boka “India – på vei mot hindunasjonalisme”, utgitt på forlaget Res Publica. Forlaget og magasinet er del av samme selskap, Agenda Res Publica Media.)