Dyrking som klassekamp

Både byplanlegging og økonomiske forutsetninger gjør at næringsfattig hurtigmat ofte vinner over sunn, fersk mat i USA. Med den nye Trump-administrasjonen har også kravene om næringsinnhold i skolekantinene forsvunnet.

I 2010 lanserte USAs jordbruksdepartement “Healthy, Hunger-Free Kids”. Det var en del av Michelle Obamas kampanje for å bedre folkehelsa med lettere tilgang til sunn mat og mer mosjon. En del av kampanjen var å forbedre næringsinnholdet i landets skolemat, som er beryktet for å være næringsfattig og kaloririk.

I mai i år parafraserte den nye jordbruksministeren Sonny Perdue president Donald Trump: “Make school lunches great again.” Metoden ble Trump-administrasjonens patentløsning: Fjern Obama-periodens føderale reguleringer. “Hvis barna ikke spiser maten uansett, får de ikke i seg næring overhodet, og da er programmet meningsløst,” var argumentasjonen bak avgjørelsen om å senke kravene til andel fullkornsprodukter og lavere saltinnhold i maten.

Prisene på sunn mat er utenfor rekkevidde for mange.

Mat har lenge vært et klassespørsmål i USA. Mange lever med ustabil tilgang til sunne varer, og er av økonomiske eller geografiske grunner henvist til hjørnesjapper og hurtigmat. “Food desert” er det offisielle begrepet som beskriver områdene uten gode matbutikker i nærmiljøet, og der mange ikke har bil.

 

Utenfor allfarvei

New London, en liten kystby i Connecticut, har en historie preget av hvalfangst og sjøfart. I dag er det militærvesen og legemidler som dominerer arbeidsmarkedet. Til forskjell fra de omkringliggende idylliske småbyene, har ikke New London helt klart å slå mynt på den vakre beliggenheten ved sjøen. Byen er et godt eksempel på nevnte matvare-ørken, og spesielt handler det om økonomiske ressurser.

 

 

Men byen har også en sterk tradisjon for frivillig innsats som løsning på ulike samfunsspørsmål. Delstaten har store skiller, og byene i området er veldig ulike. I 2005 havnet New London på bunnivå i en rapport fra Connecticut Food Policy Council når det gjaldt stabilitet i tilgang på matvarer.

Vi prøver å ta ansvar ved å lære folk å dyrke maten sin selv.

Det ble startskuddet for grasrotorganisasjonen FRESH, som står for “Food: Resources, Education, Security, Health”. Det begynte med en mobil torgbod som solgte grønnsaker til kostpris – eller med tap i de mer utsatte boligområdene. Organisasjonen jobber på mange nivåer, men fokuserer for øyeblikket på lokal matproduksjon, så folk kan dyrke sine egne råvarer i nærheten av hjemmet. FRESH samarbeider også med skolene – både med sysselsetting og ved at en del av det de dyrker tilberedes i skolekantinene.

Et mål på folks ressurser er hvor mange av skoleelevene som kvalifiserer til rabattert skolelunsj. I New London gjelder det nesten alle, og skoleledelsen har derfor innført gratis lunsj for alle. Noe som har fått mye oppmerksomhet, er at de også har rekruttert en gourmetkokk for å oppnå høyest mulige kvalitet for de 1,25 dollarne per posjon maten koster.

 

Tilgjengelige dyrkekasser

Tekowa Omara-Otunnu er kultiveringsansvarlig i FRESH New London. Hun er innflyttet fra landsbygda og bruker ordet “mat-sump” for å beskrive USAs matproblemer. Det er mer enn nok av mat, men det er hurtigmatens høye kaloriinnhold og lave næringsverdi det flommer over av. Det finnes velassorterte butikker med økologiske varer, men prisene på sunn mat er utenfor rekkevidde for mange. Bedre da å gi folk full kontroll over det de spiser, mener Tekowa.

– Mat er den mest grunnleggende rettigheten, og påvirker alle områder av livet. Mitt inntrykk av New London er at det er vanskelig å få tak i næringsrik mat hvis man ikke besitter en viss grad av ressurser. Man må komme seg til butikken, og man må betale mye. Vi prøver å ta ansvar ved å lære folk å dyrke maten sin selv. Frø er alltid billigere enn det ferdige produktet, sier hun, mens hun plukker grønnkål og brokkoli sammen med sommerarbeiderne Darius Dozier, Eric Campbell og Chris Jacobs, som til daglig er videregåendeelever.

Siden 1980-tallet har det vært crack, nå er det heroin igjen.

Det finnes flere felles dyrkningssteder i foreningen, og nå har de fått i oppdrag fra kommunen å forvalte McDonald Park. Det er ikke rare parken; snarere en asfaltert liten plass i et rufsete område med et like rufsete rykte. Siden forrige høst har de fått bygget flere dyrkekasser på størrelse med badekar, som leies ut for mellom ti og tjue dollar årlig, avhengig av inntekt.

– Men vi lar ikke noen være uten kasse hvis de ikke har penger, sier FRESH-styreleder Alicia McAvay.

 

Enkelte frykter gentrifisering

Det er en varm dag midt på sommeren, og arbeidsgruppen som har ansvar for forvandlingen av parken, har møte. En tragisk hendelse har nylig inntruffet: En mann har blitt funnet død av overdose på det mobile toalettet. Henry Kydd og Vernon Skau fra redningstjenesten er på plass for å informere om hvordan man håndterer sånne situasjoner, og hvordan dødsfall kan forhindres.

Dette er et problem som blir mer og mer synlig: Overdoser av både reseptbelagte medisiner og heroin har skutt i været over hele landet. Hver dag fører hendelser som dette til at distriktets redningstjeneste rykker ut, forteller Henry Kydd. Han synes likevel ikke har situasjonen har forandret seg noe særlig. Området stikker seg heller ikke ut i statistikken.

 

– Problemet har alltid eksistert, selv om det har spredt seg utover storbyene. Jeg tror bare folk har fått nok, og nå finnes det aktivister som gjør noe med det.

Folk kommer hit for å bli fulle eller rusa.

Området rundt parken er dominert av store, frittstående hus som ofte deles av flere familier, og som har små tomter. Det finnes ikke mange matbutikker i nærheten. Enkelte forandringer er imidlertid under oppseiling: Et tomt industrilokale et steinkast fra parken skal gjøres om til leiligheter med høy standard. Alicia McAvay ser en viss risiko for gentrifisering, og understreker at de ikke ønsker å bidra til en sånn utvikling.

– Næringsmiddelbevegelsen kan gjøre mye bra, men vi ser ofte at når gode råvarer kommer til et område og gjør det bedre, blir mange til slutt nødt til å flytte derfra fordi det blir for dyrt. Vi er veldig forsiktige med det, og det er en vanskelig balansegang. Vi ønsker å være her for de som allerede bor i området.

 

Dette var også grunnen til at organisasjonen gikk rundt og ringte på hos beboerne i området og stilte dem spørsmål før de gikk i gang med å forandre parken. En del var entusiastiske, men mange hadde innvendinger. Den nyslåtte gartneren Denise Boyd mener folk har blitt herdet.

– Parken har ligget brakk i mange år, og hver gang noen har forsøkt å gjøre noe med saken, har det fort gått tilbake til det samme. Det er mørkt her, og stedet er velegnet for alle salgs sysler: Folk kommer hit for å bli fulle eller rusa. Siden 1980-tallet har det vært crack, nå er det heroin igjen. Det går fra generasjon til generasjon, sier Boyd.

– At man ikke vil at unger skal samle seg i grupper, ikke engang rundt noe positivt, sier mye om at man ikke har særlig stor tiltro til dem, sier Maegan Parrott, som selv bor i området.

 

 

Politisk uro

I april gikk de uansett i gang med arbeidet. I tillegg til private andeler skal felles dyrkede jordområder og frukttrær være tilgjengelig til alle som vil høste mat. I parken serveres det også gratis måltider. Maegan Parrott forteller om da noen av barna som kom dit for å spise, ville hjelpe til:

– Det var like etter at vi hadde funnet den døde mannen. Det var et hardt slag for familien hans selvfølgelig, men også for oss alle. Likevel husker jeg at mange av ungene kom allerede mandagen etter, og hvor mye glede de spredte. Det var så fint å se at de løp rundt og vannet og gravde i jorda rett etter tragedien.

Det er som om parken ber om liv.

Foreningen er partipolitisk uavhengig, men mange føler uro for den politiske situasjonen. Noen av dem snakker om selvforsørging som en radikal politisk handling i en tid som er preget av mye usikkerhet, med store klimaforandringer og sosiale splittelser i horisonten.

Frida Berrigan beskriver i en tekst hvordan hun har gjort om hageflekken sin til grønnsaksåker. Hun knytter det til verdenskrigenes Victory Gardens – dyrking av mat på private tomter og allmenne parkområder for å bidra til matforsyningen og samtidig holde moralen oppe. Kanskje er det en kobling derfra til hvordan forskjellige grasotbevegelser nå tar i bruk ubrukt mark rundt om i landet, og hvordan flere og flere interesserer seg for superlokal matproduksjon.

 

 

Arbeidet med å fylle de nybygde dyrkekassene fortsetter. Plutselig dukker ungene fra nabolaget opp igjen og drar i gang vannslangene – både for å vanne jorda og for å sprute på hverandre. Så blir de ropt hjem av foreldrene, og er borte like raskt som de kom.

– Det er så mye som skjer her nå. Det er som om parken ber om liv, sier Denise Boyd.

(Oversatt fra svensk av Marte Mesna)