En framtid uten jobber?

«Nei», sier Hans-Christian Gabrielsen. «Borgerlønn er å gi opp. Jeg nekter å tro at Norge har et bestemt antall jobber, punktum, og så skal vi fordele dem, og for alle andre skal vi ha borgerlønn. Den fallitterklæringen skal vi ikke avgi!»

Vi er et godt stykke inn i samtalen på LO-sjefens kontor. Gabrielsen ruver i en grønn stol med et tungt innrammet oljemaleri av jern- og metallarbeidere i 1. mai-tog på veggen bak seg. Han tror det er fra 1949, en tid da det var sannhet og realisme i sangstrofen: «Seieren følger våre faner.» Denne seieren er en av verdens beste velferdsstater og verdens tryggeste arbeidsliv. Men bak suksessen som det såkalte klassekompromisset skapte, både i Norden og andre steder, virker motkreftene.

Det amerikanske arbeidslivet har forandret seg i enda sterkere grad enn det europeiske.

Den stolte amerikanske fagbevegelsen er siden 1980-tallet redusert til en marginal kraft. Bare hver tiende amerikanske arbeidstaker tilhører en fagforening. I privat sektor er organisasjonsgraden under syv prosent, den laveste siden 1932. Det amerikanske arbeidslivet har forandret seg i enda sterkere grad enn det europeiske. De lange millionene kalles frilansere, midlertidige, interns, deltidsansatte, selvstendige, prosjektbaserte, konsulenter, kontraktsansatte eller uavhengige.

De har dårligere muligheter til å organisere seg enn de tidligere fast ansatte i heltidsstillinger, som ofte ble i samme firma gjennom hele arbeidskarrieren.

I tillegg har både myndighetenes politikk og holdningene hos mange arbeidsgivere lenge motarbeidet fagbevegelsen. Mange tør ikke engang tenke på å organisere seg. Fagforeningsknusing er en lønnsom spesialitet for advokater, og lovverket har gjort det stadig vanskeligere å etablere lokale klubber. I 2007 sa Ben Bernanke, sjef for den amerikanske sentralbanken, Federal Reserve, at 10 til 20 prosent av de økte ulikhetene i USA skyldtes lavere organisasjonsgrad.

Gabrielsen er evangelist for den religionen som Christian Vennerød forkastet. Han er alt annet enn arbeidssky.

I Tyskland imploderte den vest-tyske fagbevegelsen etter gjenforeningen på 1990-tallet. I dag er bare 18 prosent av arbeidstakerne i den effektive og lønnsomme tyske industrien organisert. Tendensen er den samme i norsk fagbevegelse, selv om flukten fra de vaiende faner går langsommere her. I 2016 var det for første gang etter andre verdenskrig flere uorganiserte enn organiserte i norsk arbeidsliv.

I privat sektor tilhørte bare 38 prosent en fagforening. Og under halvparten av landets organiserte er i dag medlem av et LO-forbund. Midt på 1970-tallet sto tre av fire fagorganiserte i medlemsregisteret til Landsorganisasjonen.

Samtalen med Gabrielsen begynte med det som etter hans mening fortsatt er jobb nummer én: å skape nok nye jobber til at andelen av befolkningen som er i lønnet arbeid ikke fortsetter å synke. Han hadde nettopp holdt en inntrengende innledning om det samme på NHOs årskonferanse. Temaet var «verdien av arbeid.» Gabrielsen er evangelist for den religionen som Christian Vennerød forkastet. Han er alt annet enn arbeidssky.

Gabrielsen er ikke lett å skremme. Han tror det er mulig å løse jobb nummer én.

«Jeg vil ta dere tilbake 33 år, til det året da jeg gikk inn fabrikkporten på Tofte for første gang, for å starte i læra som 17-åring», begynte han. Scenen var bygd som en liten øy midt i Oslo Spektrum. Rundt LO-lederen satt kronprins Haakon, statsminister Erna Solberg og rad på rad med topper i norsk næringsliv og politikk. Arbeidstakere, arbeidsgivere og politikere var samlet til den årlige høymessen for den norske modellen, som NHOs årskonferanse er. Det lød som en preken da Gabrielsen fortsatte:

«Den dagen starta et nytt kapittel i mitt liv, et viktig kapittel som har definert den jeg er i dag. Jeg husker det som om det var i går. Som 17-åringer flest var jeg verdensmester. Og jeg husker lukta da jeg kom inn på Tofte. Den lukta, skal jeg love dere, den satt i klea, helt til du fikk vaska dem – eller mora mi, da, rettere sagt. Men jeg husker også lønningspåsan, den første lønninga jeg fikk, som virkelig brant i lomma. Jeg husker også hvordan det var å bli en del av et fellesskap, det å jobbe sammen med noen, i fagforeninga på jobben, det å være en del av noe som skapte noe sammen. Det tror jeg alle her i salen har kjent på; å være en del av et fellesskap, å bidra og å skape noe.»

Men LO-lederen var bekymret. Over statistikken som viste at andelen sysselsatte i arbeidsfør alder i løpet av få år har falt fra 72 til 67 prosent. Over gruppene som faller utenfor, særlig de unge mellom 18 og 30 år som verken går på skole eller har jobb. Hver tiende person i disse årskullene står utenfor arbeidsfellesskapet, som ifølge Gabrielsen er «den viktigste verdien vi har.»

Vinteren 2018 fantes det drøyt 2,8 millioner jobber i Norge. Skulle vi vært på samme nivå som i 2008, burde vi hatt om lag 185 000 flere. LOs økonomer har regnet på hva vi har tapt det siste tiåret; 2700 milliarder kroner, omtrent to statsbudsjetter, er blitt borte i finanskrise, oljekrise og ledighetskrise siden 2008. I stedet for å betrakte denne utviklingen som et forvarsel om det som kommer, og lage en ny politikk for et nytt arbeidsliv, vil LO-sjefen snu trenden ved å forsterke virkemidlene i den gamle oppskriften. Gabrielsen er ikke lett å skremme. Han tror det er mulig å løse jobb nummer én.

Det må finnes jobber nok.

«Arbeid til alle har alltid vært fagbevegelsens mål. Det ligger fast», konstaterer han. Han vet også hva som skal til for å nå målet: en kompetansereform. Den må omfatte alle – både skoleelever og studenter, den aktive arbeidsstokken og de som har mistet kontakten med både skole og arbeid. De som er i utdanning må få en tidligere forbindelse til arbeidslivet gjennom praksis. De som er i arbeid må fortløpende få mulighet til å tilegne seg ny kompetanse.

«Både politikken og arbeidslivet har stort ansvar for de som har falt utenfor. Dagens støtteordninger og virkemidler fører dessverre til for mye diagnostisering, når det kanskje er hull i CV-en eller kompetansemangel som er hovedproblemet.» Arbeidslivet er uansett den beste arenaen for å holde folk friske, slår Gabrielsen fast, der han sitter og ser utover Youngstorget. Men da er vi tilbake til hovedproblemet: Det må finnes jobber nok.

 

Arbeid er limet

Kristin Skogen Lund var vert på NHOs årskonferanse. Mellom NHO-direktøren og LO-sjefen virker det å være god kjemi, selv om de representerer motpartene i arbeidslivet og kjemper om fordelingen av verdiene som blir skapt. Den overordnete verdien er de nemlig helt enige om. «Arbeid er limet i samfunnet», sier Skogen Lund.

Vi møter henne på kontoret ved Frognerparken, noen uker før årskonferansen. Direktøren har flyttet seg fra pulten til den røde sofaen, men den halvspiste salaten ved siden av tastaturet tyder ikke på at hun bruker mye av dagen henslengt i myke møbler. Skogen Lund er fortsatt opprømt etter det første møtet i den globale ekspertkomiteen som skal utrede The future of work, i regi av den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO.

De første årene etter at oljeprisen stupte, var nettojobbveksten nærmest null.

Den svenske statsministeren, Stefan Löfven, og presidenten på Mauritius, Ameenah Gurib-Fakim, leder gruppen på 28 medlemmer. NHO-direktøren er den ene av to representanter for arbeidsgiversiden. Sammen skal de jobbe fram en rapport som skal være klar til ILOs hundreårsjubileum i 2019. Den skal bli banebrytende, håper Skogen Lund. «Vi må se på hvordan vi tenker om produktivitet, hvordan vi definerer verdier og hvordan vi definerer arbeid. Vi må kanskje omdefinere noen av disse begrepene for å sikre like muligheter for alle», mener hun.

Det er mulig å se for seg det ILO omtaler som jobless future − en framtid uten jobber. Mye peker i den retningen, sier Kristin Skogen Lund. Men hun håper – som Gabrielsen − at fortiden vil gjenta seg: «Det de fleste av oss driver med i dag, ville ikke blitt ansett som arbeid for 150 år siden. Den gang besto arbeid i å skaffe mat. Etter hvert måtte ikke alle jobbe for å skaffe mat. Mennesket begynte å sysselsette seg med andre ting i tillegg, aktiviteter som vi nå betrakter som arbeid, og som gir oss inntekter. Det gir meg et visst håp.»

Ifølge de økonomiske kalkylene finansdepartementet baserer seg på, vil Norge trenge over én million nye jobber innen 2060 for å finansiere eldrebølgen. Det tilsvarer 20 000 nye jobber i privat sektor hvert år, ifølge Fri Fagbevegelse. Tallet høres voldsomt ut, men tilsvarer nivået på jobbskapningen før oljeprisfallet. De første årene etter at oljeprisen stupte, var nettojobbveksten nærmest null.

Skogen Lund sier hun tror det blir mulig å skape lønnsomme arbeidsplasser i nye bransjer, for eksempel knyttet til havet, skogen og tjenestenæringene. Men hun er ikke like optimistisk som kollegaen på Youngstorget, som vil møte teknologibølgen ved å utdanne alle til å surfe på den. «Det er en edel tanke, men den er ikke realistisk. Jeg deler ambisjonen, men jeg tror vi må ta høyde for et arbeidsmarked der ikke alle har den nødvendige kompetansen», sier hun.

I Sveits svarte bare to prosent av de spurte at de helt sikkert kom til å slutte å jobbe hvis de fikk borgerlønn.

NHO-sjefen deler heller ikke Gabrielsens motvilje mot å se borgerlønn som et alternativ. «Jeg er ikke imot borgerlønn, men jeg er usikker på om den vil gi ønsket effekt. Hvis borgerlønn fører til at folk ikke trenger å bekymre seg over om de har mat i morgen, og hvis den utløser kreativitet og mangfold som ikke ville kommet ellers, kan den jo fungere veldig bra. Men hvis den fører til at folk mister motivasjonen til å jobbe, tror jeg at samfunnet vil rakne», sier hun.

Så langt det har vært mulig å måle, kan både Gabrielsen og Skogen Lund slappe av. Frykten for at folk skal flykte fra arbeidslivet hvis de får borgerlønn, er ubegrunnet. Det fastslår Ioana Marinescu, en fransk-rumensk arbeidslivsforsker ved University of Pennsylvania. I rapporten No Strings Attached: The Behavioral Effects of U.S. Unconditional Cash Transfer Programs drøfter hun hvordan tre store borgerlønn-eksperimenter i USA og Canada påvirket arbeidsviljen hos mottakerne.

Forskerne undersøkte om mottakerne sluttet å jobbe, om de jobbet mindre eller om de tjente mindre enn før. Kortversjonen er at borgerlønnen enten ikke hadde noen innvirkning på arbeidsviljen i det hele tatt, eller bare medførte en liten reduksjon i arbeid og inntekt. «Funnene tyder ikke på at en vanlig arbeidstaker vil slutte å jobbe ved betingelsesløs utbetaling, selv ikke når utbetalingen er stor», konkluderer Marinescu.

Så langt har Norge vært kjerringa mot denne strømmen

I Sveits svarte bare to prosent av de spurte at de helt sikkert kom til å slutte å jobbe hvis de fikk borgerlønn. Sju av ti var tvert imot helt sikre på at de kom til å fortsette å jobbe, og ytterligere to av ti mente at de trolig ville holde seg i arbeid. Spørsmålet ble stilt før folkeavstemningen i 2016. I den store europeiske meningsmålingen til tyske Dalia som vi omtalte tidligere, svarte tre prosent av de spurte at de vil slutte å jobbe hvis de får borgerlønn. Åtte prosent sa at de vil jobbe mindre – mens nesten like mange vil utføre mer frivillig arbeid.

Det slående, både i den europeiske rundspørringen og i den sveitsiske, var at svært mange er sikre på at de selv kommer til å fortsette å jobbe – samtidig som de tror at andre vil legge seg på sofaen hvis de får sjansen. Det er som om folk synes arbeidet gir mening i deres eget liv, men ikke er sikre på om det samme gjelder for naboen.

 

Bevegelse i fagbevegelsen

Arbeidslivet er ikke som det var. Jobbene som er blitt skapt i etterkant av finanskrisen i USA og den etterfølgende eurokrisen, er som oftest av lavere kvalitet enn de som gikk tapt. Arbeidsløshetsstatistikken er gradvis kommet under en viss kontroll, og politikerne skryter av at kurvene peker rett vei. Men disse tallene hjelper ikke de mange som kaver for å skrape sammen et anstendig liv med noen jobber som er midlertidige, andre som er på deltid eller som innleid hjelp, og som nesten alle er lavere lønnet enn det de faste jobbene var før krisen.

Så langt har Norge vært kjerringa mot denne strømmen. «Vi har erstattet jobber som ikke har tålt internasjonal konkurranse, med jobber høyere opp i verdikjeden, som tåler både internasjonal konkurranse og et høyt kostnadsnivå», sier LO-sjefen. Hans-Christian Gabrielsen tror til og med at Norge kan forbli unntaket fra den omseggripende sårbarheten i det europeiske arbeidslivet. Han viser til den norske vaksinen mot et prekært arbeidsliv: høyt utdannet og kompetent arbeidskraft, samt arbeidsmiljølover og velferdsordninger som verner den enkelte mot å bli slått helt ut hvis jobben forsvinner.

Også norsk LO har behandlet borgerlønn som noe katten har dratt inn på teppet; interessant, men absolutt ikke noe å ta vare på.

Men skal det fremdeles være slik, gjelder det å fortsette å gjøre de riktige tingene, sier han; ikke senke kravene til ansettelsestrygghet og vernebestemmelser som det har tatt fagbevegelsen mange tiår å kjempe fram. LO-sjefen ser skumle tendenser i deler av arbeidsmarkedet. Folk står kanskje ikke med lua i hånden, men stadig flere står med mobilen i neven og venter på en oppringning fra arbeidsgivere som vil ha folk akkurat når det passer dem, og ellers ikke.

Hvis faste og trygge jobber skulle forsvinne og usikkerhet og rettsløshet få fotfeste også i Norge, vil det være tegn på at den gjensidige kontrakten som den norske modellen hviler på, har utspilt sin rolle. Da vil det han kaller «omstillingssolidariteten» lide. «Da vil flere motsette seg endring, og vi vil få større friksjon og motstand, som i mange land i Europa», sier Gabrielsen.

Midt i denne uroen foreslår altså mange en ordning som innebærer at arbeidsløshet ikke lenger skal være ensbetydende med økonomisk utrygghet og fare for personlig ruin. En ordning som gjør det lettere å si nei til ekstra slitsomme, nedverdigende eller underbetalte jobber, og som derfor i praksis innebærer at minstelønnen må opp til et anstendig nivå. Hvorfor i all verden skulle fagbevegelsen være motstandere av noe slikt? Hvorfor skulle de som har kjempet fram fem dagers uke, bedre pensjoner, lønnete foreldrepermisjoner og andre økonomiske og sosiale garantier, protestere mot at folks økonomiske trygghet blir ytterligere sikret?

Slik har det likevel vært i de fleste land. Fagbevegelsen har stort sett oppfattet forslagene om borgerlønn som en trussel mot arbeidets plass i tilværelsen, mot dens egen forhandlingsmakt og dermed mot ordnete arbeidsforhold og gode lønninger.

Innføringen av samfunnslønnen burde skje trinnvis, og den burde begynne med en garantert minsteytelse på 125 000 kroner for de som slet tyngst.

Også norsk LO har behandlet borgerlønn som noe katten har dratt inn på teppet; interessant, men absolutt ikke noe å ta vare på.

Til LO-kongressen i 2005 la imidlertid den mektige Osloavdelingen fram et forslag med den ambisiøse tittelen «Avskaff fattigdommen.» Under Bondevik-regjeringen var det blitt flere fattige. Nå var tiden kommet til et krafttak for de som var havnet nederst på samfunnsstigen. Virkemidlene var ikke flere tiltak mot enkeltgrupper med problemer, men universelle velferdsordninger som gratis barnehage og samfunnslønn, mente Oslo-avdelingen.

Innføringen av samfunnslønnen burde skje trinnvis, og den burde begynne med en garantert minsteytelse på 125 000 kroner for de som slet tyngst. Første trinn ville imidlertid ikke være nok. «For å forebygge fattigdom må det innføres samfunnslønn som omfatter mange flere og som blir en rettighet for alle», het det i forslaget. En slik omlegging ville ta tid og bli dyr, men det var dette som var velferdsstatens framtid. Forslaget overlevde ikke kongressen, og er ikke engang nevnt i referatet.

Prosjektet i Finland var ikke Ilkka Kaukorantas idé, for å si det forsiktig. Sjeføkonomen i SAK, det finske LO, har et merkelig trangt kontor. Han må dessuten stige over tegninger og utklipp som hans treårige datter har etterlatt seg etter siste besøk. Men stedet hvor han jobber, er tungt av historie. Utenfor bygningen ligger Hakaniemitorget, Helsinkis svar på Youngstorget i Oslo, utgangspunkt for 1. mai-toget og for mange av fagbevegelsens kamper. Står det til Kaukoranta, blir borgerlønn ikke blant dem.

«Hos oss er det som i det øvrige Norden: Vi har tradisjonelt sterk innflytelse på sosialpolitikken. Det gjør at vi kanskje også føler oss mer ansvarlige for helheten. Vi har aksjer i systemet, vi står ikke utenfor og protesterer. Derfor må vi også ta hensyn til budsjettbegrensningene. Skal vi finansiere velferdsstaten, må vi ha høy sysselsetting. Følgelig er vi imot alle tiltak som sannsynligvis vil redusere arbeidsdeltakelsen», sier han.

Problemet er at folk får et valg om de vil jobbe eller leve på borgerlønnen.

Vi påpeker at de eksisterende ordningene, med aktivitetsplikt og sanksjoner, bygger på en if you don’t work, you don’t eat-tankegang. Synes sjeføkonomen det er i orden? «Det gjør det i hvert fall enklere å drive en nordisk velferdsstat», svarer han.

Mens Hans-Christian Gabrielsen avviser at folk er late og ville slengt seg på divanen hvis sjansen bød seg, er den finske LO-økonomen noe mer mistroisk til menneskenaturen. «Problemet er at folk får et valg om de vil jobbe eller leve på borgerlønnen. Selvfølgelig har de fleste trang til å delta i arbeidslivet, men denne trangen overkjører ikke alle andre behov. Jeg tror viljen til å jobbe vil bli svekket, særlig hvis jobben er dårlig betalt og lite givende.»

Kaukoranta hører også til dem som har hvilepuls i møte med automatiseringen: «Til nå har ny teknologi aldri utløst massearbeidsløshet. Det er ganske trygt å anta at den heller ikke vil gjøre det framover.» Og skulle noen flere trenge et sterkere vern enn det som allerede fins, vil det være mulig å ordne i dagens velferdssystem, tror han.

[…]

En amerikaner krysser sitt spor

Det vakte stor forundring da Andy Stern i 2010 trakk seg som leder for USAs største fagforbund, Service Employees International Union (SEIU). Han hadde vært tillitsvalgt i forbundet i 33 år, og hadde en stor del av æren for at medlemstallet hadde økt fra 400 000 til 2,2 millioner i en periode hvor organisasjonsgraden i USA sank fra 23 til 12 prosent.

Stern frasa seg gjenvalg og brukte de neste fem årene på å sette seg inn i hva automatisering og robotifisering vil gjøre med arbeidslivet.

Stern var kanskje den mektigste fagforeningslederen i landet. Og så ga han seg plutselig – uten at noen kjente så mye som ferten av skandale. I boka Raising the Floor fra 2016 forteller han hvorfor. En god og effektiv leder må se utviklingen 20, 30, kanskje 40 år framover, skriver han. John L. Lewis, leder for gruvearbeiderne, hadde klart det på 1930-tallet. Walter Reuther, leder for bilarbeiderne, hadde klart det på 1950- og 60-tallet.

Stern mente at han selv hadde et slikt langtrekkende klarsyn på 1990- og 2000-tallet. «Men da vi kom til 2010, skjedde endringene og fragmenteringen av økonomien med en slik hastighet at jeg ikke forsto hvor verken den eller fagbevegelsen kom til å ende.»

Stern frasa seg gjenvalg og brukte de neste fem årene på å sette seg inn i hva automatisering og robotifisering vil gjøre med arbeidslivet. Han var på jakt etter en samlende idé som kunne erstatte den gamle amerikanske drømmen om sosial mobilitet gjennom utdanning og hardt arbeid, en drøm som var blitt effektivt smadret av tiår med stagnerende lønninger og økende ulikhet.

Han spurte seg selv hvordan økonomien og samfunnsinstitusjonene kan organiseres «slik at den nye amerikanske drømmen blir oppnåelig for alle.» Etter å ha besøkt universiteter og bedrifter over hele USA og en rekke andre land, etter å ha snakket med forskere, samfunnsvitere, gründere, arbeidere, fagforeningsledere og bedriftsledere, kunne han tegne det framtidsbildet av samfunnet han ikke så like klart da han fremdeles ledet SEIU.

Allerede i 2020 vil over halvparten av den amerikanske arbeidsstokken, 82 millioner mennesker, ha en løsere tilknytning til arbeidslivet, spår enkelte.

Han kom fram til at teknologien vil endre hva det vil si å ha en jobb. Om 20 år vil de fleste få sin inntekt fra flere enn én arbeidsgiver. For noen, spesielt de med høy utdanning, vil det bety økt frihet. For mange andre vil det innebære økt sårbarhet.

Allerede i 2020 vil over halvparten av den amerikanske arbeidsstokken, 82 millioner mennesker, ha en løsere tilknytning til arbeidslivet, spår enkelte. Dette betyr ikke at alle blir frilansere på heltid, men at halvparten vil ha noe av inntekten sin fra frilansarbeid. Denne litt romsligere definisjonen av hva frilansarbeid er omfatter allerede hver tredje arbeidstaker i USA, ifølge Freelancers’ Union.

16 prosent av arbeidsstyrken i USA har alt i dag hovedinntekten sin fra frilansoppdrag eller jobber med løsere tilknytning til arbeidsmarkedet, en kraftig økning siden 2010. På verdensbasis er dette ikke unormalt; ifølge ILO er bare hver fjerde arbeidstaker på kloden fast ansatt. Men i USA er dette en nyere trend. Den er ikke den eneste. Fordi lønningene har stagnert eller falt de siste 30 årene, har arbeidstiden utvidet seg i samme periode. Den gjennomsnittlige amerikaner jobber flere timer hver uke i 2018 enn hen gjorde i 1979, og arbeidet utføres stadig oftere for flere enn én arbeidsgiver.

I likhet med andre som har forsøkt å kartlegge hva ekspertene mener, registrerte også Stern at halvparten tror at vi får massiv arbeidsløshet, mens den andre halvparten mener det stikk motsatte. Han registrerte påstandene om at teknologien kanskje ikke vil fjerne hele yrker, i hvert fall ikke så mange, men at den vil overta deloppgaver i svært mange profesjoner.

Han ble overbevist om at borgerlønn vil kunne skape et nytt, solid økonomisk fundament for alle.

Arbeidslivet vil bli organisert annerledes, og det vil bli enda vanskeligere å få arbeidstakere til å samle seg i fagforbund som kan kjempe deres felles sak, ganske enkelt fordi de ikke lenger har felles arbeidsgiver eller felles arbeidsplass. De er innleid eller tilkalt, sjefen kan være en app, og kollegene skifter fra uke til uke, hvis de i det hele tatt møtes.

Etter å ha latt den nye virkeligheten på arbeidsmarkedet synke inn, og hørt på et mangfold av mer eller mindre kreative forslag til mottiltak, konkluderte Stern med at den store ideen som han lette etter, hadde vært der hele tiden. Han ble overbevist om at borgerlønn vil kunne skape et nytt, solid økonomisk fundament for alle. «Med en universell basisinntekt kan vi heve det økonomiske golvet høyt nok til at vi for første gang i denne nasjonens historie fjerner fattigdommen, samtidig som vi dreier hele økonomien i en retning som gjør det mulig å oppfylle de fleste amerikaneres drøm», skriver han.

Som gammel forhandler gikk Stern øyeblikkelig i gang med å vurdere hvilke av de mange ulike forslagene til innretning og finansiering av en borgerlønn som er økonomisk, og ikke minst politisk, realistiske. Han registrerte at den folkelige oppslutningen om ideen sprer seg raskere enn oppslutningen om likekjønnete ekteskap gjorde i sin tid, og foreslo at noen bør stille til presidentvalg med et slikt forslag alt i 2020 eller 2024.

Våren 2018 tok Andrew Yang ham på ordet. Forretningsmannen fra New York bekjentgjorde at han stiller til valg for å bli demokratenes presidentkandidat i 2020. Yang, som har tjent store penger i teknologibransjen, driver nå den humanitære stiftelsen Venture for America. Han er sikker på at kunstig intelligens og utstrakt automatisering vil fjerne millioner av amerikanske jobber. «Du trenger bare selvkjørende biler for å destablisere samfunnet», sa han i et intervju med The New York Times.

Mottrekket er en borgerlønn på 1000 dollar i måneden til alle mellom 18 og 64 år. «Jeg er kapitalist,» sier Yang, «og jeg mener at borgerlønn er nødvendig for at vi fortsatt skal ha kapitalisme.»

Vi skal avverge et samfunn med en stor andel arbeidende fattige, som USA har.

Stern avslutter boka sin med å flagge den samme ambisjonen som vi har med denne: å sette fart i en nasjonal debatt om hvorvidt borgerlønn kan være en løsning på de stadig økende økonomiske forskjellene og redusere usikkerheten som siver inn i arbeidslivet. Kan betingelsesløs grunnlønn til alle være det dyptgripende og radikale mottrekket mot negative endringer som trolig vil skylle over oss ganske raskt?

USAs «fallitt»

LO-leder Hans-Christian Gabrielsen lar seg foreløpig ikke overbevise av sin amerikanske kollega. For ham er borgerlønn fortsatt et «ekstremt virkemiddel.» Sterns konklusjon gjør ham bare mer sikker på at dette ikke er veien å gå. «Fagbevegelsen i USA har vært under systematisk angrep siden Ronald Reagans tid, eller før. Desimeringen har ført til at ulikhetene øker, til at de rikeste stikker av med mest, mens middelklassen og de med lavest lønn ikke har hatt reallønnsutvikling på 15−20 år. Hva skjer da? Du får den presidenten de har i dag, og sterk polarisering. Du får forslag som dette, fordi man har gitt opp. Det er en fallitterklæring», mener han.

En slik erklæring skal Norge slippe å avgi, så langt Gabrielsen og LO kan bestemme. «Vi skal avverge et samfunn med en stor andel arbeidende fattige, som USA har.»

LOs politikk hviler tungt på denne ene forutsetningen: at det faktisk er mulig å skape arbeidsplasser til alle.

«Hva får deg til å tro at dere kan lukke øynene for en utvikling der fagbevegelsen er blitt tvunget i kne, først i USA og så veldig mange steder i Europa?»

«Vi lukker ikke øynene. Vi jobber intenst med å øke organisasjonsgraden, spesielt i servicesektoren, siden det er den raskest voksende og mest uorganiserte sektoren. Det er også den delen av arbeidslivet som trenger fagbevegelsen mest», sier Gabrielsen. Det er bare å brette opp ermene. Vi må jobbe mer hvis vi skal redde vel ferden, er beskjeden fra regjeringen til NHO og LO. Kvinner som jobber deltid, bør opp i heltid, flere innvandrere må ut i arbeid, de eldre må jobbe lenger, og de som har droppet ut av videregående må hentes inn i produksjonen på en eller annen måte.

LOs politikk hviler tungt på denne ene forutsetningen: at det faktisk er mulig å skape arbeidsplasser til alle. Men hvis dette grunnleggende utgangspunktet skulle svikte, hvis også Gabrielsen og kollegene hans på Youngstorget må reorientere seg, slik Andy Stern gjorde, kan det være at også de kommer fram til at den 200 år gamle ideen om et økonomisk golv for alle, fortjener å bli prøvd ut. I så fall dukker det neste store spørsmålet opp: Hvor skal pengene komme fra?

(Dette er et utdrag fra boken “Borgerlønn. Ideen som endrer spillet” (Res Publica 2018) av Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal. Res Publica og Agenda Magasin tilhører samme selskap. Les mer her.)