– At mitt eget parti setter norgesrekord i fylkesmenn, synes jeg er leit. Det er ikke derfor du bruker livet ditt på et lite parti, sier Stein Ørnhøi, med en tydelig brodd mot tidligere partikollega Øystein Djupedal. I en ny bok gjør 84- åringen opp regnskap.
Stein Ørnhøi er en ualminnelig mangfoldig samfunnsaktør. En unik blanding av lærer, journalist, politiker, sosialist, teatermenneske og selvstudert historiker. Og han har fulgt SV helt fra den spede starten og fram til i dag.
Stortingspolitiker, Nei til EU-leder, NRK-mann, teatersjef, valgkommentator, spaltist. I over 50 år har Stein Ørnhøi markert seg i offentligheten med sterke, ofte kontroversielle meninger. Stein Ørnhøi trodde lenge at det var lærer han skulle bli her i livet. Det var han før han begynte i NRK, og det var han som programskaper. Lærer har han også utvilsomt vært når han har drevet politikk – forklarende, insisterende og pedagogisk.
Selv om han aldri helt fikk bestemt seg, selv om han aldri ble statsråd eller fylkesmann, er han veldig stolt over å ha vært på det vinnende laget i to folkeavstemninger om norsk EU-medlemskap. Og av å ha fått bidra til å utvikle en alternativ sikkerhetspolitikk.
Stein fant tidlig sitt ståsted i SF (Sosialistisk Folkeparti), forløper til dagens SV. Han ble partileder i 1975, men liker ikke pampevesenet. Han synes svarte limousiner er latterlige. Han syntes det var komisk da Øystein Djupedal ble fornærmet fordi han ikke ble fylkesmann i Nord-Trøndelag.
At mitt eget parti setter norgesrekord i fylkesmenn, synes jeg er leit
– At mitt eget parti setter norgesrekord i fylkesmenn, synes jeg er leit. Det er ikke derfor du bruker livet ditt på et lite parti. Hvis du vil drive politisk administrasjon, meld deg da inn i Arbeiderpartiet. Da kan du administrere så mye du vil. Men hvis du vil gå inn og forandre samfunnet, prøve å skape politiske paradigmeskifter, slik folkeavstemningene har vært, som kampanjen mot atomvåpen har vært, som hele feminismen er et kraftfullt eksempel på, da må du finne en annen arena.
– Det gjør du ikke som vanlig medlem i Arbeiderpartiet. Der administrerer du. Den politiske jobben må gjøres på utsiden av det administrerende venstre, som er Arbeiderpartiet eller det administrerende partiet Høyre.
Vi kunne ha avviklet vårt forhold til USA og koplet oss til Sverige og Tyskland i utenriks- og sikkerhetspolitikken
Hvordan hadde Norge sett ut hvis Stein Ørnhøi hadde fått bestemme? Da ville Norge ikke vært med i EØS og Schengen. Og Norge ville hatt større kontroll med finansindustrien.
– Vi kunne ha avviklet vårt forhold til USA og koplet oss til Sverige og Tyskland i utenriks- og sikkerhetspolitikken.
Næringslivet ville klart seg bra uten EØS-avtalen.
Han er overbevist om at næringslivet ville klart seg bra uten EØS-avtalen.
– Frihandel med industrivarer vil ingen nekte oss. Olje og gass selger vi som vi vil. Fisk og landbruk er ikke omfattet av EØS-avtalen. Det eneste vi pådro oss med den var integrasjon i EU uten styring.
Stein avviser at han hører til på SVs venstrefløy. Han beskriver seg selv som «partisentrist», og ber meg legge merke til at dem han kritiserer innenfor partiet som oftest er personer som har skiftet side eller gått over til Arbeiderpartiet. Likevel – trygt plassert i midten av SV – har han i mange sammenhenger følt seg som avviker, i en slik grad at han har hatt forståelse for frustrasjonen til Christian Tybring-Gjedde, som i mange spørsmål har stått alene i sitt eget parti og ofte med en rasende offentlighet mot seg. Med ham har Stein lite til felles annet enn den tidvis opplevde avvikerposisjonen. Det at man blir ledd av til å begynne med, så motarbeidet, inntil man, i hvert fall i Steins tilfelle, får rett eller delvis rett.
Har hatt forståelse for frustrasjonen til Christian Tybring-Gjedde,
Er det en rød tråd i Stein Ørnhøis liv? Ja, hvis den bare males bred nok, slik at den rommer svingninger og brudd. Ørnhøi har mindre enn mange andre SV-ere vært nødt til å kompromisse, og har derfor holdt seg til partilinja i interne diskusjoner og i mediene. Men statsråder, statssekretærer og fylkesmenn har nødvendigvis blitt blassere i fargen, og mindre gjenkjennelige som SV-ere.
Som den siste gjenlevende leder av Sosialistisk Folkeparti, og aktiv siden SFs dannelse i 1961, har han hele partiets historie med seg og har i store trekk holdt seg til verdiene som var grunnlaget for partiet. Men han er ingen museumsvokter.
SV-leder Audun Lysbakken karakteriserer Ørnhøi som en verdifull sparringspartner
SV-leder Audun Lysbakken karakteriserer Ørnhøi som en verdifull sparringspartner. Han sier at Stein følger partiet tett, er levende opptatt av hvordan det går med SV og er opptatt av å nyorientere seg, at han har forståelse for nye dilemmaer partiet til enhver tid står overfor. I sum viser han ekte kjærlighet til SV. Selv om den røde tråden er på sitt bredeste når det gjelder synet på SV som regjeringsparti – det har som påvist variert med SVs oppslutning – har Ørnhøi fått banket inn i dagens SV-ledelse at det er styrkeforhold og gjennomslag for SVs politikk som må være avgjørende for om SV på ny går i regjering.
Som partifelle har Ørnhøi i hovedsak vært lojal, men mer til partiet enn til den enhver tid sittende ledelse. Det er liten tvil om at særlig Erik Solheim, men også Kristin Halvorsen, tidvis har opplevd Stein som en plagsom kritiker. Han har spilt rollen som fritenker når det har passet ham. Men også da har han hatt en linje i sine utspill.
Særlig Erik Solheim, men også Kristin Halvorsen, tidvis har opplevd Stein som en plagsom kritiker.
Går vi tettere inn på forholdet mellom Stein og eksempelvis Erik Solheim, vil vi se at det til tross for gjensidig skepsis er ganske stor enighet på visse områder, som for begge har vært viktige. Begge har løpt til mikrofonene og fjernsynskameraene når anledningen har budt seg. Begge har forstått medienes betydning for et partis oppslutning. Og begge må innrømme tilløp til solospill ved en del anledninger.
Vel har Erik Solheim et stort ego, men det vil nok mange mene at Stein også har. Begge mener det er falskt og hårreisende å hausse opp Russland som trussel siden «alle» vet at Vesten med USA i spissen er langt farligere for verdensfreden. Begge mener sosialdemokratiet har utspilt sin historiske rolle, men at det likevel vil være behov for store folkepartier med venstreorienterte holdninger.
– Noen av oss så i SV potensialet for et nytt, moderne venstre som både hadde i seg klasseforståelse, feminisme, miljøengasjement og engasjement for menneskerettigheter.
Stein Ørnhøi har fortsatt troen på at SVs verdier vil ha gjennomslag i årene som kommer. Han mener valgkampen i 2019 var en bekreftelse på at de politiske partiene, systemene og blokkene i Norge har bærekraft.
Det folkelige venstre må reorganiseres.
– Valget representerer en mulighet, men også en fare. Når det blir ustabilitet i de politiske systemene, kan de skumleste ting skje. Det gjelder å forstå den folkelige protesten. Jeg greier ikke tro at bompengeopprøret er så viktig. Det er større ting på gang. Det folkelige venstre må reorganiseres. I Norge er det Senterpartiet, ikke Fremskrittspartiet, som har fanget opp det høyrepartier ellers i Europa fanger opp. Det skal vi være glade for. Men SV burde og kunne fanget opp mer av folks protester, sier Ørnhøy.
Kommentarer