Et løfte til min datter

Dette er et tilrettelagt utdrag fra boka «Min vei til frihet».

En kveld jeg som vanlig var preget av bekymringer, kan jeg ennå huske særlig godt. Jeg lå på sofaen med Janet sovende i mine armer. Jeg så på datteren min, strøk henne over ryggen og kunne føle den varme pusten hennes mot brystet. Jeg tenkte på hvordan min egen barndom hadde vært og hvilken barndom jeg ønsket for henne. Hvordan skulle jeg hindre at hennes oppvekst ble som min? Hvordan skulle jeg få henne til å bli sterkere enn jeg selv var?

Disse spørsmålene balet jeg med. Deretter tenkte jeg: «Er det verdt å leve et liv hvor den eneste hensikten er å be om tilgivelse? Vil ikke hun da vokse opp og bli helt lik meg?»

Det var nettopp et slikt liv jeg ønsket at datteren min skulle slippe!

Denne kvelden innså jeg at både jeg og moren min hadde havnet i så uheldige situasjoner – preget av skam og skyldfølelse, og med opplevelsen av at religionen var den eneste veien ut for oss – fordi vi manglet informasjon og kunnskap om kvinners rettigheter i Norge. De fleste etnisk norske kvinner har et stort nettverk rundt seg, og vet godt hva de har krav på. Derfor kan de lettere enn minoritetskvinner oppsøke hjelp når de trenger det.

De kan også snakke om sine problemer uten å tenke på hvilken skam de vil bringe over sin familie. De har selvstendige liv – og en selvstendig verdi som individer. Det de gjør, smitter ikke over på noen andre. Jenter som meg, derimot, som lever etter et miljøs strenge normer, preges sterkt av hva andre mener og sier.

 

Hun skal få alt det jeg ikke fikk

Det var nettopp et slikt liv jeg ønsket at datteren min skulle slippe! Jeg ville, og vil fortsatt, at hun skal bli sterkere enn jeg var. Jeg vil at hun skal ha egne meninger, at hun skal leve sitt liv slik hun selv ønsker, ta den utdannelsen hun vil, ha venner og kjærester og frihet – ikke minst. Hun skulle få alt det jeg ikke fikk. Det var et slikt liv jeg unnet henne denne kvelden. For å gjøre det mulig, måtte jeg bli et forbilde og en god rollemodell, kom jeg frem til. Slik livet mitt så ut akkurat da, var det en ganske fjern drøm.

En av ideene som oppsto den kvelden, gikk ut på å starte en organisasjon som kunne hjelpe minoritetskvinner som var i samme situasjon som meg. Jeg innså at mange sto uten råd og veiledning, og jeg ville bidra til å forandre dette. Det skulle riktignok ta noen år før organisasjonen min ble etablert, men frøet ble sådd denne kvelden.

Å balansere en ny jobb med ansvaret som alenemor var selvsagt krevende, men jeg var fast bestemt på å makte det for Janets skyld.

Første steg for å kunne gjennomføre ideen, var å klare å stå på egne bein. Jeg trengte en stabil økonomi og en jobb jeg kunne utvikle meg i og leve av. Jeg måtte i tillegg lære meg å være selvstendig, og jeg måtte lese meg opp på kvinners rettigheter.

Alt dette satte jeg i gang med allerede morgenen etter. Det første jeg gjorde var å søke etter en ny jobb. Jeg syntes ikke at jeg kunne gå tilbake til min tidligere arbeidsplass der folk kjente meg. Tanken på å skulle fortelle gamle kolleger at jeg hadde blitt skilt fra en voldelig ektemann og at jeg gikk gjennom en barnefordelingssak som ga meg psykiske helseplager, var noe av det siste jeg ønsket. På en ny arbeidsplass der ingen kjente til min situasjon, ville jeg enklere kunne være en ny versjon av meg selv. Det var rammene jeg trengte for å lykkes med de endringene jeg hadde bestemt meg for å få til.

 

Uansett hva det ville koste

Å balansere en ny jobb med ansvaret som alenemor var selvsagt krevende, men jeg var fast bestemt på å makte det for Janets skyld. Hver natt så jeg på henne mens hun lå i senga si og sov. Da slo jeg fast for meg selv at dette var noe jeg skulle få til uansett hva det ville koste. Selv de gangene jeg møtte motstand, var dårlig eller følte meg utilstrekkelig, husket jeg det løftet jeg hadde gitt datteren min om at jeg ville kjempe med all min styrke for å reise meg og gi henne andre forutsetninger enn jeg selv fikk.

Det var avgjort. Hun skulle ha frihet og selvstendighet og vokse opp til å bli en kvinne som ingen kunne styre. Dette var nå blitt selve meningen med strevet for meg. Det var nok også en slik sterk motivasjon jeg trengte. Jeg fikk etter hvert en ny stilling og tok snart det første steget mot et nytt liv og en ny hverdag.

Jeg kunne endelig kjenne at jeg var den eneste som bestemte over mitt liv.

Gjennom flere måneder jobbet jeg hardt for å legge fortiden bak meg og etablere trygge omgivelser for meg selv og barnet mitt. Etter hvert flyttet vi til en ny leilighet på Ellingsrudåsen i Oslo. Dagene og månedene gikk. Jeg leverte i barnehage, dro på jobb, hentet Janet og hadde koselige kvelder med datteren min. Jeg tok også opp kontakten med gamle venner og etablerte nye vennskap på den nye arbeidsplassen og i nærmiljøet.

På Facebook fant jeg flere gamle kjente som jeg hadde mistet kontakten med de foregående årene. Gradvis følte jeg at jeg begynte å ta tilbake kontrollen over livet mitt. Under ekteskapet fikk jeg ikke lov til å være på sosiale medier, jeg fikk ikke engang beholde telefonen min, snakke med de jeg ville eller se på de programmene jeg ønsket på TV. Nå tok jeg små steg, steg som for mange sikkert kan høres latterlige ut, men som ga meg en følelse av mestring og selvstendighet. Jeg kunne endelig kjenne at jeg var den eneste som bestemte over mitt liv.

 

Jeg ville ikke lenger bare sitte å vente

Litt etter litt sluttet jeg også å praktisere religionen min på samme måte som tidligere. Det var en befrielse ikke å føle seg tvunget til å be eller lese Koranen hele tiden, eller å måtte faste flere dager i uken. Nå kunne jeg heller jobbe med å skape positive endringer. Ennå var det spor der av barndommen min, og av en oppdragelse som hadde lært meg at Allah ser alt du gjør og dømmer deg deretter. Samtidig ville jeg ikke bare sitte og vente på at han skulle vise barmhjertighet. Jeg ville ikke lenger føle meg tvunget til å følge en lang rekke påbud for at jeg kanskje en dag skulle få et bedre liv.

I løpet av denne perioden ble jeg også nysgjerrig på politiske saker. Jeg merket hvordan jeg plutselig begynte å følge med på nyhetene, noe jeg aldri hadde gjort tidligere. Gjennom oppveksten så søsteren min og jeg kun på arabiske TV-kanaler eller på filmer fra Disney, og jeg visste derfor lite om hva som foregikk i det norske samfunnet. Politikk var noe vi aldri snakket om hjemme.

Jeg følte at menneskene på skjermen snakket om sånne som meg – istedenfor med oss.

Moren min hadde på den tiden aldri vært i et stemmelokale eller avgitt stemme. Hun sa selv at hun ikke fulgte med på hva som skjedde i landet hun nå bodde i, og at hun dermed ikke helt forsto hvordan politikken i Norge var bygget opp eller hvilke partier som mente hva. Under hennes oppvekst i Libanon var politikk preget av korrupsjon og nepotisme. Slik trodde hun nok at politikken var i resten av verden også.

På TV kunne jeg noen ganger se debattprogrammer der politikere snakket om hijab, og det kom ofte negative kommentarer om plagget. Dette plaget meg fordi jeg følte at menneskene på skjermen snakket om sånne som meg – istedenfor med oss.

 

Frykten for at det skulle være en islamist

Disse diskusjonene i mediene minnet meg om en krangel jeg hadde med Carl I. Hagen en gang rett før stortingsvalget i 2001. Jeg hadde gått forbi alle bodene på Karl Johan for å samle valgprogrammer fra de ulike partiene i forbindelse med et skoleprosjekt. Ved siden av Frp-boden sto Hagen, og vi havnet i et stygt munnhuggeri som faktisk fikk meg på gråten.

Jeg kan ikke i dag si sikkert hvordan diskusjonen startet, men jeg husker veldig godt hvordan han påsto at minoriteter ikke forstår noe av norske politiske diskusjoner uansett. Da jeg sa at jeg ikke skjønte hvorfor han snakket sånn til meg, svarte han at det jo ikke var særlig rart, siden jeg sikkert ikke engang kunne språket.

Det endte med at jeg gikk fra stedet med tårer i øynene mens jeg kunne høre kvinnen krangle videre med Hagen.

Heldigvis var det en eldre dame der som overhørte krangelen. Hun holdt rundt meg og kjeftet på denne voksne politikeren som snakket slik til en skoleelev. Situasjonen endte med at jeg gikk fra stedet med tårer i øynene mens jeg kunne høre kvinnen krangle videre med Hagen.

Etter hvert som jeg begynte å følge bedre med, ble det interessant for meg å prøve å forstå hvorfor enkelte politikere så tydelig ga uttrykk for at de mislikte hijab og islam. Samtidig tenkte jeg mye på terrorangrepet i Norge 22. juli 2011. Den dagen og kvelden da angrepet skjedde, fryktet både jeg og mange andre muslimer at det skulle vise seg å være en islamist som sto bak. Terror var for mange sterkt knyttet til islam, og frem til vi fikk vite hvem gjerningsmannen var, fryktet mange av oss negative reaksjoner fra storsamfunnet.

Jeg lå våken på sofaen og tenkte så det knaket på om det var noe jeg kunne gjøre.

Under rosemarkeringen etter terrorangrepet sto jeg, søsteren min og noen venner sammen og lyttet til talene fra scenen mens vi sørget over det som hadde skjedd. En eldre kvinne tok meg da på skulderen og spurte om hun kunne gi meg en klem, og mens vi klemte hverandre sa hun: «Unnskyld! Jeg trodde at det var en muslim som hadde gjort det, men hat kan finnes overalt». Jeg klemte henne tilbake uten å si noe.

Det fredelige Norge vi kjente, var rystet. Det var ufattelig at noe slik kunne skje. Terror er fryktelig uansett hvem det er som står bak, og jeg gråt for Oslo, Norge og alle dem vi mistet da vi sto der på rådhusplassen i et fellesskap som i alle fall denne ene dagen føltes større og mer inkluderende enn tidligere. Samtidig må jeg innrømme at det også hos meg fantes en bitteliten lettelse over at det ikke var en islamist som var ansvarlig for ugjerningene denne gangen. Hvem vet hvordan utviklingen i Norge ville blitt da.

 

#JegTarAvstand

Den 12. november 2015 fulgte jeg som vanlig med på nyhetene. Plutselig forsto jeg at det hadde vært et terrorangrep i Libanon. To selvmordsbombere detonerte sprengstoff i Burj Al Brajneh, en palestinsk flyktningeleir i Beirut. IS tok på seg ansvaret. Dagen etter, den 13. november, opplevde Paris et enda større angrep. I alt seks mål ble rammet, inkludert et fotballstadion, en konsertarena og en rekke fortauskafeer.

Begge angrepene gjorde dypt inntrykk på meg. Jeg lå våken på sofaen og tenkte så det knaket på om det var noe jeg kunne gjøre, ikke bare for de berørte i angrepene, men også for vanlige muslimer som jeg visste ville bli møtt med store mengder hat i kjølvannet av terroren. Om morgenen den 14. november hadde IS påtatt seg ansvaret også for angrepet i Paris, og jeg bestemte meg for å lage en tekstplakat som jeg kunne publisere på Facebook.

At uskyldige mennesker blir drept på denne måten, utløser en smerte i meg, som gir meg lyst til å rope.

På plakaten stod det: «Til alle muslimene i Norge. Post et hjerte i kommentarfeltet og vis at du som muslim tar avstand fra terror og er imot det som skjer i islams navn. #JegTarAvstand.»

Noen få timer senere var Facebook-innlegget med plakaten delt av flere hundre og kommentert av flere tusen. Da tok det ikke lang tid før mediene begynte å kontakte meg for å få et intervju. Jeg ble invitert til TV2 Nyhetskanalen morgenen etter for å fortelle hvorfor det var viktig for meg å spre budskapet #JegTarAvstand.

 

En smerte som gir meg lyst til å rope

For meg handlet det mest om å ta avstand fra terror generelt. At uskyldige mennesker blir drept på denne måten, utløser en smerte i meg, som gir meg lyst til å rope. Jeg var sint og irritert, og jeg husket hvordan jeg selv hadde opplevd krigen i Libanon nesten ti år tidligere.

At uskyldige mennesker skal dø på grunn av noens tro eller politiske meninger var – og er fortsatt – helt uforståelig for meg. Det at uskyldige mennesker må bøte med livet fordi noen har ekstreme holdninger, gir virkelig ingen mening!

Jeg ville vise, så tydelig som mulig, at det finnes muslimer som våger å stå imot det som skjer i religionens navn.

For meg var det like viktig å vise at muslimer tar avstand fra terror, som det er for de islamistiske grupperingene å vise at det er muslimer som står bak angrepene. Jeg ville vise, så tydelig som mulig, at det finnes muslimer som våger å stå imot det som skjer i religionens navn, og imot at terrorgruppene misbruker troen for dødelige formål. Det var dette jeg snakket om på TV2 Nyhetskanalen den morgenen.

Sendingen gikk om igjen og om igjen på TV hele dagen. Plutselig ble jeg, som selv hadde gått gjennom så mye i livet, dermed en offentlig stemme. Det var en start. Og det føltes som et viktig skritt på veien til å bli det forbildet jeg hadde lovet meg selv og datteren min at jeg skulle bli.

 

Boka «Min vei til frihet» blir utgitt på forlaget Res Publica, som er del av samme selskap som Agenda Magasin. Les mer her.