Et speil mot Europa

Mye har skjedd siden Pankaj Mishra utga sin bok From the Ruins of Empire i 2012. Boken, som skildrer verdenshistorien fra et asiatisk perspektiv, kan samtidig forstås som en advarsel til Europa og Vesten. Det Pankaj Mishra framfor alt advarer mot, er farene ved at de fleste mennesker i verden betrakter historien med sin egen nasjonalstat som ankerpunkt.

Mishra ser dette som en fallgruve med konsekvenser for hele menneskeheten. Mangelen på historisk overblikk, mener han, fører til at befolkningen i samme geografiske område avsondres fra opplevelsene til store grupper andre steder i verden, og dermed heller ikke forstår hvordan disse grupperingene erfarer verden fra sitt perspektiv.

Han hevder at eurosentrismen dessuten har ført til et hierarkisk syn på verdier og kunnskap som gjør at mange heller ikke er nysgjerrige på, eller knytter noe tap til, disse underkjente perspektivene.

Vi har vært vitne til en forsterket framvekst i ytre høyre-bevegelsen i en rekke europeiske land, identitetspolitikken skaper nye samfunnsfraksjoner og polariseringen vokser.

Achille Mbembe er professor i historie og politisk vitenskap, og har bodd både i Europa i Frankrike og i USA. Hans mest kjente verk regnes for å være On the Postcolony (2001), som tar for seg måten diskusjoner om Afrika bygger på en rekke klisjeer knyttet til vestlige myter og forestillinger om kontinentet.

Mbembe hevder at disse (vrang)forestillingene ikke reflekterer Afrika slik det i virkeligheten er, men heller representerer en slags projeksjon tett sammenflettet med Vestens motstridende reaksjoner på sin egen historiske rolle i kolonialismen.

Ifølge Mbembe preges Vestens tenkning på dette området både av skyld, fornektelse og tendenser til å repetere politiske handlingsmønstre som nettopp ble etablert under denne perioden. Mbembe mener videre at Afrika på sin side strever med å definere seg selv uavhengig av Vesten, og at reaksjoner på (post/ny)kolonialismen i høy grad påvirker kontinentets logikk, både politisk og sosialt.

Vesten vakler

Siden Mishras utgivelse av From the Ruins of Empire og Mbebes On the Postcolony, har Vesten på mange måter blitt destabilisert: Donald Trumps overraskende valgseier i USA plantet en ny frykt for demokratiets stabilitet over hele kloden. Storbritannias valg om å forlate EU har skapt tiltakende kaos.

For både Mbembe og Mishra representerer det romantiserte Vesten en foreldet modell.

Vi har vært vitne til en forsterket framvekst i ytre høyre-bevegelsen i en rekke europeiske land, identitetspolitikken skaper nye samfunnsfraksjoner og polariseringen vokser. Det er som om hele Vestens reisverk knirker. «Innenfra» er det utfordrende å orientere seg, og forstå prosessene som styrer Europa og USA i denne retningen. Det er som om de to kontinentene har spunnet ut av sin egen akse.

For både Mbembe og Mishra representerer det romantiserte Vesten en foreldet modell. Begge legger et stort ansvar på både Europa og USA for å få løst mange av samtidens utfordringer. Men begge innser at det er en krevende øvelse for europeere å erkjenne dette i en periode hvor kontinentet framstår destabilisert.

Mbembe understreker at klimakrisen allerede fører til at flere og flere begraves i Saharas sanddyner under vandringen mot en mulig framtid i Europa.

Nylig gjestet både Achille Mbembe og Pankaj Mishra Oslo, under litteraturfestivalen. Godnatt Oslo. Mishra samtalte med Thomas Hylland Eriksen på scenen, en samtale som tok utgangspunkt i Mishras bok Raseriets Tidsalder (2017). Mishra trekker en parallell fra sinnet Nietzsche advarte mot, det såkalte ressentiment, til framveksten av totalitære ledere i nåtidens vestlige verden.

Ressentiment næres blant annet av samfunnsborgeres misnøye med eliter og de privilegerte. Aggresjonen som vokser fram fra mange amerikanere og europeeres følelse av avmakt overfor egen livsskjebne, går ifølge Mishra hånd i hånd med Vestens myter om seg selv og sin overlegenhet, og vrangforestillingen om at det eksisterer en uuttalt «ubalanse» som krever mobilisering og gjenopprettelse av fortidig storhet.

Slik oppstår det en irrasjonell binding mellom samfunnets mest frustrerte grupperinger til potensielt totalitære ledere, som spiller taktisk på disse frustrasjonene.

Alt dette fører til at både USA og Europa trekker opp nye grenser – USA overfor Mexico og Europa i Middelhavet. I begge tilfeller konstrueres nye skiller mellom «oss» og «dem», enten det er overfor mexicanske arbeidsinnvandrere eller europeiske flyktninger.

Mishra mener en utvidet forståelse av historien blant annet kan oppnås ved å se hva ulike land og kontinenter betrakter som de mest vesentlige hendelsene i verdenshistorien.

Mbembe understreker at klimakrisen allerede fører til at flere og flere begraves i Saharas sanddyner under vandringen mot en mulig framtid i Europa. Han ser et Vesten som nå er i ferd med å produsere nye former for grenser, hvor selv flyktningens fysiske kropp har blitt en grense i seg selv.

Denne tendensen mener han forsterkes gjennom økt utvikling og iverksetting av teknologisk og digital kartlegging, av kropper og ansikter. Mbembe problematiserer at mobilitet i verden i dag kun er forbeholdt spesifikke grupperinger, mens andre blir tvunget til immobilitet.

Europa som historisk museum

Under sitt fredagsforedrag uttalte Mbembe spøkefullt at «å være i Europa er som å bevege seg rundt i et vakkert museum.» Et provoserende utsagn på mange måter, men poenget hans kan forstås som at eurosentrismen ikke lenger er et verdisystem det er mulig å navigere ut fra i det multikulturelle Europa.

Som svar på nye geopolitiske utfordringer, tar både Mishra og Mbembe til orde for at verdenshistorien ikke lenger kan fortelles og formidles gjennom en historisk tilnærming hvor hendelser presenteres isolert og uavhengige av hverandre, mens de i virkeligheten er tett sammenvevde.

Mishra mener en utvidet forståelse av historien blant annet kan oppnås ved å se hva ulike land og kontinenter betrakter som de mest vesentlige hendelsene i verdenshistorien. I Asia blir for eksempel slaget ved Tsushima i 1905 betraktet som en historisk milepæl. Årsaken er at dette var første gang i historien en vestlig stormakt ble slått av en asiatisk (japanerne seiret over den russiske flåten). Men veldig, veldig få europeere kjenner til dette slaget i det hele tatt.

Begge holder fram Hannah Arendt som en av historiens viktigste tenkere.

Både Mbembe og Mishra mener utelatelser i den vesteuropeiske modernismens narrativ er farlige. Ikke bare som historiske forenklinger, men ved at de forsterker konstruksjonene vest-øst og nord-sør. Men samtidig mener de at Vesten i dag ikke lenger kan defineres kun geografisk, men først og fremst må forstås som en tenkemåte og en ideologi med røtter i vestlig industrialisme og modernisme.

Denne ideologien, mener de, kommer tydelig til uttrykk gjennom strukturene i multinasjonale selskaper og måten de opptrer på globalt.

Mot en ny universialisme

Men hvilke verdier er det så Mbembe og Mishra selv ønsker å fremme? Begge tar til orde for en slags ny «universalisme» og «planetær humanisme», og peker på farene ved en splittet verden i en tid med økologiske utfordringer som kun kan løses gjennom omfattende globalt samarbeid.

Både Mishra og Mbembe påpeker imidlertid at Vesten ikke er vår tids eneste store, stygge ulv.

For dem er det avgjørende at vi klarer å samle oss om våre felles interesser og utfordringer som én menneskehet, og at vi forstår på hvilken måte de enkelte nasjonalstater og kontinenters isolerte interesser ofte står i veien for dette. Begge holder fram Hannah Arendt som en av historiens viktigste tenkere, og peker på at hennes verk Totalitarismens opprinnelse (1951) er høyaktuelt i vår tid.

Det er altså et mer holistisk fundert syn på verden de begge mener vil utgjøre motvekten mot det som må sies å være en svært negativ politisk utvikling både i Europa og USA. Både Mishra og Mbembe påpeker imidlertid at Vesten ikke er vår tids eneste store, stygge ulv.

Mbembe argumenterer i sin bok Critique of Black Reason for at logikken i nyere afrikansk avkolonialiseringstenkning i mange tilfeller ikke klarer å løsrive seg fra kolonialismens motsetnings-premisser. Også Mishra mener at Asia på mange måter har kopiert den europeiske historiens imperialistiske logikk. I begge tilfeller handler det om å «kreve tilbake det som er rettmessig ens eget», altså den samme logikken som skaper slikt sinne internt i Europa og USA i dag.

Da Achille Mbembe og hans kone forlot Oslo og reiste tilbake til Sør-Afrika etter en uke i Norge, returnerte de til Johannesburg, hvor Mbembe arbeider som professor ved Witwatersrand Universitet. I Johannesburg eksisterer fortsatt den demografiske oppdelingen av befolkningen som ble etablert under apartheid.

Og skal vi tro dem, vil murene mellom vår verdens kontinenter og nasjonalstater bli stadig mer problematiske.

Apartheids lover er opphevet, men strukturene består. Arbeidsledigheten og kriminaliteten er skyhøy, og i de «fargede» og «svarte» townshipene utenfor byen bor hundretusenvis av mennesker med liten eller ingen mulighet til sosial mobilitet.

Pankaj Mishra på sin side, veksler mellom å bo i den vrimlende millionbyen London, og å søke tilflukt og fordypning i den lille landsbyen Mashobra i Himalaya – en tilbaketrukket landsby som kun har et par tusen innbyggere og ligger 2100 meter over havet.

Fra balkongen kan han se ut mot fjellandskapene i Tibet, og et teleskop gir ham muligheten til å betrakte den massive stjernehvelvingen som blir synlig på en nattsvart himmel helt uten lysforurensning. Det er overblikket og en slags objektivitet både Mishra og Mbembe etterstreber.

For begge står den binære historiske forestillingen som bygger på ideen om et vannskille mellom Vesten og Østen i veien for å finne løsningene på vår tids største globale utfordringer. Og skal vi tro dem, vil murene mellom vår verdens kontinenter og nasjonalstater bli stadig mer problematiske.