Et mer aggressivt Russland

«Det er vanskelig å ikke kjenne kald-krig-vibbene når presidentene i Washington og Moskva skal drøfte hvordan de skal kjøle ned en truende situasjon i Europa – uten at Europas ledere selv får delta», skrev Svenska Dagbladets EU-korrespondent Teresa Küchler i romjulen. I den pågående Ukraina-krisen er det Russland og USA som definerer problemene og mulighetene.

Til tross for at Europas nest største land, Ukraina, er truet av en russisk invasjon, og NATO holder krisemøter, har Europas statsledere vært påfallende tause om hvordan freden skal reddes. Lederne for de europeiske landene har ikke på noen måte tatt initiativ til en offentlig samtale om hva som må til for å utvikle et mer respektfullt forhold mellom Russland og Vesten.

Dette er en av grunnene til at flere EU-land, som Tyskland og Frankrike, har hatt diplomatiske møter i både Kiev og Moskva før og etter nyttår.

Nå forsøker EUs utenrikssjef Josep Borrell å komme på banen, og har besøkt Ukraina. Fra Kiev har han gjort det klar at verden i 2022 ikke er slik at to parter, USA og Russland, kan løse flokene i Europa uten å involvere de europeiske landene. Han advarer de to presidentene, Joe Biden og Vladimir Putin, om å kjempe en kamp for egne interessesfærer. Og mener at de forhandlingene som nå etableres ligner på forhandlingene som USAs Franklin D. Roosevelt, Storbritannias Winston Churchill og Sovjetunionens Josef Stalin hadde på Jalta i 1945, da det nye kartet av Europa etter andre verdenskrig ble tegnet etter stormaktenes interesser.

Når dagens krise skal løses har USA og Russland valgt en utdatert modell, mener Borrell. Men foreløpig blir han ikke hørt, og EU, med sine 27 medlemsland, har fortsatt ingen plass ved forhandlingsbordet. Det har heller ikke Ukraina.

 

EU i limbo

Russland ser USA som sin motpart, og overser EU i så mange sammenhenger som mulig. Derfor har president Vladimir Putin kommet med en kravliste til USA når han nå vil at det sikkerhetspolitiske kartet i Europa skal tegnes på nytt. Putin ønsker seg et kart som ligner mer på det Europa vi så før NATOs fjerde, femte, sjette, sjuende og åttende utvidelse. (Se faktasak om NATO-utvidelsene.) Utvidelser som fant sted fra 1999 til 2020, og som nå problematiseres i stadig større grad enn tidligere. For Russland er Ukrainas eventuelle innlemmelse i NATO et hovedpunkt i anklagene mot Vesten for å ha rustet opp helt inn i «Russlands forhage».

Putin forlanger at Ukraina og Georgia ikke skal kunne bli NATO-medlemmer, at NATO skal trekke ut sine styrker i de baltiske landene og Polen, og ikke ha angrepsvåpen i Romania og Polen. Dersom ikke dagens sikkerhetspolitiske bilde, med vestlig orienterte land helt inn mot Russlands grenser i hele Øst-Europa, viskes ut, er Moskva beredt til militære aksjoner for å styrke egen sikkerhet. I første omgang en ny militær intervensjon mot Ukraina, som ønsker seg en vestlig fremtid, og som bygger ut sine relasjoner til USA, i påvente av å komme inn i NATO-varmen.

 

Russland håper på vestlig kaos

I militær- og sikkerhetspolitiske spørsmål fremstår EU på ingen måte som Europas «forente» stater. EUs medlemsland har et disharmonisk forhold til hvordan landene skal samarbeide med NATO, og ulikt syn på USAs lederskap i alliansen. Selv om Ukraina-krisen truer hele Europas sikkerhet, har EU-landene også ulike tilnærminger til krisen. Og først nå i januar, flere uker etter at Putin og Biden har opprettet en dialog, og lagt en forhandlingsplan som også involverer NATO og OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa), hever EU røsten. Borrell, har nå gjort det klart at «EU ikke kan forbli nøytrale tilskuere til forhandlingene».

Maria Zakharova, talsperson for det russiske utenriksdepartementet, var før jul tydelig på at det ikke er plass til Borrell ved forhandlingsbordet. En holdning som EU-lederne lenge så ut til å akseptere. Enkelte analytikere mener at Zakharovas utspill var bevisst provokativt, og at Russland egentlig ønsker å få EU på banen. En diplomatkilde uttalte til EUobserver at «russerne ønsker at EUs utenrikstjeneste skal involvere seg, da de vet at dette vil bety kaos og kakofoni på den vestlige siden».

I de baltiske landene tar flere politikere til orde for at også Sverige og Finland må bli NATO-medlemmer.

Grunnen til at Russland er trygg på at EU vil rote til forhandlingene i favør av Russland, er at en rekke EU-land, blant annet Tyskland, Frankrike og Finland, har et mer nyansert syn på Russland enn USA og ledelsen i NATO. Særlig er Tyskland opptatt av Russlands energipolitiske rolle i Europa, og at det er avgjørende for Europa at energisamarbeidet med Putin videreutvikles. Dette er en av grunnene til at flere EU-land, som Tyskland og Frankrike, har hatt diplomatiske møter i både Kiev og Moskva før og etter nyttår. Mens EU inntil på nyåret lot Ukraina-konflikten befeste seg som et oppgjør mellom Russland og USA.

 

Russisk «utpressing»

En av de få europeiske topp-politikerne som har ytret seg klart og tydelig om sitasjonen i Ukraina, er den litauiske utenriksministeren Gabrielius Landsbergis. I et intervju med britiske The Times tok han nylig til orde for at NATO nå må forsyne Ukraina med våpen. I tillegg vil han ha flere NATO-soldater i Øst-Europa, der Norge allerede har 120 kampklare soldater i en fremskutt styrke fra åtte land. Ministeren uttrykker bekymring på vegne av de baltiske landene – Estland, Latvia og Litauen. Han er også bekymret for Romania og for Norge, som har Europas nordligste grense mot et mer aggressivt Russland. Landsbergis kaller kravene Putin har presentert for USA for «utpressing».

I de baltiske landene tar flere politikere til orde for at også Sverige og Finland må bli NATO-medlemmer. En av dem er Marko Mihkelson, som mener at dersom Finland og Sverige går inn i NATO, ville hele Nord-Europa bli tryggere og mer stabilt. Mikhelson leder det estiske parlamentets utenrikskomité, og hans uttalelser har fått en viss oppmerksomhet utenfor Estland. Budskapet har definitivt blitt fanget opp i Russland, og er noe av bakgrunnen for at det på julaften kom en urovekkende melding fra Kreml:

Maria Zakharova kunne melde at dersom Sverige og Finland skulle bli NATO-medlemmer, vil det «få alvorlige militære og politiske konsekvenser, som vil kreve et passende svar fra Russland».

Sverige og Finland har allerede et nært samarbeid med NATO, men selv om Finland ikke har planer om å søke om medlemskap, sa både Finlands president Sauli Niinistö og statsminister Sanna Marin i sine nyttårstaler at Finland selvsagt står fritt til å velge sine alliansepartnere.

 

Tysk nei til våpensalg

I Ukraina, med 44 millioner innbyggere, er forsvarsviljen stor. En undersøkelse fra Kyiv International Institute of Sociology, som ble foretatt i desember, viser at 58 prosent av mennene og 13 prosent av kvinnene er klare til å delta i en væpnet kamp for å forsvare Ukraina mot russiske tropper.

Det har gått 14 år siden NATO lovet at Ukraina skal kunne bli medlem av NATO.

Regjeringen i Kiev forsøkte i høst å kjøpe defensive våpen til bruk mot droner og skarpskyttere gjennom NATO-systemet, men uten å lykkes. Olekseij Reznikov, Ukrainas utenriksminister beskyldte tidligere i desember Tyskland for å blokkere en slik handel. Nå ser regjeringen på mulige våpenkjøp direkte fra Litauen, Storbritannia og Frankrike, men Ukraina har til nå ingen lojale våpendragere i Europa. Og ingen europeiske statsledere har sagt seg villig til å støtte Kiev militært, dersom Russland angriper.

Joe Biden har i flere telefonsamtaler den siste tiden forsikret Ukrainas president Volodymyr Zeleenskij at USA støtter Ukraina, og kommer til å «agere resolutt» dersom Russland skulle angripe, men det er ikke klart om Biden vil åpne for amerikansk millitær assistanse i en krig. Det er også uklart om en amerikansk væpnet deltakelse i Ukraina nærmest automatisk vil trekke med seg NATO-allierte.

Den britiske analytikeren Keir Giles i tenketanken Chatham House, skrev et par dager før jul at «akkurat nå gir Ukrainas venner Russland motivasjon til å invadere Ukraina ved å si klart og tydelig at de ikke vil støtte Kiev militært». Giles har de siste årene gjennom artikler, rapporter og bøker, blant annet Moscow Rules – What drives Russia to Confront the West) vært en krass kritiker av Vesten som aldri forsto at Russland, etter Sovjetunionens kollaps, på ingen måte hadde ambisjoner om å bli det demokratiet Vesten drømte om.

Det betyr at for landene i Europa er Russland både venn og fiende.

Det har gått 14 år siden NATO lovet at Ukraina skal kunne bli medlem av NATO, men det er nå tydelig at verken USA eller de andre NATO-landene vil ha Ukraina inn i alliansen i nær fremtid. Landet er fortsatt et sikkerhetspolitisk nøkkelland for USA og NATO, men også en kruttønne som kan eksplodere og skade NATOs omdømme.

Viljen til å åpne opp reelle medlemsforhandlinger med Ukraina og Georgia, er minst i de europeiske landene som etter Berlinmurens fall har utviklet de tetteste forbindelsene med Russland. Et av disse landene er Tyskland, som leder an i det energipolitiske samarbeidet med Putin. Gassrørledningen North Stream 2 er klar for å frakte gass fra Russland til Tyskland og Europa, men tas neppe i bruk før nærmere sommeren. Både USA og flere land i Europa er skeptisk til dette gass-samarbeidet.

 

Europa uten motstandskraft

På den italienske statsministeren Mario Draghis siste pressekonferanse før nyttår, kom noe av Europas problemer overfor Russland frem. Draghi, som er teknokrat og styrer Italia uten partitilknytning, er nå å regne som en av Europas viktigste stemmer. Han ble av Politico, et av Europas mest toneangivende nettsted for politisk analyse, kåret til den mektigste personen i Europa akkurat nå.

Slik Draghi ser det, mangler Europa det som skal til for å kunne avskrekke Russland fra en militær konfrontasjon med Ukraina. «EU mangler egne militære styrker», sa Draghi ifølge Financial Times. «Har vi raketter, skip, kanoner eller en hær?» spurte Draghi retorisk, og la til at NATO for tiden har andre strategiske interesser. Økonomiske sanksjoner er den eneste muligheten Europa har for å «avskrekke» Russland, mener Draghi. Dette forsterker bildet av at EU spiller en birolle i dramaet om å bevare den europeiske freden.

Den russiske gassen holder også denne vinteren innetemperaturen oppe i store deler av Europa, mens Kremls retorikk og 100 000 soldater på grensen til Ukraina sender kuldebølger over hele kontinentet. Draghi, Frankrikes president Emmanuel Macron og Tysklands nye sosialdemokratiske forbundskansler Olaf Scholz, er likevel enige om at kontakten med Putin må opprettholdes, ikke minst for å unngå at gassleveransene rammes.

Det betyr at for landene i Europa er Russland både venn og fiende.