Farvel til våpnene

«Når våpnene faller fra hendene, vekkes frihetens og rettferdighetens hjerte». Dette skrev den franske 1800-tallsforfatteren Victor Hugo, og ble sitert i en tale av Colombias president da Farc-geriljaens siste våpen ble overlevert til FN den 27. juni 2017.

For en gerilja som har ledet soldatene sine gjennom 52 år med krig, er det ikke så enkelt. Jairo Hernández, tidligere befalhavende i Farc, forklarer at våpenet har utgjort en viktig del av identiteten hans.

– Jeg har båret våpenet mitt i mer enn halve livet. Våpenet har vært en venn som har reddet livet mitt mange ganger. For meg er det smertefullt å si ok, tiden er inne å forlate deg, sier han.

Jairo Hernández innrømmer at den væpnede kampen ikke lyktes med å få bukt med urettferdighetene i hjemlandet.

Å gi fra seg krigsutrustningen innebærer også slutten på et liv på evig flukt. Fra hæren, høyremilitsen og rivaliserende rebellgrupper. Fra provisoriske jungelleire der Jairo Hernández har ledet fronten sin fra klokken fire om morgenen til mørkets frambrudd, sju dager i uka. Fra familien sin, som han forlot da han var 20 år.

– Jeg trodde at det var min eneste mulighet til å overleve. Fattigdom og mangel på arbeid, paramilitære som drepte flere av familiemedlemmene mine. Situasjonene hopet seg opp, og til slutt ba jeg geriljaen om å ta meg med, sier Jairo Hernández.

I dag er Jairo Hernández 48 år. Hans kamuflasjefargede uniform har blitt erstattet av dongeribukse og en t-skjorte med teksten «Urban Master». Han vandrer langs rekker med nybygde ettromshus i betong, med en svimlende utsikt over sør-Colombias daler. Nedenfor lyser kokaåkrene som limegrønne ruter i et lappeteppe.

Mange ganger har jeg spurt meg selv: Hvorfor er denne soldaten fienden min?

Vi befinner oss i en av landets såkalte konsentrasjonssoner, også kalt avvæpnings- og normaliseringssoner, der Farcs medlemmer i løpet av seks måneder har blitt forberedt til å sluses ut i det sivile liv. I disse sonene har 7132 våpen blitt overlevert fra hendene til nesten like mange geriljakrigere. Dermed har man fullbyrdet den første etappen i fredsavtalen mellom den colombianske regjeringa og Farc, som til slutt skrev under i november i 2016.

Over parkeringsplassen titter Che Guevara fra store plakater. Farc, Colombias Revolusjonære Væpnede Styrker, ble dannet i 1964 og var inspirert av den kubanske revolusjonen fem år tidligere. De begynte som en militær grein av det colombianske kommunistpartiet, og skulle bli Sør-Amerikas største gerilja.

Av de seks millioner menneskene som ble tvunget til å rømme fra kryssilden mellom geriljaen, den colombianske hæren og høyremilitsen, var majoriteten av dem de samme fattige landsbybeboerne som Farc hevdet å kjempe for.

Jairo Hernández innrømmer at den væpnede kampen ikke lyktes med å få bukt med urettferdighetene i hjemlandet.

– Mange ganger har jeg spurt meg selv: Hvorfor er denne soldaten fienden min? Moren hans er en fattig småbruker. De som vant på krigen er de rike, de som lever av våpenhandel og krigens øvrige virksomhet, sier han.

Å ta til våpen var aldri et feilgrep ettersom de oppfylte hensikten sin.

Eksperter mener at den aggressive sikkerhetspolitikken som ble ført fra 2002 til 2010 av ekspresident Álvaro Uribe, skapte forutsetningen for å innlede fredsforhandlinger mellom Farc og regjeringa til nåværende president Juan Manuel Santos i 2012. Farcs styrker hadde da sunket med 56 prosent på ti år, ifølge offisielle tall.

Jairo Hernández er ikke enig i at våpenovergivelsen er et resultat av at geriljaen ble svekket. Han motsetter seg enhver antydning om at krigen var forgjeves.

– Å ta til våpen var aldri et feilgrep ettersom de oppfylte hensikten sin. De la grunnlaget for at vi nå kan bruke ordets makt. Prisen for den væpnede kampen var at vi ble isolerte fra omverdenen. Men Farc har vært et politisk parti så lenge vi har eksistert, og nå er det på tide å vise alle hvem vi egentlig er.

To måneder senere er over tusen av Jairo Hernández rebellkompanjonger samlet i sentrale Bogotá. De har nettopp avsluttet Farc-partiets første kongress, der de presenterte sitt politiske program og representantene sine. Farc-lederen Iván Marquez har meddelt at de ikke kommer til å lansere noen presidentkandidat opp mot valget i 2018, men at de «sikter på å ta plass i regjeringa».

Iván Marquez har også offentliggjort at Farc beholder sitt beryktede akronym (nå med betydningen Kollektive Revolusjonære Alternative Styrker). Han har blitt kritisert både for navnevalget og motivasjonen bak det – at Farc: «ikke vil bryte med sin revolusjonære fortid».

Nyhetsmagasinet Semana har beskrevet navnet som et tegn på «manglende selvkritikk mot [geriljaens] historie». Samtidig har senatoren Alfredo Rangel fra det konservative partiet Centro Democrático sagt til den colombianske nettavisa Kienkye at navnet assosieres med mange år med overgrep «og dermed er et perfekt valg. For det garanterer [Farc-partiets] undergang».

Han har blitt omtalt som en av Farcs viktigste ideologer.

Byron, en av partistyrets 16 medlemmer, sitter i lobbyen på et tradisjonsrikt Bogotáhotell og slår ut hendene i en trøtt gest.

– For oss representerer navnet vår revolusjonære historie. Vi kunne ha valgt et hvilket som helst navn, de som hater oss kommer til å gjøre det uansett.

Også Byron Yepes, født som Julián Villamizar, fortsetter å bruke sitt såkalte «krigsnavn». Under dette har han ledet en av Farcs mest nådeløse fronter, som anklages for å ha kidnappet 2818 personer og jevnet 44 byer med jorda.

– Volden var ikke en del av politikken vår. Sivile døde i strider med militæret, men vi er ikke ansvarlige for krigen. Vi er offer for den. Staten tvang oss til våpen for det fantes ingen annen utvei, sier Byron Yepes.

Han har blitt omtalt som en av Farcs viktigste ideologer. En av hans tre akademiske grader ble avsluttet i fengsel, en annen i Russland. Ifølge ham selv lærte han å lese gjennom den kommunistiske avisa Voz. I 1993 var han en av hjernene bak geriljaens forsøk på å omringe Bogotá for å omsider ta makta over landet. Den gangen endte det i blodbad.

Han har inntatt Bogotá på fredelig vis og håper at Farc-partiet kan bli den nye «urbane kraften». Han sier at Farc vil løse storbyenes mangel på infrastruktur og boliger, og nå fram til deres konservative velgergrupper.

Paramilitære har alltid vært her, men de har aldri vært så sterke som i dag.

Mens ekspresidenten Álvaro Uribe har drevet en hard kampanje mot fredsavtalen med argumentet at det overlater Colombia i hendene på Farcs «Castro-chavisme», har utkastet til Farcs partiprogram blitt kalt «mer reformerende enn sosialistisk» av magasinet Semana.

Programmet inkluderer blandingsøkonomi og aksepterer eiendomsretten. Partisymbolet, en rød rose, «assosierer mer til tradisjonelle sosialdemokratiske partier enn kommunistiske bevegelser», ifølge avisa El Español.

I 2009 bekreftet den colombianske påtalemyndigheten at Byron Yepes døde kropp hadde blitt identifisert med DNA-prøver etter at hans Farc-leir hadde blitt bombet av sikkerhetsstyrker. Den gangen tok de feil.

Nå avventer Byron Yepes utfordringen med å overleve freden. Utenfor hotellet danner et tjuetalls sivilkledde livvakter en slags menneskelig mur rundt inngangen. En av dem forklarer at flere av hotellgjestene har høye priser på hodene sine.

I juli sa Entique Santiago, Farcs juridiske rådgiver, til den colombianske radiokanalen Caracol at «det fins kriminelle grupper som tilbyr opp mot en million dollar for hver myrdet Farc-leder». Hittil har 37 avvæpnede Farc-medlemmer blitt tatt av dage.

Uten våpen kan vi ikke beskytte oss selv.

Paramilitære ligger trolig bak minst halvparten av forbrytelsene, ifølge organisasjonen Nuevo Arco Iris. Paramilitære grupper ble dannet på 80-tallet for å hjelpe den colombianske forsvarsmakten i bekjempelsen av venstregeriljaen. Mellom 2003 og 2006 ble de offisielt avvæpnet av Álvaro Uribes regjering.

Men det viste seg at de har beholdt en stor del av våpenarsenalet sitt, og omgrupperte seg innen kort tid for å bedrive torpedovirksomhet og narkotikahandel. Siden fredsavtalen ble undertegnet har de vokst seg sterke i det kokablomstrende maktvakuumet Farc etterlot seg.

Jairo Hernández peker utover dalen nedenfor konsentrasjonssonen hans.

– Paramilitære har alltid vært her, men de har aldri vært så sterke som i dag. Regjeringa er opptatt med å tømme hendene våre for våpen, men ikke å beskytte oss. Og uten våpen kan vi ikke beskytte oss selv.

Les også Colombias kvinner må ikke bli stående alene i kampen. 

I Farcs minne lever 80-tallets fredsforhandlinger mellom den daværende regjeringa og Farc, da geriljaen forsøkte å tre inn i politikken gjennom å danne partiet den Patriotiske Unionen. Da paramilitære drepte mer enn 3000 av partimedlemmene på færre enn ti år, havarerte fredsprosessen og Farc tok til våpen igjen.

– Dersom det skjer igjen, har både Colombia og omverdenen gitt oss rett. At krigen vår var berettiget. At det ikke fins noen muligheter i Colombia. Og det kommer å vokse fram en ny gerilja som fortsetter å krige. Ikke Farc, men noe tilsvarende, sier Jairo Hernández.

(Oversatt fra svensk av Sigrid Elise Strømmen)